I sitt tendensiøse tilsvar til Aman Singhs ytring om psykologifagets taushet i møte med folkemordet og den etniske rensingen i Gaza, benytter Sebastian Haas og Judith van der Weele dårlig kamuflert stråmannsargumentasjon, «whataboutisme» og herskerteknikker, mistenkelig lik skjønnmalingen som stadig kvernes ut fra propagandamaskineriet i Tel Aviv.
Tross uttalte pretensjoner om nøkternhet, blottlegger de ved dette effektivt sin egen politiske posisjon i sitt forsøk å delegitimere kritikk av en passivitet i møte med massedrap og folkerettsbrudd.
Forfatterne kaster om seg med anklager om selektiv aktivisme og avkrever psykologer minst like skarpe responser som Singh i sin kronikk etterspør fra psykologstanden i møte med katastrofen på Gaza, også i møte med andre tilfeller av systematiske overgrep og massedød i resten av verden.
Faller på sin egen urimelighet
I kronikkforfatternes argumentasjon forstår vi at hvis ikke psykologstanden også reagerer høylytt og insisterende på all verdens overgrep – kronikkforfatterne nevner heldigvis i fleng slik at vi tar inn over oss alvoret i deres argumentasjon – skal man holde seg for god for å reagere på den pågående masseslakten av kvinner, barn og sivile menn under sioniststatens jernhæl.
Det spørres videre retorisk om psykologers kompetanse skal brukes til å forsterke konfliktlinjer, eller til å fremme fred, sameksistens og bearbeidelse av traumer. Vi skjønner da at Singh og hens meningsfeller, i og utenfor faget, bidrar til å polarisere feltet, å underkjenne omfattende lidelser og traumer, og kanskje også til og med bidra til å forlenge lidelsene til mangt et utpint folkeslag og marginaliserte grupper verden over.
Dette argumentet faller på sin egen urimelighet når kronikkforfatterne, presumptivt nøkternt, om man skal man tro dem selv, blant annet ber oss sammenligne 90 000 familier de mener på et eller annet tidspunkt etter 7. oktober 2023 har evakuert sine hjem etter Hizbollahs og Hamas rakettbeskytninger, med de rundt 55 000 palestinerne som til nå har møtt sitt ugjenkallelige endelikt ved å bli bombet, skutt og sultet i hjel.
Eller de over 120 000 palestinerne som er blitt skadete, mange av dem på livsendrende måter. Rapporter viser at også entydig at det store flertallet av ofrene for Israels angrep er kvinner og barn.
Mistenkeliggjør engasjement
Videre mener kronikkforfatterne å kunne se at Hamas-angrepet 7. oktober 2023 bar kjennetegn på folkemord, mens lignende beskrivelser over hode ikke levnes palestinernes erfaringer.
Dette til tross for at situasjonen på Gaza av en stadig bredere offentlighet og av stadig større deler av internasjonal ekspertise på folkerett og internasjonale organer, som FN, blir vurdert til å sortere under nettopp folkemord og etnisk rensing. Samtidig hevder ingen troverdige stemmer annet enn at det grusomme Hamasangrepet høsten 2023 var et katastrofalt vellykket terrorangrep, for alle parter.
Kronikkforfatterne bruker teksten sin til å mistenkeliggjøre faglig og personlig engasjement i enkeltsaker.
Vi skjønner av kronikken at vi som er engasjerte i den palestinske tragedien ikke er i stand til å se kompleksitetene i saker – trolig fordi vi bryr oss for mye.
Dette er et klassisk eksempel på hersketeknikker og hører ingen steder hjemme i en opplyst debatt.
Empati er ikke å miste gangsyn
Ikke bare faglig, men sosialt engasjement har preget store deler av utviklingen av psykologfaget. Psykologer har i løpet av historien blitt brukt, og latt seg bruke, til å gi kvasivitenskapelige begrunnelser for og legitimering av drap, vold og overgrep mot alt fra enkeltpersoner, til hele befolkningsgrupper, jøder inkludert.
Haas og van der Weele benytter seg av en uredelig, men enkel og velanvendt strategi for despoter og overgripere gjennom verdenshistorien og verden over, og skylder på offeret, og synes langt på vei å tilbakeføre palestinske barns lidelser i bomberegnet og i sultedøden til deres jødefiendtlighet – et argument som er nær hentet rett fra Golda Meirs talenotater.
