I en undersøkelse gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra organisasjonen Voksne for Barn, svarer barn og foreldre ulikt på en rekke sentrale spørsmål om konsekvensene et samlivsbrudd har for barna.
Det er ikke barn og foreldre i samme familier som er spurt. De klare statistiske forskjellene mellom de to gruppene av respondentene, tyder imidlertid på at barneperspektivet i mange tilfeller skiller seg tydelig fra foreldreperspektivet. Det betyr at vi foreldre trenger å lytte mer og bedre.
Innledningsvis er det viktig å bemerke at samlivsbrudd er en ekstremt krevende situasjon for mange foreldre helt uavhengig av at barn er involvert. Også for mange voksne vil et samlivsbrudd komme som et sjokk, rive livet deres over tvers og utsette dem for en psykisk påkjenning som kan være vanskelig å håndtere.
At det er en situasjon som også rammer barna – som foreldrene mer enn noe ønsker å beskytte – gjør det bare enda vondere.
Det er dermed ikke vår hensikt å veive med moralske pekefingre. Formålet vårt er å øke kunnskapen om hvordan samlivsbrudd kan fortone seg fra et barneperspektiv.
Manglende forståelse hos mange foreldre risikerer å bidra til at barna ikke får den støtten fra foreldrene som de trenger, og til at foreldrene heller ikke prioriterer å forsøke å finne den hjelpen de trenger.
Sjokk og sviktende kommunikasjon
Det er ikke overraskende at 55 prosent av barna svarer at nyheten om foreldrenes samlivsbrudd kom som et sjokk. Det kan på et vis også være positivt, i den grad det indikerer at mange foreldre har klart å holde eventuelle forutgående konflikter for seg selv.
Da er det mer interessant at langt færre av foreldrene, nemlig 45 prosent, svarer at nyheten kom som et sjokk på barnet. Denne tilsynelatende underrapporteringen fra foreldre er spesielt interessant fordi den går igjen på en rekke spørsmål.
At så mange barn opplever nyheten så sterkt, understreker betydningen av hvordan foreldrene går fram i sin kommunikasjon om en endring som vil få dramatiske konsekvenser i barnas liv.
Igjen ser man en betydelig forskjell mellom svarene fra barn og foreldre. Mens 62 prosent av foreldrene opplevde at de kommuniserte nyheten på en god måte, opplevde bare 52 prosent av barna det samme. Mer enn en tredjedel av barna rapporterte spesifikt at den ble kommunisert på en dårlig måte.
Mange foreldre trenger med andre ord å tenke enda mer gjennom sin kommunikasjon. Helst bør foreldrene legge en felles plan både for den første samtalen med barna, og for oppfølgingen de neste dagene og ukene. De trenger å forsikre seg om at barna både blir hørt på sine følelser og tanker, og at de får den informasjonen de trenger.
Konfliktnivå og konsekvenser
Forskjellen fortsetter på en rekke andre spørsmål, blant annet det viktige spørsmålet om barna opplevde at det var et høyt konfliktnivå i tiden før, under eller etter samlivsbruddet. Mens bare 44 prosent av foreldrene opplevde det slik, skilte barna seg sterkt ut: Hele 57 prosent opplevde det som konfliktfylt.
Man kan lett se for seg at hva barn og voksne opplever som et høyt konfliktnivå, kan være ulikt. Det betyr selvsagt ikke at barnas opplevelser er feil. Tvert om trenger vi voksne å ta til oss at konflikter, og eksempelvis det å overhøre selv en mindre krangel, kan oppleves langt sterkere av barn.
I neste omgang underrapporterer foreldre om konsekvensene for barna:
- 55 prosent av barna opplever at samlivsbruddet gikk hardt på dem, mot bare 47 prosent av foreldrene svarer at det gikk hardt inn på barna.
- 37 prosent av barna svarer at den psykiske helsen deres ble dårligere, mot bare 20 prosent av foreldrene når de blir spurt om barnas psykiske helse.
- 40 prosent av barna svarer at de opplevde sterkere emosjonelle reaksjoner som sinne, frustrasjon, tristhet og angst, mot 25 prosent av foreldrene.
- 20 prosent av barna svarer at det påvirket deres skole- og studieprestasjoner negativt, mot bare 8 prosent av foreldrene.
