I sitt svar til Aman Singh, spør psykologene Haas og van deer Weele om man ikke heller burde bruke psykologfaget til å fremme sameksistens.
Før de skrev dette, burde forfatterne kanskje ha sjekket opp i informasjonsgrunnlaget sitt, eller kanskje bare pratet litt med palestinere?
Da hadde de kanskje sluppet å videreføre desinformasjon.
Tatt ut av kontekst
I sitt svar til Singh, påstår Haas og van der Weele at palestinske skolebøker, brukt av UNRWA, inneholder «antisemittiske fortellinger og glorifisering av vold».
Men dette er en myte som stammer fra en rapport utarbeidet av en israelsk-amerikansk interesseorganisasjon Center for Monitoring the Impact of Peace (CMIP), som ble presentert for amerikanske myndigheter i 1998.
Forsker Fouad M. Moughrabi ved Institute for Palestine studies så nærmere på rapporten og innholdet i palestinske skolebøker utgitt på Vestbredden under palestinske selvstyremyndigheter.
Han publiserte sine funn i en artikkel i Journal of Palestine Studies i 2001. Resultatet vil overraske, men bare dersom man ikke har jobbet med sine koloniale holdninger.
Artikkelen, med navnet The Politics of Palestinian Textbooks, konkluderer nemlig med at mange av påstandene uttrykt i rapporten til CMIP, og som psykologene henviser til her, er feil eller tatt ut av kontekst.
Historisk kontekst: Palestinske skolebøker beskriver Israels opprettelse i 1948 som en kolonial okkupasjon støttet av USA og britene, som førte til ødeleggelse av palestinske landsbyer og fordrivelse av befolkningen. Dette er godt dokumentert av palestinske, israelske og internasjonale historikere.
Fokus på okkupasjon og bosetting: Lærebøkene diskuterer israelske bosettinger på Vestbredden og Gaza etter 1967, og kritiserer dem som en del av en pågående okkupasjon. Denne kritikken sammenfaller med hva FNs domstol uttalte i juli 2024.
Ikke oppfordring til antisemittisme: Påstander om at bøkene glorifiserer vold, som gjerne er en referanse til Izz al-Din al-Qassam, er misvisende. Qassam er presentert som en historisk figur som kjempet mot britisk kolonistyre, og ikke som en oppfordring til hverken antisemittisme eller vold mot jøder.
Skille mellom sionisme og jødedom: Lærebøkene skiller også mellom sionisme som en politisk og ideologisk bevegelse og jødedom som en religion. Dette understreker at kritikken rettet mot Israel er bygget på kritikk av den bakenforliggende ideologien: sionisme. Kritikk av sionisme er kritikk av et kolonialistisk tankesett, ikke en kritikk av jøder generelt, hverken som en etnisitet eller som trosretning.
Konklusjon
Moughrabi finner altså at påstander som CMIP kom med i sin rapport i 1998 om palestinske skolebøker brukt av UNRWA, er overdrevne, tatt ut av kontekst eller direkte feil.
Påstanden om at palestinske skolebøker inneholder antisemittisme eller glorifiserer vold, som psykologene Haas og van der Weele hevder i sitt svar til Singh, er å regne som desinformasjon.
Funnene til Moughrabi fremhever palestinsk opplevelse av å bli utsatt for europeisk settler-kolonialisme, som handler om å forstå den kritikkverdige opprettelsen av staten Israel som er tuftet på en voldelig fordrivelse av 750.000 palestinere i 1948, og innføringen av en settler-koloni kun for hvite europeiske jøder på palestineres bekostning.
Palestinske skolebøker skiller seg altså ikke fra måten norske skolebøker beskriver urett begått mot egen befolkning på.
For eksempel settes norsk motstand mot den tyske okkupasjon under 2. verdenskrig i konteksten av denne okkupasjonen og dens kontrollregime sin fundamentale urett, og den bakenforliggende ideologien for okkupasjon skilles fra den jevne tysker.
At dette i seg selv må poengteres, sier noe om absurditeten i påstanden psykologene har kommet med.
Påstanden om antisemittisme og glorifisering av vold i palestinske skolebøker er altså en myte uten rot i virkeligheten.