Det stemmer ikke at mennesker er kronisk psykisk syke, uten grunn. Det er en samfunnsskapt teori. Det kan virke som psykiatrien ofte bader seg i glansen av utdaterte holdninger – istedenfor å ta innover seg nyere forskning og pasienters virkelighet.
For å gi flere livskvalitet, må vi alle lære det helt grunnleggende på nytt, sånn jeg ser det. Jeg skal prøve forklare. For jeg har selv hatt oppfatninger om «sånne som meg», med bakgrunn i vedtatte sannheter.
Antall barn som henvises til psykiatrien på grunn av ufrivillig skolefravær øker. Antall unge og voksne som faller utenfor på grunn psykiske lidelser øker. Felles for disse er traumer, overbelastning og utbrenthet som årsak.
Og et helsevesen som ikke holder tritt med dagens kunnskapsnivå.
Det viser seg stadig tydeligere at psykiatrien i stor grad er basert på utdaterte holdninger, som selvfølgelig også smitter over på befolkningen. Det er dokumentert i alt for mange rapporter og saker omtalt i media, uten endring eller vilje til endring. Dette kan ikke myndighetene la fortsette, hvis de vil snu skuta.
Helsevesenet har et krav om å møte sine pasienter med åpenhet og oppdatert kunnskap. Å møte mennesker med psykiske plager som en årsak, strider imot det. Vi vet nå at psykisk uhelse er konsekvensen av noe, ingen årsak i seg selv. Ingen har en kronisk syk psyke. Da er det rammene som er feil og kravene uforsvarlig, og ofte har utfordringene blitt oversett, sykeliggjort eller normalisert for lenge.
Det har heldigvis mange feildiagnostiserte og overbehandla begynt å forstå gjennom kunnskap om hjernen og innsikt i systemet, som finnes online. Historier er erfaring, og de er mange. Traumene fra psykiatrien, likedan.
Mangel på oppdatert kunnskap om nevrodivergens i hjelpeapparatet gir stadig økning i psykisk uhelse. Eller rettere sagt, bruk av utdatert kunnskap. Når utfordringene har blitt psykiatri, har det allerede gått for langt.
Et helsevesen som tviholder på gamle teorier om ADHD og autisme dytter en stor gruppe ut av skole, arbeidsliv og samfunnet. Tall fra NAV viser at i overkant av 40 prosent av uføretrygdede har enten en såkalt utviklingsforstyrrelse eller psykisk utviklingshemming, og de fleste har medfødte sykdommer.
Da sier det seg selv: Det som mangler, er tilrettelegging og en helsefremmende hverdag –ikke menneskene det er noe galt med. Det er de psykiatriske diagnosene som setter folk i bås. Psykiske lidelser som egentlig er normale reaksjoner på unormal belastning det er satt uendelig varianter av merkelapper på.
ADHD og autisme er usynlige funksjonsnedsettelser, lagt under psykiatrien. Psykiatrien vegrer seg for å diagnostisere «livsvarige tilstander», men har ingen problemer med å sette både depresjon, angst, bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelser på samme person i årevis, kanskje livet ut.
Finnes det mennesker som er født med en forstyrra personlighet? Det vet vi nå at ikke stemmer. Derimot er det ekstremt mange nevrodivergente som misforstås og sykeliggjøres.
ADHD og autisme er hjernetypen du er født med. Det er verken psykisk eller sykdom. Det er mennesker som fungerer annerledes enn normen, og dermed presses til uhelse, tolket som forstyrrelser. Fordi det sees i et psykiatrisk perspektiv.
Det er ikke slik at noen familier er mer utsatt for psykisk sykdom, det er nevrodivergente familier. Udiagnostiserte, som sådan. ADHD og autisme har eksistert i alle tider. Det er arvelig.
Men mange har blitt stemplet som «psyk» eller gale – kanskje sendt bort, eller hentet av barnevernet. For nevrodivergens har ofte blitt mistolket som omsorgssvikt.
Med forståelse og varig tilrettelegging ville tallene i psykiatrien gått drastisk ned – og langt flere kunne deltatt og bidratt i samfunnet. Forutsetningen er varig tilrettelegging. Det er helt avgjørende. For at mennesker med medfødte nevrologiske funksjonsnedsettelser kan leve et godt og likeverdig liv.
Idag likestilles nevrodivergente med psykiske lidelser, og kronisk behandling er hjelpen. Konsekvensene er psykisk sykdom og utenforskap. Hvis det er vilje til å lytte: sammenhengen mellom inkompetanse, stigmatisering og ødelagte liv er tydelig.
