Harald Eia skapte debatt i vår da han uttalte at foreldre syter for mye om at det er slitsomt å ha barn. Han mener det ikke er det, og at sytingen bidrar til nedgangen i fødselstallene.
Debatten blusset nylig opp igjen, hvor Therese Sollien i Aftenposten påpekte omfanget av foreldrerollen i dag som mulig forklaring på hvorfor vi får færre barn.
Hun fikk motstand fra Klassekampens Mari Skurdal, som mener at årsaken til nedgangen neppe kan forklares med umulige krav til dagens mødre.
I Landsforeningen 1001 dager bestemte vi oss for å gå til kilden for svar, vi spurte småbarnsforeldrene selv. Vi ble nysgjerrige på hvordan småbarnsforeldre selv opplever sin egen livssituasjon.
Hvem har rett?
Vi sendte ut en spørreundersøkelse og fikk svar fra over 3000 foreldre som hadde minst ett barn under seks år. Dette er noe av det vi fant ut.
Flertallet av foreldrene svarer at de kjenner ukentlig eller daglig på stress. Over en tredjedel av flergangsforeldre kjenner dette daglig, mot en fjerdedel av førstegangsforeldre. Blant føstegangsforeldre opplever ni prosent at de får nok søvn. Hos flergangsforeldre er det kun fire prosent.
Det er kanskje ikke så rart at folk stopper etter et eller to barn når denne situasjonen skal balanseres med arbeidslivet. Rundt 40 prosent av foreldrene opplever å strekke til, også her er tallene i favør førstegangsforeldrene.
En annen faktor som spiller inn, er i hvilken grad de opplever støtte og avlastning. Blant de som har mye avlastning er det i overkant 20 prosent som opplever daglig stress, mot 36 prosent blant de som har lite avlastning.
Overraskende nok ser det ut til at emosjonell støtte er av større betydning, hvor opp mot 50 prosent opplever daglig stress når de har lite av denne typen støtte.
Et begrep som ofte diskuteres i samtaler om jobb-familie-kabalen er det såkalte «tredje skiftet», eller «the mental load». Dette er planlegging og organisering av typen «Har vi kjøpt gave til barnebursdagen?», «Hva skal vi finne på i ferien?», «Er det nok klær til skift i barnehagen?» og så videre.
Det ser ut til å være et kjønnstereotypisk mønster, men vi har dessverre få mannlige deltakere i spørreundersøkelsen, så kjønnsforskjeller må tolkes med forsiktighet.
Mødrene kjenner på at de står alene om det tredje skiftet, og 85 prosent svarer at de kun noen ganger, sjelden eller aldri får hjelp til dette. De få fedrene som har svart, opplever i hovedsak at de alltid eller for det meste får hjelp til dette, rundt 60 prosent.
Det ser ut til at utvalget setter egentid til side. Omtrent en femtedel svarer at de ikke prioriterer det, mens over en tredjedel ikke er fornøyd med tiden de har til egentid eller aktiviteter som gir påfyll. Kun 14 prosent er fornøyd eller svært fornøyd på dette området.
Den gode nyheten er at nesten 80 prosent av foreldrene vi spurte opplever at de mestrer foreldrerollen i stor eller svært stor grad. Det ser altså ut til at de prioriterer foreldrerollen, de strekker seg langt for sine barn. Og det ser ut til at de synes at de er gode foreldre for dem.
Baksiden av medaljen
For foreldre med «vanlig strev» har kanskje både Eia, Skurdal og Sollien rett. Det er slitsomt å ha barn, men likevel også overkommelig, og flertallet av deltakerne i undersøkelsen kjenner at de mestrer det.
Men det er viktig å forstå at en andel av foreldrene opplever mer vansker enn «det vanlige strevet» ved å være foreldre. For andre er denne overgangen betydelig mer strevsom. Svangerskap og barseltid er en periode med økt risiko for psykiske vansker hos foreldrene.
Vår undersøkelse viste at over en tredjedel av deltakerne hadde kjent på psykiske utfordringer i forbindelse med graviditet, fødsel, barsel og småbarnstid. I underkant av 10 prosent av deltakerne hadde fått en diagnose i denne forbindelse.
Samtidig som mange opplever psykiske vansker, så er det få som opplever å få hjelp. Blant de som opplevde et hjelpebehov, har 62 prosent en opplevelse av å få ingen eller ikke tilstrekkelig med hjelp.
Over en tredjedel av foreldrene synes det er vanskelig å finne frem til foreldrestøttende tiltak, og 10 prosent av deltakerne svarer at det ikke finnes slike tiltak i deres kommune. Dette mener vi myndighetene må ta innover seg hvis de ønsker at vi skal føde flere barn.
Skal mammaen med fødselstraumet ferskt i minne tørre å gjennomføre en gang til, uten å ha følt seg ivaretatt i forrige runde? Skal foreldrene hvor begge fikk fødselsdepresjon utsette seg for å gå gjennom det samme nok en gang, når de allerede har et barn å ta vare på? Skal moren med overveldende angst for barnet sitt, skaffe seg enda et å være redd for, når ingen engang har tilbudt hjelp med de skremmende tankene?
Å stille riktig spørsmål
Samlet viser resultatene fra undersøkelsen et nyansert bilde. Foreldre flest, hovedsakelig mødre i vår undersøkelse, opplever det slitsomt å ha små barn, samtidig som flertallet også opplever mestring av foreldrerollen.
Mange forteller om daglig stress, og en betydelig andel beskriver psykiske vansker. Flertallet av de som opplever behov for hjelp får ikke dette, eller vet ikke om og eventuelt hvor hjelpen finnes.
I stedet for å lure på om det klages for mye på livet som småbarnsforeldre, så bør man lure på om det blir gjort nok for dem som strever. Er det trygge nok rammer til å fortelle om det som er vanskelig, har vi gode nok tiltak for de som trenger ekstra hjelp, og er tiltakene synlige?
Vi erfarer stadig det brede spekteret som finnes av psykisk helse i svangerskapet og spedbarnsperioden, fra helt normal slitenhet og barseltårer, til foreldre som ikke lenger ønsker å leve eller mister kontakt med virkeligheten i en periode.
Å diskutere hvorvidt det er slitsomt eller ei å være foreldre er kanskje mindre relevant, det vi bør diskutere er hvorvidt vi evner å avdekke og hjelpe de som trenger det i en sårbar periode. Foreldrenes egne svar viser oss at vi har en lang vei å gå – og fremtidige familier fortjener at vi går den veien.