Hele livet mitt har vært preget av vold og narsissistisk misbruk.
Jeg kan jo starte med begynnelsen, med barndommen. Jeg vokste opp på en gård i Midt-Norge med mor og far og en bror. Det var moren min, og etter hvert broren min, som skapte min første angst og utrygghet.
Mor mishandlet meg på mange ulike måter. Hun banket, slo, lugget, bet og sparket.
Jeg har så mange traumer fra jeg var liten at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne.
Varm grønnsåpe
En av de metodene moren min brukte for å kontrollere broren min og meg var å ha et klyster som skremsel.
Klysteret, det hadde en koboltblå ring på kanten. Hun fylte det med glovarmt vann og såpe hvis hun synes at vi hadde vært i opposisjon. Hun injiserte den varme såpeblandingen i baken. Jeg husker at det ga meg grusomme magesmerter.
Broren min er 4–5 år eldre enn meg. Han klarte etter hvert å opponere fordi han var sterkere, mens jeg fikk gjennomgå disse metodene mye lengre enn ham.
Jeg forsøkte å gjøre motstand etter hvert, men det var ikke like lett. Hvis jeg gjorde motstand, kunne mor øke straffen ytterligere. Straffemetodene pågikk så lenge kan huske, så lenge jeg har minner.
Jeg tåler fortsatt ikke fargen koboltblå.
Kjellerstraff og slag
En annen straffemetode moren min brukte, var å stenge meg ned i en jordkjeller. Det var en sånn kald gammeldags jordkjeller hjemme på gården.
Hun kunne lokke meg ned i kjelleren. Hun ba meg for eksempel gå ned og hente noen ting. Så gikk plutselig kjellerlemmen ned bak meg med et smell. Det var en skråstilt gammeldags lem. Oppå lemmen plasserte hun en tung vedkasse sånn at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen.
Der kunne jeg sitte i flere timer. Det var mørkt og kaldt, så jeg frøys ofte så mye at jeg skalv. Det var mus i kjelleren, men jeg var ikke redd for dem. De ble mine venner der jeg satt, da var det i hvert fall noen der.
Hun slo meg ofte veldig hardt på rumpa. En gang slo hun meg så hardt at jeg ikke klarte å sitte. Da jeg var på skolen, måtte jeg stå hele skoledagen fordi det var så smertefullt, men læreren spurte ikke på hva det var for noe galt med meg. Det var vanlig at også lærerne slo elevene på den tida, men jeg ble ikke slått av læreren. Av en eller annen grunn var han redd for faren min, og derfor lot han meg være.
Mor slo meg ofte mens faren min var ute på jordene og i skogen rundt gårdsbruket vårt. Når han var borte, fikk hun fritt spillerom. Hun kunne slå og slå, og var ikke den som stoppet så lett.
En gang mørbanket hun meg veldig hardt, men jeg fikk uante krefter og løp ut til far i skogen. Jeg husker at han var langt borte, kanskje to kilometer unna huset vårt, men jeg bare løp og løp, i håp om at han skulle hjelpe meg, tynnkledt og i sokkelesten. Det var 20 gnistrende kuldegrader, og jeg husker fortsatt at det var solskinn, en sol som ikke varmet.
Han var ute med traktoren, og oppdaget at jeg kom løpende. Han tok meg med tilbake til huset og tok med mor inn på soverommet. Far irettesatte henne for det hun hadde gjort mot meg. Det hjalp der og da, men ikke på sikt. Hun var veldig vanskelig å stoppe.
Kroppen vokste da jeg ikke ble slått lenger
En annen gang hadde far kjøpt et plastfat. Det var veldig stas med et vaskevannsfat i plast den gangen, for det var ikke noe man lett fikk tak i, og det var noe helt nytt.
Jeg husker ikke om det var jeg som gjorde noe galt, eller om jeg bare fikk skylda for det, men plastikkfatet havnet oppå en varm komfyr og smeltet.
Mor sto like ved siden av meg. Hun ble rasende, tok tak i en vedkubbe og slo meg midt i kjeven med kubben, med stor kraft, så kjeven kom ut av ledd. Det gjorde avsindig vondt, men jeg løp til faren min på låven.
Jeg hadde så store smerter at jeg trodde ikke jeg skulle overleve. Han skjønte hva som måtte til, og tok tak i kjeven og dro den tilbake på plass. Det var også helt forferdelig vondt, men det finnes visst ikke noen annen måte.
Siden den gang har jeg hatt en skjevhet i ansiktet, og jeg har også ganske lett for å få kjeven ut av ledd.
Det var først da jeg var 15–16 år at moren min sluttet å slå. Det som skjedde da, var helt utrolig. Det var som om kroppen min fikk lov til å utvikle seg.
Jeg vokste 11 centimeter i løpet av ett år. Jeg fikk mensen. Det var som om kroppen hadde vært i beredskap og ikke kom seg videre før hun sluttet å slå. Da det sluttet, gikk jeg fra å være den minste jenta i klassen, til å bli den høyeste.
