Daidalos var en mesterhåndverker og legendarisk oppfinner i gresk mytologi. Han hadde tjent kong Minos på Kreta i lang tid. Han var også den som konstruerte labyrinten som holdt uhyret Minotauros fanget. Men da han selv havnet i unåde hos kongen, ble han og sønnen Ikaros innesperret på Kreta.
Daidalos brukte ferdighetene sine som oppfinner til å konstruere to sett vinger av fjær og bivoks, og han forberedte sønnen på den risikofylte flukten. Før de lettet, ga han sønnen den kjente advarselen:
«La meg advare deg, Ikaros, ta middelveien. Fukten fra havet gjør vingene dine for tunge om du flyr for lavt. Men flyr du for høyt, blir vingene brent av solen. Reis mellom ekstremene.» (Sitat fra Ovids Metamorfoser.)
Dette rådet kan tolkes på flere måter. På den ene siden reflekterer det en praktisk tilnærming til risiko – et forsøk på å lære en ung og mindre erfaren mann hvordan man navigerer en farlig situasjon. På den andre siden er det en begrensning: En linje tegnet av en far og læremester som ikke vil at eleven skal overskride ham.
Sønnens trang til å overgå sin far
Sigmund Freud (1856–1939) argumenterte for at far–sønn-relasjonen rommer en grunnleggende spenning mellom identifikasjon og opprør. I Ødipuskomplekset skisserer Freud hvordan sønner både beundrer og rivaliserer med sine fedre. De lærer av og søker anerkjennelse fra dem. Samtidig ønsker de også å overgå dem, finne sin egen vei – selv om det innebærer risiko.
For å vokse opp og utvikle oss trenger vi forbilder. Vi trenger noen å identifisere oss med, noen med egenskaper vi liker og verdsetter. Egenskaper vi kan gripe etter, strekke oss etter – egenskaper vi kan bruke til å forme den vi blir. Vi kan hente lærdom, sette det sammen på egne måter og skape noe nytt. Men vi trenger at noen har gått veien før oss, og skapt noe som vi kan bygge videre fra.
Derfor er ikke relasjonen bare mellom far og sønn. Den er også mellom læremester og elev. Mellom veiviser og vandrer.
Vergil og Dante.
Professor Humlesnurr og Harry Potter.
Eller Obi-Wan Kenobi og Luke Skywalker, om du vil.
Mellom en som trenger å forstå sin egen verdi og evner, og en som hjelper til med det.
Mellom en som trenger anerkjennelse for å forme seg selv, og en som kan gi den.
Men viktigst av alt: Mellom en som søker sin egen vei – og den som både muliggjør den og står i veien for den.
Om veien fortsetter i samme retning, fører den aldri til et nytt sted. Læremester og elev blir til original og etterlikning. Selv om veiene slynger seg parallelt et stykke, må de på et tidspunkt være nødt til å skilles.
Triumf og fall
Når Daidalos og Ikaros letter, må de begge først ha vært svært spente.
Vi skal fly! Ingen har noen gang gjort dette før!
De må ha sett ned på Kreta; på havet som glinset i solen, og fiskebåtene som gled rundt i bølgene. Kanskje så de fiskere som speidet etter dem, pekte og ropte til hverandre.
Se, de flyr! Det må være guder!
Ikaros ble gradvis mer modig. Han må ha følt seg som en Gud selv også. Desto høyere han fløy, desto mer skrekkblandet fryd må han ha følt. På et tidspunkt fløy han forbi Daidalos. Forbi sin egen far – men viktigst: Forbi sin egen læremester. Han visste at det var risikabelt. Likevel var det noe som fikk han til å fly enda høyere.
Ikaros ville videre. Han ville se hva som fantes der oppe, over grensene læremesteren hadde satt. Han tok sjansen, brøt seg fri – og forstod i samme øyeblikk at han nå var alene. Den som går forbi, etterlater seg ikke bare sin læremester, men også tryggheten han en gang hadde.
Ikaros så Daidalos under seg. Der, et sted mellom havet og solen, hadde faren stoppet. Ikke fordi han ikke kunne fly videre – men fordi han ikke ville.
Far og læremester tør ikke mer, han gir seg. Han klarer det ikke. Men se på meg – jeg klarer det. Jeg har overgått han. Kanskje er jeg ikke like god til å bygge labyrinter og vinger. Men jeg er modigere, og dyktigere til å fly. Nå legger han merke til meg. Anerkjenner meg, respekterer meg.
Sakte begynte solens stråler å virke på Ikaros’ vinger. Bivoksen som Daidalos hadde brukt til å binde vingene sammen, begynte å smelte – sakte, deretter raskere. Når Ikaros først oppdaget hva som var i ferd med å skje, var det for seint. Fjær fløy fritt rundt ham, og med ett mistet han høyde.
Havet var uendelig langt under, men nærmet seg i raskt tempo.
