Som voksen og forholdsvis veloppdragen hund gikk han ofte løs, også i byen.
Han gikk som regel foran meg og snuste og markerte mens vi tuslet gjennom Grünerløkkas gater. Han kom når jeg kalte på ham, og stoppet ved fotgjengeroverganger til han fikk klarsignal fra meg.
Da han døde i oktober 2022, bare uker før han ville fylt femten år, ble min verden mørk. Det tok lang tid før jeg klarte å tenke på ham uten å revne, men jeg tenkte samtidig: Nå kan jeg slippe ansvaret.
Siden Pelle hadde separasjonsangst, kunne han ikke være hjemme alene. Nå kunne jeg spontant gå på kino, si ja til møter uten å stresse med å finne hundevakt, slippe turer ned og opp fem trapper tre ganger om dagen, og endelig være fri fra den evinnelige dårlige samvittigheten som så ofte gnager en hundeeier.
Men det tok ikke lang tid før den rare følelsen i magen ble til en klar tanke: Et liv uten hund er et liv jeg knapt ser noe poeng med. Så på sensommeren året etter hentet jeg fem måneder gamle Valia, en miks av Alaska Husky og Samojedhund som skulle omplasseres.
Nå er det hun som er verdens fineste hund: klok, nysgjerrig, leken, mild, myk og varsom. Med mindre hun er på jakt etter ekorn, mus eller rotter – da er hun en killer. Som hun jo er født til å være, akkurat som oss mennesker.
Alle har lov til å kjefte på en hundeeier
Men livet med Valia er ikke bare fylt av glede. Her på Majorstua, og ellers rundt omkring i marka og på øyene i byen jeg elsker, kan det virke som om hunder mest er til bry.
Vi hundeeiere er vant til forbudsskilt – på gressplener, i parker, i butikker, ved lekeplasser og på kaféer, barer og restauranter.
Vi er også vant til å få kjeft, noen ganger av en sjokkerende grov art. Alle har lov til å kjefte og smelle på en hundeeier: syklister, allergikere, foreldre, folk som er redde, og folk som bare ikke liker hunder. På toppen har du dem som tilsynelatende bare er generelt aggressive – da kan hundeeiere være beleilige bøtter for den eder og galle som søker et utløp.
Spør en hundeeier nær deg, særlig en med en litt større hund, og du vil få høre de villeste historier.
Mange av oss går rundt med en konstant frykt for kjeft:
- Fordi båndet er for langt.
- Fordi hunden uttrykker seg.
- Fordi vi står i veien på fortauet.
- Fordi hunden tar for mye plass på trikken.
- Fordi hunden stikker snuten et sted den ikke skal.
- Eller fordi hunden løper, leker og er det den er ment å være: løs og lykkelig.
Hunder er jevnt over uønsket
En tidlig morgen i begynnelsen av september kom jeg i prat med et dansk par. De fortalte om en park i utkanten av København som ble donert av en rik mann på én betingelse: at hunder skulle få gå løse der, året rundt.
I Danmark finnes det også hele skogsområder som er inngjerdet for akkurat det samme formålet. Ser vi til Stockholm og Sverige finner vi at også de setter hundene sine høyt.
Not so much i Oslo.
Her kan vi teknisk sett slippe hundene nå, men det betyr ikke at vi unngår kjeft fra det selvoppnevnte hundepolitiet.
I Frognerparken henviser disse folka gjerne til «Hund i bånd»-skiltet, som du ser øverst i denne artikkelen. På nettsiden til Oslo kommune står det ingenting om at det er båndtvang i Frognerparken eller andre byparker hele året. Det står tvert imot at man må ha hunden i bånd i båndtvangsperioden fra 1. april til og med 20. august.
Forbudt ved døra, forbudt utenfor
Mange butikker tillater ikke hunder, det er dessuten ulovlig å binde dem utenfor. Skulle jeg fulgt den regelen, ville jeg ha måttet skaffe hundevakt hver gang jeg måtte handle mat, for Valia lider dessverre også av separasjonsangst (ja da, jeg har sikkert gjort noe galt).
Dermed er det enten hundevakt, eller å ta risikoen ved at naboene blir plaget av høylytt uling mens jeg er ute. I praksis betyr dette at hundeeiere med hunder som ikke kan være alene (som er en helt vanlig problemstilling), nektes adgang til nødvendige, daglige gjøremål.
Derfor er jeg oppriktig glad for kjeder som Stockfleths, som ikke bare tillater hunder, men også setter ut vannskåler. Man kan også ta med seg hunden på enkelte andre kaféer, barer og en og annen restaurant, men tilbudet er ikke flust, for å si det forsiktig.
(Her vil jeg benytte anledningen til å komme med et lite tips til restauranteiere: Mattilsynet tillater faktisk hunder, også der det lages og serveres mat. Setter dere opp et skilt som sier «Hunder velkomne», kan jeg nesten garantere dere økt omsetning, flere stamgjester, og tipp topp stemning på tvers av bordene.)
Hvor skal vi gjøre av oss når det er båndtvang?
I sommerhalvåret er det båndtvang overalt, bortsett fra på de områdene som er laget for hunder. I Oslo finnes det ti slike offentlige hundeparker.
Samtidig popper det stadig opp nye «Hund forbudt»-skilt, på nedlagte barnehager og nedslitte lekeplasser. De dukker også plutselig opp ved barnehager som brukes til hundetreff på kveldstid, når barna ikke er der.
Vi hundeeiere forstår jo at det ikke er så stas med hundebæsj der barn leker. Men alle de hundeeierne jeg møter, er uhyre nøye med å plukke opp etter hunden sin, også etter andres, om de ser noe ligge igjen.