Broren min brukte meg som seksuell prøveklut og skulle henge meg på låven
Opp gjennom barndommen, men også senere i livet, har jeg gått på tå hev og hatt øyne i nakken. Broren min brukte meg som prøveklut seksuelt helt fra jeg var veldig liten. Det var flaks at jeg fikk mensen så sent, for ellers ville det kanskje blitt barn.
Broren min holdt nesten på å drepe meg da jeg var ganske liten.
Han kan kanskje ha vært i 11–12 års alderen og jeg 5–6 år gammel. Det var like før jeg ble kvalt. Han hadde funnet en hestetømme og ordnet en løkke i enden av den. Han lagde en heiseanordning inne på låven som gjorde at han kunne dra meg opp. Han tredde løkken over hodet mitt og begynte å heise meg opp.
Jeg skrek og skrek, veldig høyt, så høyt jeg klarte, og da han hadde begynt å heise meg så hælene ble løftet opp og tærne mine var så vidt over gulvet, kom faren min stormende. Han hadde hørt skrik og kom meg til unnsetning i aller siste liten.
I dag har jeg ikke kontakt med broren min. Han hater meg. Han har alltid sagt veldig mye stygt til meg, at jeg er dum og stygg og mye annet. Men jeg har egentlig aldri trodd på ham, ikke innerst inne. Jeg har trodd på meg selv, og at jeg skulle få til ting i livet.
Jeg ba ham slutte å devaluere meg. Det gjorde han aldri, og jeg orket ikke mer. Vi brøt kontakt for cirka 40 år siden.
Ondskapen kom gradvis til syne hos mine partnere
Jeg har vært i parforhold med menn som ikke har vært gode for meg å være sammen med.
Jeg valgte dem ikke selv, om jeg kan si det sånn. Det var de som kom til meg, de ville veldig gjerne være sammen med meg og var snille i starten. Jeg har alltid blitt godt likt av menn. Det er synd at jeg endte opp med nettopp disse.
Ondskapen kom gradvis i til syne i forholdet. Det gjorde at det var vanskeligere å få øye på den. Det tok veldig lang tid for meg å oppdage hva som foregikk. Nå som jeg forstår dynamikken, går det lettere for meg å gjennomskue personer som er på samme måte.
Syre i ansiktet?
Min første mann giftet jeg meg med. og vi fikk to barn – en jente og en gutt. Han hadde også tre barn fra før, men de hadde ingen kontakt så lenge vi var sammen.
I samlivet med min første mann var det mye trusler og materiell vold. Han hadde et voldsomt sinne, men han slo meg ikke. Han brukte ulike teknikker for å kontrollere meg. Han kunne bli fryktelig sjalu.
En gang snakket jeg i to minutter på gårdsplassen utenfor leiligheten vår med en mann som jeg var i borettslagstyret sammen med. Vi så på noen papirer, og jeg gikk inn i leiligheten igjen.
Mannen min hadde fulgt med fra vinduet og blitt sykelig sjalu.
Han sa at han skulle gjøre sånn at ingen menn ville se på meg igjen, eller de ville se på meg med avsky. Han skulle kaste en kopp med syre i ansiktet mitt, brått og uventet. Han skrek og raste, slik han ofte gjorde i sånne sammenhenger.
Trusselen førte til at jeg konstant var på vakt. Hvis han var i samme rom som meg og holdt i en kopp eller annen form for beholder som det kunne tenkes å være syre i, holdt jeg meg på god avstand.
Eksplosive utbrudd
Eksmannen min hadde et temperament som ofte kom til syne innenfor husets fire vegger, men noen ganger, hvis han ble veldig provosert, kunne det vise seg brått i det offentlige også. Han tålte ikke kritikk.
På jobbtur ble han en gang konfrontert med en feil, hvilket førte til at han klikket og ødela alle varene han skulle levere på stedet. Han fikk en klage i etterkant, og var svært nær å miste en godt betalt jobb. Det var på hengende håret at han fikk fortsette.
Da han kom hjem, var han så rasende og frustrert at han dunket hodet i en murvegg så blodet sprutet.
Bryllupsserviset knust
Andre ganger kunne sinnet hans dukke opp tilsynelatende helt ut av det blå. Han var veldig sterk, og opptrinnene ble voldsomme.
En gang han ble frustrert av et eller annet, tok han tak i underdelen av en skjenk og dro den mot seg. Oppå stod en løs del med et glass-skap, med pene glass og dekketøy vi hadde fått til bryllupet. Det hele raste i gulvet med et voldsomt brak, og alt knuste, både innholdet og skapet. Det ble et stort søkk i gulvet, som siden måtte repareres.
Han kunne også finne på å si, uten noen som helst foranledning: «Jeg kan drepe deg på ett slag.» Og det var sant. Han var veldig sterk og veldig brå, og han kunne drept meg med en gang, med et slag i hodet.
