Når det gjelder spørsmålet om én time kan være nok, så har det utrolig nok vært regelen for de klientene jeg har fått henvist til mitt pilotprosjekt som ansatt ved Familievernkontoret på Gjøvik.
I de tilfellene én samtale viser seg ikke å være nok, har jeg som et supplement åpnet opp for flere en-times samtaler ved behov, slik modellen også gir anledning til. Alternativt kan en-times terapien også erstattes av et ordinært terapiløp, når det er påkrevet.
Sentralt i en-times terapi er å betrakte hver klientsamtale som en ny samtale, med nye forutsetninger og nye problemer og muligheter, hvor hver enkelt time legges opp selvstendig for å være tilstrekkelig.
Internasjonal forskning fra familieterapifeltet viser da også at mellom 25 og 30 prosent av alle par bare kommer til én time. Det henvises her til psykolog Moshe Talmon, grunnleggeren av Single-Session Therapy som har røtter tilbake til 1970-tallet, der det ble praktisert på «walk-in» rådgivningsklinikker i USA.
Men selvsagt er ikke en-times terapi en modell som passer for alle og alt av problematikk og utfordringer.
Det kan her vises til at studier har identifisert to behandlingsvariabler av særskilt betydning relatert til en-times terapi, nemlig problemtyngden i form av lette problemer og klientens egenmotivasjon.
Den kanadiske professoren Peter Hymmen ved University of Waterloo, konkluderer ut ifra dette med at det gis holdepunkter for at en-times terapi gir best resultater og er mest effektivt for behandlingsmotiverte klienter med god allmenn funksjonering og lettere psykiske og hverdagslige problemer.
Mine erfaringer så langt er at en-times terapi i form av SSFT gjør at man kan være mer direkte i samtalen, fokusere på tankesettet, ta aktive og eksistensielle valg og bryte fastlåste samspill- og handlingsmønstre i eget liv og i parforholdet, ved å tydeliggjøre kommunikasjonsmønsteret og ha et større fokus på at det er mulig for klienten og paret å nå sine mål raskere.
SSFT er på linje med andre terapiformer, ikke en modell som er like hensiktsmessig for alle klienter, heller ikke i familievernet – «one size does not fit all». Men det kan være nyttige intervensjoner og samtidig hindre at situasjonen forverrer seg og bidra til å skape gode familierelasjoner og bedre fungering i hverdagslivet.
Den australske psykologen Jillian Le Gros kom eksempelvis i sin forskning fram til at en-times terapi kan være til liten nytte og direkte skadelig i traumebehandling.
Av funn som går i en annen retning, kan det vises til interessante erfaringer ved familieenheten ved ABUP på Sørlandet sykehus i Arendal, hvor det siden 2012 har blitt gitt tilbud om enkelttimer uten henvisning ved et desentralisert satellittkontor i Tvedestrand kommune.
I følge klinikkens interne statistikk over antallet henvisninger fra enkeltkommuner over tid, så man at pasienter henvist på ordinært vis fra den kommunen der dette tilbudet var etablert, sank med omtrent 30 prosent fra oppstartsåret, mens det holdt seg stabilt fra nabokommunene.
Den samme tendensen ser man også internasjonalt. Psykolog Karen Young beskriver en ordning ved en «walk-in» ordning på en Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Toronto. Her la de om fra en vanlig henvisningspraksis til et system der klinikken hadde «åpent hus» en dag i uka, slik at alle som ønsket hjelp fra klinikken kunne møte opp og få én enkelt time.
Erfaringene var at antallet saker som omfattet aktiv utredning og/eller behandling over tid, ble redusert med om lag 50 prosent. Samtidig møtte klinikken flere mennesker enn de hadde gjort før; altså flere fikk tilbud, men færre ble pasienter over tid.
SSFT og en-times terapier er kostnadseffektivt og behandlingseffektivt ved at det reduserer behovet for antall timer.
Det understøttes blant annet fra Sverige hvor psykolog Martin Söderquists bruk av «Ett samtal i taget», viser en minimal frafallsprosent på 2,5 prosent sammenlignet med tradisjonell familierådgivning, hvor 25 til 30 prosent uteblir fra den første timen. Avbestillinger og omgjøring av timer ligger også lavt (9 prosent) sammenlignet med tradisjonell familierådgivning (20 til 25 prosent).
En metastudie av en-times terapi som Hymmen gjennomførte, viser at pasientene opplever bedring etter én samtale i mellom 71 og 88 prosent av tilfellene, mens de var fornøyde i 74 til 100 prosent av tilfellene. Andre studier viser at seks av ti klienter opplever at én samtale gir tilstrekkelig støtte for å kunne jobbe videre med utfordringene sine.
Forskning antyder da også gjentatte ganger at en eneste samtale mellom terapeut og klient både er tilstrekkelig og den vanligste terapilengden, og at de første en til tre samtalene i en terapeutisk prosess viser seg å være en kritisk fase for endring i behandlingsforløpet.
Dette understøtter mottoet: «Hvis alle får én time, får alle som trenger det, flere timer.»
Funnene over er interessante og gir grunnlag til å foreslå at det nedsettes et utvalg, som har til oppgave og mandat å utrede og vurdere om SSFT og en-times terapi, kan bli et supplement og integrert del av behandlingstilbudet innen familievernet og det polikliniske tilbudet innen psykisk helsevern.
For å bli bedre kjent med en-times terapimodellen, internasjonal forskning og oppgitte referanser, vises det til min fagartikkel i Psykologtidskriftet: «SSFT: En nykomponert og brukervennlig en-times terapimodell».
LES OGSÅ:
Som psykolog har jeg én brannfakkel – og det er at én time er nok
Det bekymrer meg at Hesla fremstiller det som at én time er nok