Det har blitt vanlig å bruke hjernen som metafor for personen, i tråd med at nevrovitenskapene har gitt økt forståelse for hjernens rolle i forbindelse med å frembringe tanker, følelser og atferd.
Hjernen har blitt det dominerende billedlige uttrykk for å beskrive menneskets indre liv og vår forståelse av oss selv. Leg, så vel som lærd, har gitt uttrykk for at det er hjernen, ikke personen, som vet hvordan ting forholder seg, hvordan man gjør noe og besitter evnen til å vite noe.
Likefullt må vi vel innse at det ikke er hjernen som kan stille spørsmål eller svare på dem, like lite som det er hjernen som vet veien til busstasjonen eller har kunnskap om rutetidene.
Det er ikke hjernen, men personen som eier hjernen, som kan sies å ha kunnskap om noe eller være uvitende om noe. Tilsvarende gjelder for følelsene våre.
Det er tankevekkende å sitere et utsagn av den franske poeten René Char: «Frukten er blind. Det er treet som ser».
Utsagnet har flere mulige tolkninger, blant annet én som er rettet mot kunstnerisk skaperkraft: Vi kan se treet som kunstneren og forestille oss at det er treet som «ser» eller har forståelse; mens frukten eller kunstverket er et resultat av kunstnerens skaperevne, uten bevissthet om egen tilblivelse eller betydning.
Ved å omskrive sitatet vil jeg si at det er personen som forstår, eller vil eller føler noe, mens hjernen er uten bevissthet om egen rolle eller betydning.
Mitt anliggende er å gi motforestillinger til den populærvitenskapelige antakelsen om at hjernen treffer beslutninger på egen hånd eller har selvstendig vilje.
Hjernen har blitt brukt som metafor for personen etter hvert som vi har fått økt forståelse for dens betydning for tanke- og følelseslivet. Men, som jeg vil hevde, er hjernen ikke en autonom agent; den er et komplekst organ dypt forbundet med kroppen og omverdenen i et komplekst samspill mellom biologi, kropp og fysiske omgivelser.
Det er mange som vil innvende at når nevroforskere tilskriver hjernen psykologiske egenskaper, er det bare ment å ha metaforisk betydning. Hjerneforskere vet naturligvis at hjernen verken tenker, bruker kart eller har følelser. Forskerne vet hva de mener, men mangler bare et vokabular som strekker seg utover det metaforiske.
Men det er ikke noe som tyder på at de bruker aforismene sine på en spesiell eller uvanlig måte. Når en nevroforsker påstår at hva du ser ikke er det som er der i virkeligheten, men hva hjernen tror den ser, er det ingen grunn til å anta at ordet tro i denne sammenheng har noen annen konnotasjon enn den som gjelder i vanlig språkbruk. Av den grunn bør de, om ikke annet for ikke å villede, være mer forsiktige med språkbruken.
Først har jeg en kommentar til debatten om den «triune hjernen» – en meningsutveksling som har utspilt seg i denne dagsavisen. Dernest ser jeg på noen feilaktige antakelser som lett kan gjøres når man trekker slutninger om sammenhengen mellom del og helhet.
Så kommer jeg inn på faren som er forbundet med at samtidspsykologien i så stor grad har beveget seg vekk fra å være basert på beskrivelse av atferd og i stedet tatt et skritt henimot nivået av mentale representasjoner. Det belyser jeg nærmere i forbindelse med bruken av begrepet indre arbeidsmodeller i tilknytningspsykologen.
Gjensyn med hjernen som treenighet
Den tredelte hjernen er en populærvitenskapelig modell som har vært brukt for å forklare på en lettforståelig måte hvordan hjernen fungerer. Menneskehjernen betraktes som tre hjerner i én:
- Reptil-komplekset (hjernestammen)
- Det limbiske system (den gamle pattedyrhjernen)
- Neokorteks (den nye pattedyrhjernen)
Hvordan disse komponentene benevnes er i og for seg av mindre interesse, men for didaktiske formål har de vært kalt henholdsvis for «fyrbøteren», «maskinisten» og «kapteinen».
Denne tredeling er det i dag knapt noen nevrobiolog som vil stå inne for, like fullt om modellen opprinnelig ble formulert som del av Paul MacLeans evolusjonsteori (MacLean, 1970).