Ting forsvant og ble ødelagt
Jeg opplevde også at han utsatte meg for merkelige ting, som å flytte på tingene mine.
Jeg vet alltid hvor jeg har ting, og ser på meg selv som et ordensmenneske. Likevel opplevde jeg til stadighet at tingene mine var borte eller hadde blitt flyttet til et annet sted.
Noen ganger var ting ødelagt. Han nektet selvsagt alltid for at det var han som stod bak, uten å fortrekke en mine i ansiktet. En fornærmethet fulgte, deretter stillhet, som om det hele var min skyld.
Barna fikk en ulik oppvekst
Gutten min har en sjelden hudsykdom, og slet med alvorlig astma gjennom det meste av barndommen. Det var så komplisert, med så mange sykehusinnleggelser at jeg ikke kunne jobbe på mange år, for å følge ham opp.
I denne tiden ble nok datteren min en god del alene. Jeg kunne jo ikke være to steder på én gang. Jeg har beklaget det overfor henne i etterkant, men det ble umulig å ikke følge opp sønnen på sykehuset. Det var meg som måtte gjøre det, for faren gjorde det ikke.
Han var tvert imot ofte stygg mot gutten, devaluerte ham og mobbet ham fordi han var syk, tynn, puslete og svak. Jeg tror han så sin egen svakhet i ham, og spilte det ut på ham. Datteren vår fikk være i fred for faren.
Jeg var så mye sammen med begge barna som det var mulig etter jobb, og fulgte den opp på fotball, håndball og ski hele veien.
Jeg husker ikke nøyaktig når det ble slik, men datteren min utviklet liknende trekk som sin far. Det har blitt verre og verre, og i dag er jeg rett og slett redd henne.
Jeg er ganske sikker på at broren hennes også er redd for henne. Han og jeg har hatt det mye fint sammen, men de siste ti årene har vi mistet kontakt. Jeg tror det er fordi datteren min har satt ham opp mot meg ved å fortelle mange løgner. Det gjør at jeg er uten familie, og uten kontakt med barnebarn.
Drapsforsøk
Jeg tror den andre samboeren min er nærmere det en kaller malign narsissist, med psykopatiske trekk. Han spilte et spill der jeg var bare en brikke i det hele. Det var ingen empati å spore.
Vi var samboere noen år etter at barna var blitt store. Jeg hadde klart å bryte med min tidligere ektemann og kjøpt et sted for meg selv. Han flyttet inn til meg. Det var hyggelig i starten, men ble nokså snart uhyggelig.
Ved fire anledninger som jeg vet om, forsøkte han å drepe meg.
Nattlig svømmetur
Det første drapsforsøket fant sted under en nattlig svømmetur. Det var tydeligvis ganske planlagt. Det skjønte jeg først etterpå.
Jeg hadde fortalt om at jeg hadde hatt det fint turområde jeg pleide å gå i, og at jeg elsket å svømme i et vann i løpet av turen. Han foreslo i en lett tone at vi skulle ta en kveldstur dit. Jeg ble glad og tenkte det var hyggelig å gjøre noe sånt sammen. Det var ikke så ofte det skjedde, og jeg husker jeg følte meg oppløftet og forventningsfull.
Det var nydelig klart vær og måneskinn. Vi gikk rolig i en time til vi kom til min favorittplass.
Vi kledte av oss, og jeg husker at jeg svømte utover med måneskinnet som speilet seg i det stille vannet, mot månen. Det var bare lyder fra skogen, og vi hadde ikke møtt noen mennesker i løpet av hele turen.
Jeg svømte liksom rett mot lysstrålen, og han svømte ved siden av meg. Jeg merket at han ikke ved siden av meg, og helt brått kjente jeg et veldig hardt drag rett nedover. Han hadde tak rundt begge bena mine. Jeg klarte som ved en refleks og med mye kraft å løsne det ene benet og sparke til. Jeg traff ham rett i nesa og taket slapp.
Jeg hadde svelget en del vann og kavet panisk, men det var akkurat som det slo inn et ekstra gir, og jeg klarte å jeg klarte å svømme meg inn til land. Jeg pustet og harket. Var i tvil om hva jeg skulle gjøre eller si, for det hele var forandret. Det var helt stille mellom oss.
Jeg husker at jeg sa at hvis han skulle være med hjem, måtte han komme. Jeg gikk med raske skritt ned til bilen. Jeg satt og var ambivalent til om jeg skulle kjøre hjem uten ham eller ikke, men etter en stund kom han. Tausheten i bilen var tett og uhyggelig.
– Hva var dette? spurte jeg.
– Hva da? svarte han.
– Tåler du ikke en spøk?
Deretter stillhet. Og mer stillhet.
En foss på Vestlandet
Han lappet over, og hendelsen virket litt fjernere. Sommeren etter var vi på en biltur på Vestlandet, for å se på flott natur.