Psykologer har heldigvis også stått på barrikadene, for menneskerettigheter, mot undertrykkelse, maktovergrep og utbytting. Blant annet er Norsk Psykologforenings menneskerettighetsutvalg er å anse som en del av en lengre, og stolt tradisjon i psykologifaget.
I tråd med blant annet kritisk psykologi og emansipatoriske psykoanalytiske tradisjoner, fordrer psykologien oss å ta side – mot undertrykkende strukturer, så vel som undertrykkere selv, og for de marginaliserte og voldsutsatte – uavhengig av hvem dette involverer og hvor dette måtte finne sted.
Hvis ikke risikerer psykologien å havne i en presentabel lydighet overfor den gjeldende makten og vil kun tjene ivaretakelsen av status quo.
Det vil effektivt hindre virksom hjelp og underkjenne erfaringene til ofrene for maktovergrep, deres lidelser og behov for hjelp til å leve med, og lege, sine tap, traumer og mentale sår.
Å anerkjenne, og selv tillate seg empati i møte med lidelsen i relasjonelt arbeide med ofre, er ikke å miste gangsyn og nyanser, men tvert imot en sentral kvalitet ved medmenneskelig psykisk helsearbeid.
Hundre år med fordrivelse
Det vil være et enormt behov for psykologbistand og traumearbeid i regionen i lang tid fremover.
Psykologer innen traumefeltet burde være i stand til å forestille seg hva det å leve med nær kontinuerlig dødsangst, og å være vitne til sine nærståendes dødskamper i over ett og et halvt år, betyr for ens psykiske helse for både små og store.
For israelere har dette allerede betydd økt pågang på deres 1,4 psykologer per 1000 innbyggere. At innbyggerne i Gaza vil kunne gjøre seg håp om det samme tilbudet med sine, i underkant av 1 per 100 000 innbyggere er, for alle praktiske formål, umulig.
De sionistiske overgrepene mot palestinerne, som etter 2. verdenskrig er blitt sanksjonert og muliggjort av store våpenleveranser, økonomisk støtte og stilltiende aksept fra vestlige stater – og da særlig USA – har pågått siden lenge før opprettelsen av den israelske staten.
For palestinernes del snakker vi derfor om snart hundre år med fordrivelse, vold, drap, land- og eiendomstyveri og massive traumer. Jeg skjemmes ikke et øyeblikk over å være forferdet og fortvilet over dette, og å erklære meg som sympatisk til, og til og med forpliktet overfor den palestinske frigjøringskampen.
Psykologifaget må komme på banen
Borgere verden over lovet hverandre etter 2. verdenskrig: «aldri mer».
Når kronikkforfatterne nå fremmer propagandamaskineriet i Tel Avivs tåkeleggende whataboutisme, og hevder at om ikke psykologer engasjerer seg i alle overgrepsofre i verden, så har man ikke rett til å engasjere seg i spesifikke overgrep eller folkemord, er dette egentlig bare var ment å gjelde én gruppe mennesker. Jeg har store problemer med at psykologer, som burde vite bedre, tillater seg å være talerør for denne betingede humanismen, og i samme øyeblikk attpåtil påberoper seg universell nøkternhet og rasjonalitet, i møte med all verdens lidelse.
Vi burde støtte de stemmene som fremmer engasjement mot undertrykkelse og overgrep, enten de nå skjer i Afghanistan, Myanmar, Saudi Arabia, eller Gaza, og om ofrene er kvinner, homofile, transpersoner, ateister, kristne, jøder – eller muslimer – og ikke avkreve dem som ytrer seg om det ene eller andre overgrepet et ansvar for å engasjere seg i samtlige lidelser og katastrofeområder i verden.
Jeg noterer meg at kronikkforfatterne foregir å være opptatt av menneskerettigheter og humanistiske verdier, men de lykkes ikke med å overbevise i dette innlegget, i alle fall.
De fleste av oss vet at veien til fred og sameksistens går gjennom likeverd og universelle menneskerettigheter, ikke gjennom religiøs og etnisk fundert eksepsjonalisme eller betinget humanisme.
Det vi derimot kan være enige om, er at psykologifaget, blant flere, må komme mer eksplisitt og tydelig på banen i møte med undertrykkelse, overgrep og drap verden over.
Dette er absolutt ikke å innta en nøktern og nøytral posisjon, men fordrer isteden et aktivt moralsk og politisk standpunkt – og inkluderer til og med at terapeuten bruker og tar sine følelser og engasjement på alvor.