Innvendingene er velkjente – blant annet at hjernen er mer sammenkoblet og innlemmet enn det MacLean antok, og at modellen gir et forenklet bilde av menneskehjernens evolusjon.
Bortsett fra at modellen representerer en overforenkling av hjernenes funksjon, støtter den opp under det som har vært kalt «tidsåndens nevrohype» (Lorentzen, 2024). Tanken er at hvis man bare sørger for å henvise til hjernen, vil psykologiske fenomener gi inntrykk av å være mer uomtvistelige enn de egentlig er.
Det er en utbredt oppfatning at psykologien blir viktigere og sannere hvis man kan vise til et nevrologisk grunnlag. Jeg vil heller snu det på hodet å si at nevrovitenskapen får større betydning i den grad den bygger på valide psykologiske begreper.
Det er i denne sammenheng tankevekkende at hjerneforskeren Alf Brodal pleide å understreke at psykologien er primær i forhold til nevrologien. Ut fra en annen synsvinkel fremhever Antonio Damasio (2018) at hjernen «ikke er alene», men fungerer i tett samvirke med kroppen og alle dens kjemiske og hormonelle mekanismer som sørger for å opprettholde organismens likevekttilstand (jf. Smith, 2021).
Den mereologiske feilslutningen
En mereologisk feilslutning blir gjort når man tillegger en del av personen egenskaper som logisk bare kan tilskrives personen som en helhet. Mest kjent er kanskje Descartes villfarelse å tillegge sjelen egenskaper som bare kan attribueres hele individet.
I moderne nevrovitenskap er det gjort tilsvarende feil ved å tillegge hjernen psykologiske kjennetegn. For eksempel hevdet nevrobiologen Collin Blakemore (1977) at nevroner relatert til linjeorientering innehar informasjon og har evnen til å forutsi fremtidige hendelser.
Andre nevroforskere har ment at hjernen kan bestemme og påbegynne voluntære handlinger, at det er symboler i hjernen som hjernen kan forstå og at hjernen kan representere informasjon.
Når vi vet at det å tenke, vite og føle noe, og det å gjøre antakelser og bruke informasjon er menneskelige egenskaper; trenger vi da en ny «oppdagelse» om at hjernen også kan utføre slike menneskelige operasjoner? Hva er det som skulle sette hjernen i stand til det? Hvis noen skulle vise at hjernen faktisk har intensjoner, har vi jo bare forskjøvet forklaringsproblemet.
Vi står her overfor problemet med uendelig regress. Hvis hjernen skal være assistent for personen for å muliggjøre tanke, intensjon og følelse, vil den ikke da også trenge en assistent for assistenten, og en assistent for assistenten for assistenten, og så videre.
Heller enn å si at hjernen prøver å skape mening til nevrologisk aktivitet, kan vi si at hjernens aktivitet danner grunnlaget for at personen kan oppleve mening. Det kan vi slutte oss til ved å observere personens atferd, uten først å tillegge hjernen intensjon.
Ettersom forskere som tillegger hjernen psykologiske egenskaper aldri har observert at hjernen føler, tenker eller observerer noe, reiser attribusjonsspørsmålet ikke et empirisk vitenskapelig problem, men et filosofisk spørsmål.
Speilmetaforen
Speilmetaforen går ut på at hjernen fungerer som et speil som reflekterer virkeligheten. Tanken går tilbake til Descartes’ dualistiske filosofi og hans teori om at det finnes et «mentalt teater». Forestillingen om at alt som individet observerer er gjengitt et sted inne i hjernen, er besnærende og har inspirert nyere ideer om mentale modeller.
Ideen fikk sin renessanse gjennom arbeidet til filosofen og psykologen Kenneth Craik (1943) som videreutviklet begrepet. Det går ut på at det i sinnet dannes modeller av virkelige hendelser og at disse brukes for å forutse liknende begivenheter i fremtiden.
At begrepet kalles arbeidsmodeller innebærer en antakelse om at mønstrene som hjernen lager, kan avpasses eller tillempes mentalt. De vil være åpne for revisjon i lys av nye eller endrete erfaringer. Antakelsen om indre arbeidsmodeller er et sentralt element i John Bowlbys tilknytningsteori.