Vi stoppet et sted ved en nydelig foss. Det var mulig å gå under fossen og se det hele nedenfra. Vi fikk utdelt regnfrakker og så på de sterke kreftene.
Plutselig var han ikke å se noe sted. Jeg begynte å lete etter ham. Jeg gikk langs den strie elva flere steder, og så oppover mot toppen av fossen. Jeg ropte på ham, men det kom ikke noe svar. Jeg stoppet på to ulike steder der det var åpent, for å se etter ham. Jeg gikk mot området der vannet fosset ned i juvet. Det var en avsats der, og det var satt opp et høyt gjerde. Det kom to mennesker inn på samme avsats, så gikk de igjen.
Jeg bøyde meg frem for å se etter ham, se om jeg kunne få øye på ham der nede. Da kjente jeg to sterke armer som løftet meg opp. Bestemt og høyt opp. Det var ham. I det samme kom et nytt par ned på perrongen, jeg hørte praten bak meg. Han slapp i det samme. Jeg hørte at han bannet høyt.
Resten av ferien var et absurd scenario. Jeg sa at jeg ville hjem. Med én gang. Han tillot ikke det. Det var han som kjørte bilen. Han bestemte hvor vi skulle. Det var ikke så lett for meg å komme meg hjem uten videre.
Jeg husker ikke hvor lenge det varte, men da vi kom hjem igjen, kjente jeg sterkt på utryggheten. Jeg rigget meg til med en madrass på et slags kott under trappa hjemme, og låste døra om natta.
Jeg hadde et tungt brekkjern, som jeg hadde ved meg mens jeg sov. Jeg sa at jeg ikke kunne vite hva jeg kom til å gjøre med det hvis han skulle finne på noe mer. Han lot meg være, men uhyggen hang i huset.
Hyttetur langt fra folk
Etter dette kjente jeg meg ikke trygg, eller jeg var oppmerksom på skiftende stemninger. Jeg hadde jo opplevd to ganger at han kunne svinge fra at alt var hyggelig til at drapsforsøket var i gang. Det hadde ingenting med hva jeg gjorde eller ikke å gjøre, og det var derfor umulig å forutse. Dessuten ville han tydeligvis at det for andre skulle se ut som en ulykke, og da var det visse steder som var mer risikofylte å oppholde seg enn andre.
Ytterligere en gang forsøkte han å sende meg i døden. Jeg ante fare på ferde da vi ferierte på en av firmahyttene han hadde tilgang til. Jeg hadde aldri vært der før, og i det vi svingte innover grusveiene, skjønte jeg at dette var et veldig øde sted.
Han sa at det var et nydelig utsiktspunkt i nærheten av hytta som han ville vise meg. Jeg tenkte at denne gangen måtte jeg være føre var.
Nesten med en gang vi var fremme, sa jeg at jeg ville gå en tur. Han ville slå følge, men jeg sa bestemt at jeg ville gå alene.
Jeg skyndet meg av sted. Jeg hadde sett at det var fastboende ikke alt for langt unna, og håpet det var folk der. Jeg hadde flaks. Det var en mann der, og jeg tok kontakt med ham, liksom tilfeldig. Fortalte litt om meg og samboeren, og hvor vi bodde. Han ønsket meg god tur videre.
Lokket utfor en skrent
En annen gang vi var på tur på fjellet, klarte han også nesten å lure meg. Han lokket meg opp på en fjellhylle. Han var kjent i terrenget, og var klar over at store flak lett løsnet fra toppene. Det var mye molter på en fjellhylle, vi kunne begge se det.
– Du som er så sprek, du kan gå utpå hylla der, sa han.
Han stod nedenfor og «veiledet» meg. Plutselig, oppå et høyt platå, forsvant grunnen og jeg skled i full fart utfor. Jeg så blikket hans i et øyeblikk, han var tilfreds og hadde absolutt ingen tanker om å hjelpe meg.
Som ved et under klarte jeg å klore meg fast, grafse fingrene og neglene ned i underlaget og ble liggende helt på kanten av skrenten der jord, mose, stein og grus raste ned i ura under meg.
Nok en gang hadde jeg hatt englevakt.
Når jeg tenker tilbake på disse drapsforsøkene, kan jeg fortsatt ikke finne noen logikk. Det har vært gjenstand for mye grubling. Det er jo ikke noe drapsmotiv. Vi eide ingenting sammen.
Kanskje det er så enkelt at han var veldig sjalu på meg. Sjalu på humøret mitt, på at jeg fikk til ting på jobben, hadde venner, eller hvis jeg viste overfor ham at jeg hadde det bra. Det i seg selv opplevdes kanskje provoserende. Jeg vet fortsatt ikke, det er vanskelig å tenke at noen kanskje tenker slik.
Jeg fikk ham ut av huset for godt
De gangene jeg har brutt med menn har jeg vært helt bestemt. Slik var det første gang, da jeg skilte meg, og slik var det også ved samboerskapet. Til slutt var det helt tomt i forholdet.