- 19 prosent av barna svarer at det påvirket det sosiale livet deres negativt, mot 8 prosent av foreldrene.
Forskjellene er ganske store, og gjennomgående.
Det er samtidig viktig å ha med seg at selv om en stor minoritet av barna opplevde en forverring, er den største gruppen gjerne dem som opplevde at ting generelt var som før etter samlivsbruddet. I tillegg kommer en minoritet av barna som opplevde at det ble bedre.
Hva gjelder psykisk helse, var det eksempelvis 37 prosent av barna som rapporterte en forverring, 38 prosent at det var som før og 17 prosent at det fant sted en forbedring.
Poenget vårt er dermed ikke at samlivsbrudd generelt er skadelig for barn, og heller ikke på noe vis å gå imot samlivsbrudd som sådan. Hele 60 prosent svarer faktisk at de har det bedre etter samlivsbruddet enn de ville hatt dersom foreldrene fortsatt hadde holdt sammen.
Selv om 23 prosent rapporterer at de har fått det verre enn de ville ha hatt hvis samlivet hadde bestått, virker det klart at også fra barneperspektivet er samlivsbrudd i mange tilfeller det riktige utfallet. Heller ikke barn har godt av å leve i en konfliktfylt situasjon.
Barns rett til å bli hørt
Over en fjerdedel av barna opplevde at de ikke ble lyttet til i spørsmålet om foreldreansvar, samvær og bosted. Selv om dette ikke kan tas som entydig bevis på at barns grunnleggende rett til å bli hørt ble brutt, understreker det at både foreldre og offentlige etater må forsikre seg om at denne lovfestede retten gjennomføres i praksis.
I tillegg opplevde mange barn at det generelt ikke var rom for å kommunisere egne følelser og tanker til foreldrene. 35 prosent opplevde det slik overfor moren, og 40 prosent overfor faren. Mange barn opplever kanskje at de ikke ønsker å bry foreldrene med sitt eget, eller er engstelige for hvordan foreldrene kan reagere.
For å gi god omsorg, er det nødvendig å begynne med å lytte til barnet. Det er essensielt både for at barnet skal oppleve å bli tatt på alvor og få svar på spørsmål det kan ha, og for at foreldrene skal bli kjent med barnets faktiske behov.
Manglende ivaretakelse på skolen og psykologisk støtte
Det er samtidig bare 41 prosent av barna som opplevde seg godt ivaretatt på skolen, mot 42 prosent som ikke gjorde det. Kun 19 prosent opplevde at skolen tok hensyn til situasjonen og tilrettela, mot 53 prosent som ikke gjorde det.
Det er viktig å ha med seg at ikke alle skoler vil ha vært kjent med samlivsbruddet, og dermed ikke har hatt muligheten.
Samlivsbrudd kan påvirke elevens arbeidskapasitet i timene eller trivsel sosialt, eller bidra til ufrivillig skolefravær. Generelt vil vi derfor tenke at lærere har det samme ansvaret for å tilrettelegge for barn som befinner seg i en livskrise som samlivsbrudd, som de har for å tilrettelegge med utgangspunkt i andre forskjeller mellom elevene.
I tillegg svarte 30 prosent av barna at de savnet psykologisk støtte eller rådgivning. Det sier noe om hvor sterkt denne livsendringen går inn på barnet, og om hvor langt vi er fra å oppfylle barnets behov. Dette er dermed to områder hvor det offentlige trenger å styrke innsatsen.
For fort fram med ny partner
Den neste, store livsendringen er ofte når foreldrene får en ny partner. Foreldre trenger å ha med seg at halvparten av barna opplevde det vanskelig å takle denne overgangen. Et nytt medlem i kjernefamilien kan være en berikelse, men kan også utløse følelser av uro og usikkerhet hos barnet.
Hele 40 prosent opplevde at foreldrene ikke ventet lenge nok med å introdusere den nye partneren, og 49 prosent at foreldrene heller ikke forberedte barnet godt på det første møtet. Et klart flertall på 63 prosent fikk likevel en god relasjon til bonusforelderen.
Mange voksne som skiller lag, kan bruke mye av livet på å bearbeide sårene etter bruddet. Det samme gjelder i høyeste grad mange av barna. Dette handler om at vi som voksne skal klare å ta oss bedre nettopp av dem – av barna som er det fineste som står igjen når kjærligheten mellom de voksne har tatt slutt.