Vi er forutinntatt oftere enn vi tror, særlig når vi er slitne, engasjerte eller møter noen vi kjenner fra før. I møter med andre kan forutinntatthet stå i veien for dypere kontakt, men om du er bevisst på det, kan det også bli et vendepunkt.
Når jeg møter mennesker i krevende livssituasjoner, prøver jeg å være til stede og være lyttende og åpen. Likevel hender det at jeg tolker litt for raskt, legger mening i stillhet, blir irritert over andres reaksjoner eller tror at jeg forstår mer enn jeg egentlig gjør. Jeg tror jeg ser den andre, men er nok farget av mine egne tanker om dem.
I gestaltterapien kalles dette projeksjon. Det er noe vi alle gjør, særlig når vi er slitne, har sterke følelser eller bærer med oss erfaringer som preger oss. Vi møter mennesker med historikk og egne følelser i kroppen. Våre forutinntatte oppfatninger sniker seg inn før vi rekker å lytte ordentlig.
Filosofen Martin Buber skrev at «alt virkelig liv er møte». Det treffer meg. For hva skjer egentlig i møtene våre når vi tror vi møter den andre, men egentlig møter våre egne forestillinger?
Ser vi på samfunnet i stort, vokser et polarisert debattklima seg stadig sterkere, både internasjonalt og nasjonalt. Forutinntatte oppfatninger om saker som debatteres, kan stenge for meningsutveksling som tilfører sakene og debatten en større verdi. Det blir viktigere å ha rett enn å lytte aktivt for å være åpen for nye perspektiver. Ved å ikke reelt søke de beste løsningene mister et slikt samfunn noe av verdien som finnes i ekte møter mellom mennesker.
Jeg har selv vært der mange ganger. En taus person kan oppleves som likegyldig. En frustrert tenåring som vanskelig. En som ikke møter opp til et avtalt møte, kan virke uengasjert. Men så viser det seg kanskje at den stille personen er skamfull, at tenåringen ikke føler seg hørt, og at personen som ikke møter opp som avtalt, er overveldet. Når mine tolkninger gjør at jeg handler, uten å stoppe opp, er det ofte mine forutinntatte oppfatninger som styrer.
I gestaltterapi kalles dette å «miste kontakten med seg selv». Man legger sine egne opplevelser over på den andre. Men i det øyeblikket jeg blir bevisst at dette er mitt, da kan jeg stille spørsmål i stedet for å konkludere. Jeg kan si at jeg opplever den andre som tilbakeholden, og spørre om det stemmer, istedenfor å konkludere med at personen er uinteressert. Det åpner noe mellom oss.
Psykologen Daniel Kahneman har vist at vi mennesker ofte tenker raskt og intuitivt, uten å stoppe opp og undersøke tankene våre. Han kaller det «system 1-tenkning». Det er effektivt i hverdagen, men gjør oss også mer sårbare for å tolke andre feil. I en hektisk hverdag er det lett å handle på automatikk og tro at det vi føler er sant. Det er nettopp da vi trenger å være litt mer oppmerksomme på hva som faktisk skjer i møtet med den andre.
Det samme skjer i større sammenhenger – som i samfunnsdebatten. Når vi diskuterer i grupper med folk som mener det samme som oss, blir vi gjerne enda mer sikre og ofte mer bastante. Forskere kaller dette gruppepolarisering. Det gjør at nyanser fort forsvinner, og uenighet blir til kamp. I stedet for å være nysgjerrige på hva den andre egentlig mener, havner vi i ytterpunkter. Da blir det viktigere å få rett enn å forstå. Men nyanser og lytting er ofte det som skal til for å finne bedre løsninger både i politikk og i menneskemøter.
I møte med mennesker finnes det sjelden fasitsvar. Det vi tror er sant om den andre, er ofte bare en mulig tolkning. Når jeg våger å være nysgjerrig både på meg selv og på den andre, skjer det noe. Relasjonen åpner seg.
Forutinntatte oppfatninger er ikke noe vi skal kvitte oss med, men noe vi må lære oss å kjenne igjen. Når jeg eier det som er mitt, og lar den andre få være seg, kan vi møtes mer ærlig. En slik tilnærming i samfunnsdebatten vil bevare grunnleggende verdier i vårt samfunn og åpne opp for bedre løsninger.
Kanskje er det nettopp dette kontakt handler om? Å tørre å møte en person der de faktisk er, og ikke der man tror de er.