Norge trenger en ny barnelov – ikke bare en justering eller teknisk forbedring av den gamle, men en grunnleggende reform.
Fordi barnets beste ikke alltid blir ivaretatt i dagens system. Fordi for mange barn mister kontakt med én forelder. Og fordi dagens barnelov ikke oppfyller barns rett til familieliv i overensstemmelse med Norges menneskerettslige forpliktelser.
Det handler ikke om mor eller far. Det handler om barnet.
Om retten til familietilknytning, trygghet og kjærlighet – også etter et samlivsbrudd.
Likeverdig foreldreskap er til barnets beste
De fleste foreldre ønsker det beste for barna sine. De aller fleste fedre og mødre vil være til stede, bidra og gi kjærlighet og stabilitet – også etter et brudd.
Likevel er det mange barn som i praksis vokser opp med én forelder, ofte mor, mens kontakten med den andre forelderen glipper.
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at nær 50 000 barn med skilte foreldre ikke har fast kontakt med en av foreldrene, oftest far. Mange av disse barna mister ikke kontakten med en hel familiegren på grunn av vold, rus eller omsorgssvikt, men på grunn av langvarige konflikter og rettslige prosesser som ender med at én forelder får hovedomsorg, og samværet med den andre fases ut.
Dagens barnelov gjør det mulig for én forelder å utmanøvrere den andre ved å nekte samvær eller flytte med barnet, uten rettslig avklaring.
I 15 prosent av samlivsbrudd etableres barnets bosted ved selvtekt – altså uten avtale. Lovverket regulerer ikke overgangen fra likeverd i samlivet til en ny familiesituasjon etter samlivsbrudd, noe som skaper et lovtomt rom og åpner for konflikt.
Det rammer barnas behov for stabilitet og samarbeid mellom foreldrene.
Forskningen er tydelig: Delt bosted og likeverdig kontakt med begge foreldre er til barnets beste, på gruppenivå. Dette støttes av både utviklingspsykologi og nyere rapporter, blant annet fra Folkehelseinstituttet, der barn selv gir uttrykk for at de vil ha kontakt med begge foreldrene – også når det er konflikt.
Rettssystemet er ikke tilpasset barns behov
Det nåværende systemet bygger på at foreldre som ikke blir enige, kan bringe saken inn for retten.
Det høres rimelig ut, men virkeligheten er ofte brutal: Foreldrekonflikter utvikler seg til langvarige og dyre rettsprosesser, der fokuset i for liten grad er på hva som faktisk gagner barnet.
Barnets beste blir et uklart og skjønnsmessig begrep, tolket ulikt fra domstol til domstol, fra psykolog til psykolog, og ofte preget av foreldrenes påstander og advokatenes strategier. Dette åpner for misbruk.
Det finnes fedre og mødre som utsettes for ubegrunnede beskyldninger, uten at påstandene kan etterprøves før kontakten kuttes. Samtidig vet vi at det også finnes barn som ikke blir trodd når de faktisk utsettes for vold og overgrep.
En fersk NOVA-undersøkelse om vold og overgrep mot barn og unge viser at barn oftere utsettes for psykisk og fysisk vold fra sine mødre enn fra fedre. Det går på tvers av seiglivede kjønnsrollestereotyper og forteller oss at vold og omsorgssvikt ikke følger et fast kjønnsmønster.
Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig: Barn må beskyttes mot vold, og barn har rett til kontakt med begge foreldrene når det er trygt og forsvarlig.
De fleste foreldre er omsorgsdyktige og bør være til stede som ressurser i barnas liv.
Barn taper i skyggen av foreldrekonfliktene
Rettsprosessen er ofte den verste arenaen for å løse en foreldrekonflikt.
Når barn blir gjenstand for en kamp, lider de. De tvinges til lojalitetskonflikter, blir dratt mellom ulike hjem og ulike versjoner av virkeligheten. Mange får en psykisk belastning som følger dem lenge.
Et stort uløst problem er samværssabotasje – når én forelder aktivt hindrer barnet i å ha kontakt med den andre, ofte uten noen god grunn.
Det kan handle om å ikke møte opp til avtalt samvær, påvirke barnet negativt, eller rett og slett blokkere all kontakt. Dette skader ikke bare barnet, men er også i strid med lovens intensjon.
Likevel er det i dag nærmest uten konsekvenser. En ny lov må inneholde klare mekanismer for å forebygge og motvirke samværssabotasje.
Når én forelder fases ut, mister barnet halve sitt opphav. Det handler ikke bare om savn, men også om identitet, tilknytning og følelsesmessig trygghet.
Vi må spørre oss: Hvem vinner på dette? Og hvorfor skal det være mulig å sabotere kontakten mellom barn og en god forelder – uten reell konsekvens?
En ny barnelov må være tydeligere og tryggere
I dag sier loven at «barnets beste» skal være avgjørende, men gir ingen tydelig definisjon. Det gjør avgjørelsene vilkårlige og uforutsigbare. En ny lov bør tydeliggjøre hva som faktisk inngår i begrepene: stabilitet, tilknytning, kjærlige relasjoner, barnets egne ønsker, og retten til kontakt med begge foreldre, så langt det er forsvarlig.
Det betyr også at likeverdig foreldreskap må være utgangspunktet, ikke unntaket.
Delt bosted og felles daglig myndighet bør være normen – med mulighet for avvik når det er gode grunner.
Det må også legges sterkere føringer for å begrense konfliktnivået og unngå at barn blir brukt som våpen i foreldres strid. For eksempel bør det stilles strengere krav til dokumentasjon ved alvorlige anklager, samtidig som barnets stemme blir hørt på en trygg og faglig god måte.
Det haster
Barne- og familiedepartementet har i flere år arbeidet med en ny barnelov. Men prosessen går for sakte.
Det er mange år siden FNs barnekomité påpekte at Norge gjør for lite for de barna som mister kontakt med en av sine foreldre, når slik kontakt åpenbart er til barnets beste. I mellomtiden vokser tusenvis av barn opp med fravær av én forelder – ikke fordi det er nødvendig, men fordi den norske barneloven og praktiseringen av loven tillater det.
Dette handler ikke om politikk i tradisjonell forstand. Det handler om rettssikkerhet.
Om barns grunnleggende rettigheter. Om hvordan vi som samfunn forstår og prioriterer barnets behov – ikke bare i teorien, men i praksis.
Vi skylder barna våre mer
Barneloven vi har i dag ble skrevet i en annen tid. Samfunnet har endret seg, foreldreskapet har endret seg, og kunnskapen om hva barn trenger har endret seg.
Nå må også loven endres.
Vi trenger en barnelov som ser barnet. Som gir trygghet, forutsigbarhet og balanse. Som anerkjenner betydningen av begge foreldre – og som samtidig beskytter mot det som faktisk truer barns helse og utvikling.
Vi kan ikke vente i flere år. Politikerne må nå prioritere barnets beste – og handle før enda flere barn mister en forelder. Vi skylder barna våre det.
Nå må politikerne ta ansvar.