Han begynte å date andre damer, og var utro ved minst en anledning, mest sannsynlig flere. Han hadde ingen grenser sånn sett. Han ville gjerne fremstå så pen og ung han klarte, og brukte til og med av sminken min for å få mørkere øyevipper og penere hud. Han farget håret og oppførte seg på alle måter annerledes og kom og gikk som han ville kveldstid.
Jeg gjorde det tydelig at han fikk to måneder på seg til å flytte ut, finne seg et nytt sted. Han bodde i mitt hus, og eide ikke noe eget. Dette var noe han var sutrete og bitter over generelt, at han ikke hadde noe eget. Det var jo ikke mitt problem. Jeg sluttet å gjøre noe som helst for ham, som å lage mat, vaske klær osv.
Han ble plutselig ganske spak, og begynte til og med å måke snø utenfor, noe han aldri hadde gjort tidligere. Jeg tror noe av grunnen til at han gjorde det var at jeg sa til ham at jeg hadde fortalt alle naboene at han skulle flytte. Kanskje han ville vise naboene at han var en som bidro. Det var han jo ikke.
Jeg vet at mange som har hatt forhold til den type menn som jeg har hatt, har blitt oppsøkt av dem i etterkant. Det har ikke skjedd meg. Jeg tror det skyldes at de vet at jeg har en nær og god venn i politiet i nærområdet vårt. Jeg sa til begge at hvis de prøvde seg på noe tull, ville utrykningspolitiet være der på et blunk, mannsterke og med blålys. Jeg tror det har hatt en effekt. Det er null kontakt mellom oss.
Jeg visste at mors begravelse ville bli vanskelig
Faren min døde da jeg var 23 år. Han hadde antagelig prostatakreft og havnet på sykehuset til slutt.
Jeg husker så tydelig da det gikk mot slutten. Han sa bestemt og tydelig mens han så på meg at han ikke ville hjem igjen til hu mor. Han så på det som en stor lettelse da han fikk slippe. Han hadde det veldig vondt og jeg unte ham at han skulle få ro. Det var en fin avslutning.
Mor levde mye lenger enn far, men hadde Alzheimers sykdom i mange år før hun døde. Jeg var 36 år da slutten kom. Det var vanskelig begravelse. Jeg har så mange rare følelser rundt henne.
Kirken var nesten full. Det overrasket meg. Klokkeren reiste seg og holdt en tale. Han hadde så mange pene ord om moren min: Han sa at hun hadde et gjestfritt hjem, at hun lagde mye god mat, bakte gode brød og kaker, og at det alltid var hyggelig å komme på besøk hos henne. Hun lagde til og med majones – og det var jo ikke vanlig på den tida.
Det kokte inni meg mens han snakket. Jeg kjente jo en helt annen historie.
Jeg husker at jeg tenkte for meg selv: Sånn var hun også.
Jeg forstod det på en måte der og da, mens jeg satt og tenkte. Det var som å skru på en bryter for henne. Alle de som hadde møtt opp hadde aldri sett det. Det var bare innad i familien at ondskapen viste seg.
Min jobbdrøm ble til virkelighet
Helt fra jeg var 8–10 år gammel har jeg drømt om å jobbe med mennesker. Jeg så for meg og drømte om at jeg kunne undervise og snakke godt med andre. Jeg visste at jeg hadde en egenverdi og noe jeg kunne bidra med. Og det tenker jeg fortsatt, etter et langt arbeidsliv.
Jeg har jobbet som yrkesveileder på en høyskole og i ulike bistandsorganisasjoner. Hele tiden har jeg hjulpet folk fremover. Jeg har tatt kurs i Gestaltterapi og har brukt det i mange sammenhenger. I tillegg er jeg med i en meditasjonsgruppe, der alle i gruppa etter hvert har blitt mine venner. Vi holder også kurs for andre.
Jeg har holdt aktivt på med turn, og har vært med i en turngruppe i alle år. Det har gitt, og gir fortsatt mye glede. Som pensjonist er jeg opptatt av å holde meg sterk, og trener flere ganger i uka, i tillegg til mye turgåing.
Møtte veggen to ganger
Jeg er ikke den som stopper opp, som gir opp så lett, men to ganger møtte jeg veggen uten at jeg kunne kontrollere det selv.
Den første gangen var da var jeg gift og barna bodde hjemme. Jeg ble liggende i senga. Jeg klarte ikke å reise meg. Det kom plutselig og jeg hadde ikke merket noe særlig i forkant. Jeg lå i senga en morgen og klarte ikke engang å bevege armene.
Jeg ble medisinert med noe som heter Tolvon. Det var en hestemedisin, virkelig sterke saker.
Jeg tror medisinen også gjorde meg ganske redusert. Jeg bestemte meg bare etter hvert for å klare det. Jeg kastet medisinen og gikk tilbake på jobb, først redusert og så tilbake i full jobb. Skritt for skritt, på pur vilje. Det var bra for meg, jeg klarte å komme tilbake.
