Torgalsbøen og Rishovd Rund omtaler mitt kandidatur og høstens valg i Psykologforeningen, i et innlegg 28. september. I innlegget er det enkelte av påstandene og vurderingene jeg har behov for å svare ut.
Jeg er glad for at Torgalsbøen og Rishovd Rund hilser kandidatur velkomment på den måten at de sier seg enig i at det skal være lav terskel for å stille til valg i en medlemsorganisasjon, og at det bidrar til å holde organisasjonen skjerpet. De omtaler behov for at vi i større grad forener krefter og jobber mot ytre mål, og det er jeg også helt enig med dem i.
Jeg ønsker nettopp å bygge et sterkt lag som etter gode diskusjoner og beslutningsprosesser, har funnet retning sammen og blir en tydelig aktør utad.
Støtte og motivasjon for å stille
Torgalsbøen og Rishovd Rund skriver at jeg «ikke har noe å melde utover å være i opposisjon til sittende ledelse». Jeg synes denne formuleringen er uheldig, og en avsporing og bagatellisering av det som er reelle meningsforskjeller og uenigheter. Som nevnt oppfatter jeg at foreningens arbeidsform er av vesentlig betydning for vår evne til å fatte gode vedtak og god politikk.
Jeg vurderer nok dette som mer sentralt enn mine kritikere gjør. Jeg har selvfølgelig også engasjert meg på en rekke andre områder både skriftlig og i debatt, som behovet for en distriktspolitikk for å arbeide for likeverdige helsetjenester også i distriktet. Jeg har tatt til orde for at også Psykologforeningen må være med å ta ansvar for å jobbe for et helsebudsjett som bedre gjenspeiler behovene, for at vi kan forbedre påvirkningsarbeidet vårt vesentlig, og jeg har også tatt til orde for å jobbe for alle medlemmer, både yngre psykologer og de som jobber helprivat. For å nevne noe.
Torgalsbøen og Rishovd Rund skriver også at «det hele synes å koke ned til misnøye med å ikke ha fått gjennomslag for synspunkter». De gjentar dermed tidligere påstander fra Skard, som nylig hevdet i debatt at uro i organisasjonen ikke handler om mangelfulle prosesser, men om at «enkelte ikke tåler å ikke få vilja si». Dette stemmer ikke. Jeg har sittet i ulike styrer over mange år, inkludert seks år i sentralstyret, og vært tillitsvalgt i 10 år. Det å forholde meg til arbeidsgivers styringsrett og det å noen ganger stemme med mindretallet, har med andre ord vært en del av hverdagen min i mange år, og noe enhver tillitsvalgt og organisasjonspolitiker er vant til. Tvert imot har mitt kandidatur utspring i et genuint ønske om å bidra til det beste for medlemmene og samfunnet, og i oppfordringer fra mange på tvers av landet til å stille. Dette er også reflektert i foreningens valgkomité. De har fulgt prosessene tettere enn øvrige medlemmer, deltatt på tariffkonferanser i ulike sektorer og lederkonferanser gjennom hele landsmøteperioden, intervjuet kandidatene, hatt møter med en rekke andre medlemmer, og valgt å innstille meg som presidentkandidat.
Jeg er veldig motivert for å ta dette ansvaret og for å ta foreningen videre i en retning hvor vi får utnyttet medlemsengasjementet bedre, utviklet det som er meningsfullt og gøy med å være tillitsvalgt, jobbet bedre for politisk gjennomslag og hvor Psykologforeningen står frem som en tydelig aktør som snakker ærlig om forholdene i tjenestene som våre medlemmer melder at de er opptatt av.
Om arbeidsform og medlemsdemokrati
Kjernen i mitt engasjement handler om behovet for en likestilling mellom fysisk og psykisk helse, og likeverdige tilbud uavhengig av hvor du bor i landet. Det handler om tilgang på hjelp og om sunne arbeidsforhold som legger til rette for god utøvelse av faget vårt. Det er også riktig at økt medlemsdemokrati har vært blant sakene hvor jeg ønsker å bidra til endring.
Grundigere prosesser, større takhøyde for uenighet og mange nok beslutningsarenaer er noe av det jeg ønsker å få til. Min oppfatning er at dette er sentralt for å ivareta våre medlemmers interesser på en god måte, og for nettopp å forene krefter i større grad og jobbe mot ytre mål. I vår organisasjon som i andre organisasjoner.
Torgalbøen og Rishovd Rund skriver at de, med bakgrunn i sakspapirene, ikke kan se at det har skjedd noen endring i foreningens beslutningsprosesser. Jeg har erfaring fra mine seks år i foreningens sentralstyre og de siste tre i ledelsen av foreningen. Om situasjonen var annerledes før min tid har jeg ikke forutsetning for å vurdere. Mitt poeng er at vi har et stykke å gå på disse områdene.
De omtaler to saker som har blitt gitt særlig oppmerksomhet, forskrivningssaken og saken om evidenskriterier. Kandidaturet mitt er ikke basert på et knippe enkeltsaker, eller på disse to sakene, selv om det av flere den siste tiden har blitt tegnet et bilde av det. Etter flere år i ledelsen og en erkjennelse av at jeg og Skard stadig gjør ulike vurderinger og ser for oss ulike retninger, har jeg valgt å stille meg til disposisjon for å ta et mer helhetlig ansvar.
Jeg oppfatter at det bør være takhøyde for ulike meninger i saker. Dette bør ikke leses som uttrykk for «splid i foreningen». For eksempel er evidenssaken en sammensatt sak som alle neppe vil enes om. Men jeg tror at vi hadde stått stødigere hvis vi hadde tatt oss tid til en bedre prosess hvor alle opplevde seg hørt. Det handler ikke om å være
enig eller uenig, men om hvordan vi innretter oss for å treffe gode avgjørelser, og for at medlemsforankring er i førersetet.
Strukturelle svakheter
Disse sakene kan ellers illustrere forbedringspunkter ved dagens organisering av foreningen. Vi har sentralstyremøter kun seks ganger i året og landsmøte hvert tredje år. I motsetning til andre foreninger har vi ikke et stående landsråd i valgperioden, som enkelt kan innkalles. Vi har heller ingen kontrollkomité, som følger med på organisasjonspraksisen, slik andre tilsvarende organisasjoner har.
Denne organiseringen gjør oss sårbare for at vedtak må fattes uten forankring i organisasjonen og at enkelte beslutninger kan tas av et fåtall personer. Dagens struktur muliggjør for eksempel ikke at store saker som dukker opp, slik som huskjøpssaken – hvor vi binder opp foreningens egenkapital i næringseiendom og lån – enkelt kan tas til landsmøtet for en avklaring. Jeg leser Torgalsbøen og og Rishovd Rund dithen at alt i alt er det godt nok. Mens min opplevelse er nok at vi kan gjøre endringer som vil styrke laget og gi oss en bedre politikkutvikling og bedre forankring av vedtak i avgjørende saker.
Vi er en medlemsorganisasjon med mange svært kompetente og erfarne medlemmer. Jeg mener at dette er den viktigste ressursen for organisasjonen vår og den politikken vi sammen skal utforme. Jeg deler altså ikke vurderingen av at arbeidsform og medvirkning i beslutningsprosesser er uviktig. Tvert imot mener jeg at dette er avgjørende forutsetninger for å bygge et godt lag, og for å treffe gode og forankrede beslutninger over tid.