Dessuten sørger disse hundetreffene for at narkomane og deres langere holder seg unna, og jeg vil tro de fleste foreldre ville foretrukket at barnet satte seg i en hundebæsj fremfor å få en brukt sprøytespiss i hånda.
Det finnes faktisk en og annen klok utbygger som setter pris på oss, nettopp av denne grunnen.
De få hundeparkene vi har, er ofte en vits.
Ta den lille innhegningen ved St. Hanshaugen. Tror folk virkelig det er nok for en hund å løpe rundt i en firkant på ti ganger tjue meter, uten så mye som en gresstust å snuse på?
Eller hundejordet i Frognerparken, som ikke er inngjerdet. Det funker greit for meg, fordi innkallingen stort sett sitter. Men mange tør ikke slippe hunden der, i frykt for at den skal stikke av, eller løpe rett foran en av de mange syklistene som dundrer forbi.
Hundeparken på Marienlyst er fin, men også den kunne med hell vært dobbelt så stor. Minst.
Det finnes hundeparker som den i Maridalen og den ved Semsvannet i Asker. De er nydelige, men uten bil bruker man så lang tid på å komme seg dit, at de ikke er noe reelt alternativ i hverdagen. Den i Maridalen tar dessuten leie, og den må bookes på forhånd.
Tallene som ikke stemmer
Det er når man ser på tallene at urettferdigheten virkelig blir synlig.
Ifølge de nyeste beregningene bor det drøyt 720 000 mennesker i Oslo med rundt 34 000 barn i barnehagealder (0–5 år). Det finnes ikke noen eksakte tall på antall hunder, men det anslås at antallet er minimum 50 000. Rundt en av åtte husstander i hovedstaden har hund.
Ifølge Bymiljøetaten finnes det ti offisielle friområder for hund, der de kan løpe fritt uavhengig av båndtvangen. Frihund.no lister opp totalt 32 hundeparker, inkludert små inngjerdede og ikke-kommunale områder. Til sammenligning har vi 700 barnehager.
Her er regnestykket:
- 10 offentlige friområder for 50 000 hunder.
- 700 barnehager for 34 000 barn (0 og 5 år).
- Ett friområde må altså dekke omtrent 5 000 hunder, mens én barnehage i snitt dekker rundt 50 barn.
Dekningen for hunder er altså 100 ganger dårligere enn for barn i barnehagealder.
Tar vi med et moderat anslag på 300 lekeplasser i tillegg, blir bildet enda verre: Da er dekningen over 130 ganger dårligere for hunder.
(Her regner jeg bare på de ti kommunale friområdene som faktisk er tilgjengelige i båndtvangsperioden. De små private og ikke-kommunale inngjerdingene endrer ikke bildet nevneverdig, siden de er få, ujevne i kvalitet og ikke alltid åpne for alle.)
Poenget er ikke at hunder skal konkurrere med barn om plass, men å vise hvor ekstremt skjevt tilbudet er, sett opp mot antallet dyr som faktisk bor i byen.
I februar kom Oslo kommunes første handlingsplan for dyrevelferd, og Bymiljøetaten har varslet flere nye hundeparker innen 2030. Hvordan dette arbeidet faktisk ligger an, er det vanskelig å finne informasjon om. Men hvis Oslo mener alvor med å være en grønn og dyrevennlig by, må dette nå begynne å synes i praksis.
Løfter vi blikket og ser på resten av landet, blir ikke bildet særlig bedre. Hver femte husstand i Norge har hund, mot én av åtte i Oslo.
Venner som har reist rundt i landet med sine hunder, forteller at det faktisk står enda verre til i en rekke av våre store byer. Mer frykt. Færre hundeparker. Mer kjeft.
Jeg forstår ikke hvorfor. Hvordan havnet vi her?
Dette handler om folkehelse
For de fleste hundeeiere er hunden ikke bare et dyr. Den er et familiemedlem, et bindeledd til naturen, og en sosial døråpner.
Vi vet at hunder:
- Forebygger ensomhet
- Øker fysisk aktivitet
- Reduserer stress
- Styrker mental helse
- Og bidrar til lavere blodtrykk og bedre immunforsvar
Med andre ord: Hundehold er ikke bare en privat glede. Det er folkehelse i praksis.
Jeg har hatt så mange fine møter på trikker, i gata, i parker, også med folk som ikke selv har hund, som liker å hilse på Valia. De klapper og koser med henne og slår av en prat med meg samtidig. Eldre og yngre, barn og foreldre, nordmenn og turister.
Hundene skaper kontakt mellom oss mennesker, på tvers av alt.
Jeg aner heldigvis en voksende sivil ulydighet.
Den har foreløpig levd i undergrunnen, men er nå i ferd med å boble opp til overflaten.
Vi hundeeiere snakker sammen.
Jeg, og andre med meg, har begynt å smelle tilbake når kjipe folk lirer av seg ubehageligheter. En kjent skuespiller (og hundeeier) går rundt med avbitertang og fjerner «Hund forbudt»-skilt, og selv velger jeg stadig oftere å lene meg på eget bondevett heller enn å slavisk følge forbudsskilt.
Jeg håper flere følger på. Jeg tror det ville gjort mange nordmenn, særlig de selvhøytidelige regelrytterne, godt å se hvor stort privilegium det egentlig er å få være nær disse skapningene.
På Hawaiʻi sier man ikke at man eier en hund. Man er dens kahu – hundens verge og beskytter, den som har ansvaret for et levende, sansende vesen. Der har vi noe å lære.
Det kan hende at stat, kommune og resten av samfunnet ville tjent på å se oss som en del av løsningen, i stedet for å bruke så mye energi på å holde oss unna.
For dette handler ikke bare om hunder.
Det handler om mennesker.
Om frihet.
Om å ta vare på det friske.
Og det trenger vi sårt her til lands.