For å gi teorien gyldighet ut over spedbarnsalderen, måtte han utvide perspektivet og ikke bare la tilknytning handle om barnets regulering av fysisk avstand til en omsorgsperson.
Ved å ta i bruk begrepet indre arbeidsmodeller ryddet han veien ved å ta et skritt til nivået av mentale representasjoner. Etter spedbarnsalderen trenger ikke en voksens tilstedeværelse bare å være fysisk; for trygg tilknytning kan det være tilstrekkelig at omsorgspersonen er tilgjengelig mentalt og at den lille vet at hun eller han er villig til å gi trøst og beskyttelse hvis det skulle bli nødvendig.
Så langt er indre arbeidsmodeller et psykologisk begrep som ikke nødvendigvis trekker veksler på hjernen; det trenger bare å handle om at et individ gir uttrykk for at det har forventninger til hvordan en omsorgsperson vil reagere i tilknytningsrelevante situasjoner. Sånn sett kan det være basert på observerbar atferd.
Likevel gikk Bowlby videre med en hypotese om at hjernen konstruerer mentale modeller av omverdenen. Denne tanken ble videreført av forskere som så forståelsen av arbeidsmodeller i lys av speilnevroner.
Speilnevroner er nerveceller som blir aktivert når individet ser en annen utføre en spesifikk handling, og fyrer på samme måte når individet selv utfører tilsvarende handling. Enkelte hevder at speilnevronene danner grunnlaget for sosial kognisjon ved at denne mekanismen gjør det mulig for personen å få en direkte forståelse av andres intensjoner, uten å gå veien om reflektiv mediasjon.
Jeg har tidligere kommet med kritiske synspunkter (jf. Smith, 2023). I stedet for å anta at indre arbeidsmodeller handler om individets evne til å forstå andres handlinger, intensjoner og følelser, kan vi heller si at de dreier seg om personens evne til å tolke en annens mål opp mot egne mål.
Eller sagt på en annen måte: indre arbeidsmodeller dreier seg mer om en form for mental utprøving enn en teori om sinnet. Når vi prøver å lese en annens sinn, er utfordringen ofte å forutsi hva den andre vil gjøre eller hvordan en samtale med denne vil forløpe.
Filosofen og nevroforskeren Radu Bogdan (2003) har tatt avstand fra det han mener er unødvendig mentalisme i psykologien og fremmer synspunktet om at det er målrettet atferd som først og fremst former sinnet. Dette synspunktet har fått støtte fra andre sinnsfilosofer som er villige til å gå enda lenger, idet de antar at sinnet ikke er et område for vitenskapelig undersøkelse.
Det er i dag mange nevroforskere og sinnsfilosofer som vil si seg enig i at en behavioristisk orientert tilnærmingsmåte er uttrykk for en sunn skepsis til Platons idélære. Det å legge så stor vekt på subjektive opplevelser, og sammenlikne sinnet med et speil i hjernen som reflekterer virkeligheten, er ikke holdbart selv i metaforisk betydning.
LES MER FRA NEVRO-DEBATTEN HER:
Hjernen er ikke tredelt likevel! Hva nå?
Den tredelte hjernen – «it’s dead, but it won’t lie down»
Den tredelte hjernen – «It won’t lie down, because it still makes sense»
Den tredelte hjernen: Få metaforer er «riktige» eller «sanne»
Referanser
Blakemore, C. (1977). Mechanisms of the mind. Cambridge: Cambridge University Press.
Bogdan, R.J. (2003). Interpreting minds. Cambridge MA: MIT Press.
Craik, K.J.W. (1943). The nature of explanation. Cambridge: Cambridge University Press.
Damasio, A. (2018). The strange order of things: Life, feeling and the making of cultures. New York: Vintage Books, Penguin Random House.
Lorentzen, P. (2024). Hjernen er ikke stjernen. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 61, 128–131.
MacLean, P.D. (1970). The triune brain, emotion, and scientific bias. I: F.O. Schmitt (red.), The neurosciences: Second study program (s. 336–349). New York: Rockefeller University Press.
Smith, L. (2021). Refleksjoner omkring barns utvikling. Oslo: Gyldendal.
Smith, L. (2023). Tilknytning og barns utvikling. Bergen: Fagbokforlaget.