Den andre gangen det kom var jeg litt mer obs på det. Jeg forstod at kroppen var i ferd med å knele. Det skjedde akkurat i det jobben skulle bytte lokaler. Vi måtte jobbe hjemmefra, og brått kjente jeg at den samme numne følelsen var tilbake.
Jeg sykmeldte meg en periode, og klarte meg opp igjen på egen hånd også den gangen. Jeg var litt mer forberedt på de kroppslige reaksjonene. Jeg klarte å bruke teknikker jeg hadde lært for å komme meg opp igjen. De første årene i ekteskapet var jeg ikke klar over at jeg ble manipulert, men det preget meg jo sterkt.
Konsentrasjonsvansker
Jeg har jo klart å være jobb hele tiden, men jeg har til tider slitt med konsentrasjon og ofte følt at hodet mitt har vært som en mos.
Jeg har fått veldig mange slag og spark og flere lette hodeskader og hjernerystelser opp gjennom livet. Jeg vet ikke om jeg jeg er preget av det eller om det er hendelsene har vært utsatt for, men livet har preget jobbhverdagen til tider.
Hvis jeg har jobbet med større rapporter og viktige dokumenter, måtte alt være helt korrekt. Da måtte jeg ofte la det ligge en stund etter at det var ferdig gjennomarbeidet og så leste jeg korrektur.
Venner, egenstudier og egenpleie like viktig som terapi
Jeg har jo gått i terapi, og en psykolog satte diagnosen posttraumatisk stresslidelse, PTSD. Alle de vonde opplevelsene preger meg en del, men jeg har lært meg å takle angsten på mange slags vis. Jeg bruker pusteteknikker og meditasjonsteknikker.
Særlig høye lyder gir meg angstfølelse. Hver gang jeg hører dunk, skvetter jeg voldsomt, og hopper opp i stolen. Slik har det vært i mange år. Jeg får voldsom hjertebank og må konsentrere meg om å puste.
Jeg har prøvd psykomotorisk behandling, ulike former for traumebehandling, healing, samtaler og angstterapi. Jeg tror alt har hatt en virkning på sin måte, men aller viktigst er kanskje den kunnskapen om kroppslige reaksjoner og hva narsissisme er, som jeg har tilegnet meg selv.
En annen ting som har holdt meg oppe og ved godt livsmot er gode venner og fine relasjoner. Jeg er en person som mange liker å være sammen med, finner ofte god energi sammen med andre og har det hyggelig og gøy.
Trosser angst og kanaliserer energi
Jeg er glad for at jeg har fortsatt med ting som kanskje kunne blitt traumer, men som jeg tvert imot har glede av.
En skulle kanskje tenke at episoden der jeg nær druknet i måneskinnet skulle gjort meg livredd for å svømme i skogsvann, men det er jeg ikke. Jeg nyter slike svømmeturer, og det gir kanskje noe ekstra at jeg gjør det til tross for det jeg opplevde. Jeg er i hvert fall takknemlig for slike stunder, at dårlige opplevelser ikke hindrer slike lykkestunder.
Jeg har sett meg nødt til å kutte ut noen gamle venner, og jeg har klart å gjøre det fullt og helt. Det er noen personer som har tappet meg for energi, ikke bare en gang, men igjen og igjen. Da har jeg blitt mer konsekvent med meg selv og klarer å avslutte det. Det har bare vært godt, for da kan jeg bruke energien min på det jeg vil. Jeg trives også veldig godt i eget selskap og er ikke redd for å være alene.
Mitt aller siste forhold med narsissistisk dynamikk
Etter at jeg gjorde det slutt med samboeren min og han hadde flyttet ut, har jeg datet noen menn. Det har alt i alt vært fine opplevelser. Jeg har alltid følt meg vel med kroppen min, og det gjør jeg fortsatt.
Jeg ser på kroppen min som et tempel, den er hellig. Jeg liker den gode energien det er å ha sex, jeg synes det er veldig fint og sunt for kropp og psyke. Hvis en kjenner min historie, ville en kanskje tenkt at traumene vill påvirket meg slik at det ble vanskelig. Tvert imot, sånn er det ikke. Jeg henter energi fra sex og nærhet.
Jeg gikk dessverre på en siste smell, hvilket var overraskende for min del. Det var en mann jeg hadde kjent i nærmere ti år, i meditasjonsgruppa. Vi var gode venner og jeg hadde aldri sett noen trekk hos ham som kunne tyde på narsissisme. Vi begynte å snakke mer sammen, og han ga uttrykk for at det gikk dårlig mellom han og partneren, og at de skulle bryte opp.
Vi innledet et forhold som strakk seg over noen måneder. Etter hvert viste han andre sider som jeg aldri trodde han hadde. Han løy en del, var sårbar og verdensmester på samme tid og hadde et voldsomt og uforutsigbart sinne. Vi hadde god sex, men han hadde prostataproblemer som gjorde at han ikke følte at han fikk det til, enda jeg forsikret ham at dette ikke hadde noen betydning.