Hva skjer når mesteren ikke lenger er den beste?
Ikaros’ hovmod står for fall. Du skal være forsiktig med å sikte for høyt; solen kan ødelegge vingene dine. Men Ikaros’ hovmod står ikke bare for fall. Det bryter også det etablerte, og bygger sin egen uavhengighet.
Det bygger på et ønske om å bli sett og anerkjent – være dyktig nok. Behovet for å være en som er ønsket, en som andre trenger, er grunnleggende. Vi ønsker ikke bare å få være med. Vi trenger at vi kan fylle en funksjon, og at det merkes om vi ikke er der lenger. Ser du meg? Er jeg god nok? Er jeg en verdig arvtaker?
Ikaros starter som sin fars elev, men etter hvert som han mestrer flyvningen, oppstår en trang til å teste grensene. Opprøret må ikke nødvendigvis alene være rettet mot faren Daidalos, men det er like fullt en manifestasjon av autonomi.
Men også spørsmål som: Kommer Daidalos til å akseptere om jeg står skulder ved skulder med han – eller kanskje til og med høyere? Eller blir jeg en trussel da?
Den ultimate anerkjennelsen vil tross alt være en dag å overgå den man har søkt anerkjennelsen fra.
Du skal fly. Og du må tørre å ta sats. Hvis ikke blir vingene dine fuktet av havet, og du mister momentum. I verste fall drukner du.
Daidalos’ ambivalens til sin elevs suksess
Daidalos, på sin side, representerer den etablerte kunnskapen.
Hans råd er basert på erfaring og forståelse av teknologiens begrensninger. Basert på et ønske om å ville sønnen det beste.
Likevel kan hans advarsel også tolkes som et forsøk på å regulere sønnens ambisjoner. Mennesket er komplekst – ofte er behov og intensjoner mangefasettert og motstridende.
Hvis Ikaros lykkes i å fly høyere enn Daidalos, hva sier det om mesterens egen posisjon?
Hvilken Daidalos ville ikke vært ambivalent til å la Ikaros fly høyere enn seg selv?
Kommer Ikaros’ lojalitet til å endres? Hva skjer når Ikaros ikke lenger har behov for hjelp, eller ikke lenger har behov for anerkjennelse? Og hvordan kommer andres oppfatninger til å endre seg om Ikaros flyr forbi?
Det er lett å heie noen opp og fram så lenge de ikke kan konkurrere med deg selv. Men når konkurransen tiltar, så vil de fleste befeste sin egen maktposisjon.
Når både andres og Daidalos’ egne oppfatninger om seg selv står i fare for å endres, så blir spørsmålet plutselig eksistensielt.
Freud ville pekt på denne spenningen som en naturlig dynamikk i relasjoner mellom læremestere og elever – der læreren ønsker å overføre kunnskap, men samtidig kan frykte å miste sin egen autoritet dersom eleven overgår ham. I det øyeblikket Ikaros flyr forbi, kastes kortene opp i luften.
Ikaros’ beundrende blikk har vært med på å forme Daidalos til den han er. Når blikket forsvinner, blir også noe av Daidalos’ trygghet revet bort samtidig. Beundringen blir borte. Anerkjennelsen blir borte. Alles blikk endrer seg. Hvem blir Daidalos nå?
Misunnelse er en synd ingen vil innrømme. Likefullt kjenner vi alle på det, og til tider gjør den oss ambivalent til andres suksess. Tanken på at en elev går forbi, at en elev blir dyktigere, klokere og modigere, er vanskelig. Hvem som helst vil mislike tanken på å bli forbigått av noen vi er vant til å være dyktigere enn.
Hit, men ikke lenger. Ganske så langt, så lenge det fortsatt er bak meg.
Å fly høyt med vinger ment for lavlandet
Daidalos lærte ham å fly, men han ga ham også vinger av voks – en begrensning som ville tvinge han tilbake enten han ville det eller ikke. Eleven ble formet av læremesteren. Ferdigheter, verdier og perspektiver fra Daidalos var med å forme Ikaros.
Men for å nå så høyt han ville, måtte Ikaros ha bygget seg nye vinger på en annen måte.
Ikaros ble altså ikke bare straffet for sin dristighet. Han falt fordi vingene han fikk aldri var ment for å tåle høyden han ville oppnå. Kanskje fløy han ikke for høyt – han fløy for høyt med vingene Daidalos hadde laget.
Var det egentlig overmot, eller var det et nødvendig forsøk med kalkulert risiko? En eller annen gang måtte Ikaros forsøke å fly høyere. Om ikke annet for å teste sin egen styrke – og for å se hvordan Daidalos ville reagere.
Så fly, Ikaros, fly! Ta sats, og fly høyt!
Kilder
Ovid (2024). Metamorfoser. (Oversatt av T. S. Thorsen.) Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Freud, S. (1927). The Ego and the Id. London: The Hogarth Press.