Fra du er liten ønsker du å høre til, være del av fellesskapet. Når du er annerledes begynner du tidlig å maskere og overkompensere for å passe inn og klare det som forventes. Du er kanskje med, men prisen er stor.
Fordi samfunnet forventer at alle skal fungere innenfor de samme rammene – som om alle har like forutsetninger. Hvis ikke, er det «psyken din» som er syk.
Og det blir den.
For det handler egentlig om at nevrodivergente stadig må overskride egne grenser og behov, uten å få den støtten de trenger.
Dette er ikke luksuskrav – det er rettigheter. Rettigheter nevrodivergente har krav på, for å kunne leve – ikke bare overleve.
Det er interessant å se hvor stor motvilje det er mot oppdatert kunnskap om ADHD og autisme i psykiatrien. Det er farlig, og går utover pasientsikkerheten. Det gir enorme konsekvenser når ADHD og autisme defineres som psykiatriske diagnoser og dermed sykeliggjøres og fratas sine rettigheter.
Mesteparten av henvisningene handler om overbelastning. Og svært mange av dem gjelder nevrodivergente – mennesker som har blitt syke fordi ingen har forstått hvorfor de er som de er, eller tilrettelagt for hvordan de faktisk fungerer.
Det fører helt naturlig til økt fravær. Ufrivillig.
Barn velger ikke sine forutsetninger i livet. Voksne gir ikke bare opp. Det er umulig å velge hvilken familie du fødes inn i, hvilke gener og hjernevariasjon du får.
Men det er mulig å gi alle de beste mulighetene i livet.
Alle ønsker å få lov til å være seg selv og høre til. Men uten forståelse kjemper nevrodivergente en daglig kamp for å innfri krav og forventninger de aldri kan nå, rammer som ikke er laget for de. For deres tålegrense og eksekutive funksjoner.
Det burde handle om styrker og mestring, men det handler om strev og nederlag. Du føler deg kronisk feil, selv om det verken handler om vilje, psyke eller intelligens. Nevrodivergente er mennesker med en hjerne som ekskluderes systematisk i samfunnet.
Nevrodivergente har ikke dårligere psyke enn andre. Heller tvert imot. Det er kanskje også derfor ingen tror på deres virkelighet og utfordringer. Å stå i en kamp for anerkjennelse for den du er og måten du fungerer hele livet, det er nedbrytende. Be om hjelp når dine behov, grenser og reaksjoner kun tolkes som feil fører til håpløshet.
Alle mennesker er likeverdige, også med funksjonsnedsettelse. Det må respekteres, og kunnskapen må tas på alvor.
Å sikre at alle kan delta fullt ut, skjer først når samfunnsskapte hindringer og holdninger fjernes. Her har spesielt psykiatrien både skyld og ansvar.
Alle har ikke litt ADHD. Autisme kommer ikke av skjermbruk.
Det er ikke diagnoser foreldre bestiller, eller folk ønsker seg. Det er sårbare mennesker som roper om hjelp. Det er helt avgjørende å identifisere denne hjernetypen, så varig livskvalitet kan oppnås, med funksjonsnedsettelse.
Sannheten er jo at vi trenger alle. Det starter med å lytte og forstå. Det krever selvinnsikt, kunnskap og mot å endre egne holdninger. Holdninger fra fortiden som gjødsles og vannes i nåtid, istedenfor å bekjempe en livslang diskriminering av annerledeshet og varig funksjonsnedsettelse.
Stigma øker selv om kunnskapen er her, når fordommer får stå som fakta. Når psykiatrien har definisjonsmakta, også innenfor nevrologi.
Nevrodivergente er ikke avvik som skal forskjellsbehandles, men anerkjennes for den de er, måten de fungerer og tar inn verden. Sigmund Freud skilte for cirka hundre år siden skarpt mellom nevrologi og psykologi. Men moderne hjerneforskning forener nå disse feltene.
Nevrovitenskapen gir oss kunnskap om hjernen, og en helt ny forståelse for at ADHD, autisme og nevrodivergens er hjernevariasjoner som misforstås, ikke kronisk psykisk sykdom og utagerende adferd. Det er resultatet av at hjelpa ikke finnes.
Hjernekunnskap har allerede reddet mange liv. Nevrodivergente besitter nå et enormt kunnskapsgrunnlag ved å forstå seg selv i lys av ny kunnskap og livslange erfaringer fra psykiatrien. Det er på høy tid at nevrodivergente selv innlemmes i debatten.
De vedtatte sannhetene må utfordres.
For er det menneskene, eller er det sannhetene som er feil?