Han som var så rolig og tilsynelatende avbalansert i fellesskapet kunne plutselig koke i sinne. Han ble blodrød i nakken og fikk hvite knoker. Sinnet gjorde meg usikker, uvel og engstelig, og det var vanskelig å vite hva som ventet rundt neste sving. Jeg skjønte etter hvert at han antakelig ikke hadde gjort det slutt med damen han var sammen med før. Jeg konfronterte ham med det, men han svarte bare mumlete og uklart.
Ødelagt julaften
Vi har ikke kontakt i dag, men han kom og gikk litt hos meg en liten stund i etterkant. Han var hos meg forrige julaften, noe jeg angret bittert på etterpå. Jeg hadde egentlig bestemt meg for en julaften helt alene. Jeg skulle kjøpe ferdigstekt ribbe og surkål, drikke en akevitt og øl helt for meg selv og nyte kvelden.
Jeg møtte ham egentlig tilfeldig på gata, og så fikk han smisket seg hjem til meg. Han hadde antakelig ikke noe annet sted å være. Jeg angret veldig på at jeg hadde latt ham komme. Jeg var sint både på hvordan han hadde oppført seg, og på at jeg kunne være så dum å ikke gjennomføre julaften slik jeg hadde planlagt den. I stedet ble det masse gaslighting og dårlig følelse etterpå. Kommende jul feirer jeg for meg selv i eget hus, det er helt sikkert.
Det verste er relasjonen til datteren min
Det er én ting jeg ikke har sagt noe om ennå. Det er det verste. Jeg kommer aldri unna narsissismen og det antisosiale, men er fanget i det livet ut. Ikke bare det, men mine grunnleggende rettigheter er truet, fysisk og psykisk.
Min datter utviklet narsissistiske trekk nokså tidlig. Det virket å gå ganske greit frem til ungdomstiden, men så ble det veldig fremtredende og snudde aldri. Jeg fikk skylden for alt det gale i livet hennes. Det er vanlig at ungdom kan si slikt, men i vårt tilfelle bare fortsatte det, i alle årene som kom.
Jeg vet ikke om det er genetisk eller noe hun har lært, eller kanskje det er begge deler. Det har i hvert fall vært uutholdelig alle disse årene, og i det siste har det eskalert. Ikke bare går jeg glipp av et liv som kunne vær fullt med barn og barnebarn, jeg blir herset med av min egen datter.
Skulle påvise demens
For fem år siden ringte hun meg og spurte om hun kunne komme oppom meg en tur. Hun var vennlig i stemmen. Jeg ble glad og spurte om vi skulle spise litt sammen.
Da hun kom, sa hun at hun hadde ringt til fastlegen min og fortalt at jeg ikke var tilregnelig lenger, at jeg var dement. Jeg måtte fratas rettigheter fordi jeg ikke klarte meg selv lenger, som å holde huset i orden og å lage mat. Jeg kunne ikke kjøre lenger, så bilen måtte jeg kvitte meg med og lappen måtte inndras.
Dette påfunnet hennes kom helt ut av det blå, jeg ble så redd og frøs innvendig.
– Jeg er ikke dement! sa jeg tydelig til henne.
– DET ER DU. DU ER DEMENT! skrek hun mot meg. – Det er livsfarlig at du er ute på veiene, sånn som du kjører! Alle vennene mine sier at du bare surre og roter.
Det var absurd å høre på. Hun hadde ikke sittet på i bilen min siden hun var tyve år gammel, for nesten tretti år siden. Jeg har ikke kontakt med noen av hennes venner, jeg vet ikke hvem de er engang.
Det ble masse grubling i etterkant.
Jeg vet ikke hva hun ville. Ville hun bare kontrollere meg? Hvorfor dukket hun plutselig opp nå? Trengte hun penger? Jeg har fortsatt ikke svar på noe av dette.
Men siden dette kom så plutselig, kjenner jeg daglig på en utrygghet. Jeg lukker det vinduet i huset som det kan være mulig å bryte seg inn gjennom, jeg låser døren innenfor den også, på nedsiden av huset. I tillegg har jeg alarm.
Hukommelsessenteret
Etter episoden bestilte jeg time hos fastlegen min, og fortalte om hva som hadde skjedd. Datteren min er ingen hvemsomhelst, hun er i en overlegestilling og kan overbevise de fleste med sjarm og gode argumenter.
Jeg har imidlertid kjent fastlegen min det meste av voksenlivet, og han vet mye om meg. Han var ikke i tvil om at jeg fortsatt er i full gang og ikke har noen kognitive vansker. Datteren min hadde krevd at det skulle komme noen fra Hukommelsessenteret og teste meg, samt at jeg måtte ta MR (som hun sa ville vise atrofi).
Jeg bestemte meg for å la meg utrede, i alle fall kognitivt. De måtte bare komme, så kunne jeg bevise at jeg ikke er dement. Jeg tror at bare på den måten kunne jeg få det avklart helt tydelig.
Psykiater på hjemmebesøk
En psykiater fra Hukommelsessenteret kom hjem til meg. Jeg har det alltid ryddig og ordentlig, og det så ikke noe annerledes ut da han kom enn vanlig. Vi satte oss ned ved spisebordet med noen testark, og hun spurte om jeg kunne hente en penn.
Jeg har en fast plass til penner, og hentet frem en penn. Hun kommenterte på at jeg hadde det fint, rent og ryddig. Jeg svarte at det ikke er så lenge siden jeg vasket tak og vegger, men at jeg gjør det med jevne mellomrom. Hun spurte om varmepumpa mi, og jeg fortalte at jeg hadde kjøpt den på nettet og fått den montert av noen på Mitt anbud.
På testen klarte jeg tretti av tretti riktige. Et av spørsmålene gikk ut på å tegne opp en klokke. Jeg tegnet opp en sirkel, og så plasserte jeg først 12, så 9, deretter 6, så 3, og så de andre tallene også baklengs, for å vise at det var lett for meg. Regning gikk også bra, og det er jo ikke så enkelt å hoderegne raskt med subtraksjon av sjutall.
Etter testen lente psykiateren seg frem over bordet mot meg og spurte hvorfor hun egentlig var sendt hit. Jeg fortalte henne sannheten, og hun ble sjokkert.
– Du har ikke et snev av demens, sa hun. Det visste jeg jo, men det var godt å høre de ordene. Jeg skjønte at det ville komme i legejournalen min, og det gjorde meg litt tryggere.
Ett år senere ble jeg invitert i en bursdag sammen med datteren min. Når jeg er i slike sammenkomster, er jeg alltid utrygg. Det er som å sitte på nåler, for du vet ikke hva som venter rundt neste sving, og jeg er på uforståelig vis blitt syndebukken i familien. Det spres mange løgner om meg, og jeg vet ofte ikke hva de går ut på.
Midt i en samtale sier datteren min: – Jeg ser du driver og kjører rundt ennå?
Et edderkoppnett
Denne typen opplevelser gjør at jeg foretrekker å heller slappe av i eget selskap, for eksempel i jula.
Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde kontakt med barnebarna, men jeg får håpe det kommer etter hvert. Jeg har begynt å ha litt kontakt med ett av dem, det kan kanskje bli til noe mer.
Barnebarna er jo voksne og kan i utgangspunktet bestemme selv, men mye bestemmes likevel av moren deres, som trekker i trådene.
Det er som et stort edderkoppnett, der en er fanget og hun sitter og styrer det hele. Hvis noen går i en retning hun ikke vil, trekker hun i trådene og får nettet plassert slik hun ønsker ved å spinne noen flere tråder.
Tilbakeblikk på livet
For noen uker siden begynte jeg å sortere tingene mine hjemme. Jeg vil ikke at de som rydder etter meg etter at jeg dør, skal finne private ting. Jeg leste i dagbøker og enkelte brev, og brant dem opp. Jeg vil ha kontroll på mitt eget. Jeg tok deretter frem gamle album som jeg ikke har sett på i veldig mange år.
Jeg trodde ikke det fantes særlig mange bilder av meg, for jeg er vel den i familien som er minst fotografert. Der tok jeg feil, for det var en del bilder.
Jeg fikk en stor sorg over meg da jeg så på dem. Jeg var så vakker som ung. Jeg kan si det nå som jeg er over 80 år. Jeg hadde ikke den følelsen selv, tror jeg, selv om jeg på et vis var fornøyd. Deretter så jeg hvordan jeg forandret meg på bilder før ekteskapet sammenlignet med uti ekteskapet. Det var så stor forskjell. Jeg ble en annen.
Det tok hardt på å se gjennom livet i billedformat, jeg kjente meg svimmel og uvel i mange dager. Det var nokså galt med meg, emosjonelt.
Det er min skjebne
Jeg tenker noen ganger på hvorfor livet ble som det ble.
Filmen Broene i Madison County er som et slags symbol på livet mitt. I filmen drømmer Francesca, spilt av Meryl Streep, om en annen tilværelse langt vekk fra det daglige slitet på gården hun bor, med mann og barn.
En helg familien er borte, dukker det opp en mann, Robert, spilt av Clint Eastwood. Han skal fotografere Broene i Madison County og hun slår følge. Han ser henne og tar henne for den hun er. Hun får tilbud om å bli med ham videre på ferden, men etter mye betenkning valgte hun å bli der hun var. Muligheten var tapt for alltid.
Det ble også min skjebne.
Denne artikkelen er skrevet i samarbeid med psykolog Mia Tuft. Tuft har snakket med «Astrid» i to omganger og skrevet ned historien tettest mulig opptil kvinnens eget språk. Navn, alder og sted er endret. Det samme er hennes profesjon og datters profesjon.