Mens verden bevitner et pågående folkemord der barn drepes hver time, vet vi at selv når bombene stilner, er det langt fra over for de palestinske barna.
Det foreligger en hel del kunnskap om hvilke konsekvenser som kan forventes når barn vokser opp under okkupasjon og krig; spesifikt vet vi en god del om hvordan krig kan påvirke barns hjerne og psykiske utvikling. Når palestinske barn utsettes for alvorlige krigsskader fysisk og psykisk, mister familien sin, bevitner og utsettes for systematiske menneskerettighetsbrudd daglig, vil dette gi merkbare konsekvenser i flere barne- og ungdomsgenerasjoner i fremtiden.
For å forstå krigens konsekvenser for de overlevende barna, bør det vi vet om barns umiddelbare og langvarige reaksjoner etter traumer, kombineres med forståelsen av hvordan denne krigen vil påvirke hele barne- og ungdomsgenerasjoner i tiårene som kommer.
Traumer og barnehjernen
Traumereaksjoner betegner ettervirkningene av situasjoner der en persons liv, integritet og trygghet er truet. Barnehjernen er spesielt sårbar for påvirkning etter traumer. Når en barnehjerne utsettes for traumer, spesielt over tid, vil det settes varige spor som vil kunne prege barnet og dets omgivelser resten av livet.
Posttraumatiske stressreaksjoner er normale og relativt umiddelbare reaksjoner som oppstår når mennesker utsettes for ekstreme påkjenninger i situasjoner der deres liv og sikkerhet er i fare. Flashbacks, gjenopplevelser i våken tilstand og i søvn, følelsesmessig nummenhet og frakobling fra virkeligheten er normale reaksjoner etter alvorlige livshendelser.
Når barn utsettes for traumatiske hendelser over tid, som palestinske barn som lever i konstant og livstruende fare over lengre tidsperioder, går de inn i en vedvarende tilstand av alarmberedskap. Hode og kropp er i høyspenn; man blir årvåken og på vakt konstant. Som barnepsykolog Katrin Glatz Brubakk skriver i Adresseavisa er dette en tilstand som står i sterk kontrast til en sunn psykologisk utvikling hos barnet. De ekstreme erfaringene som disse barna utsettes for daglig, setter seg i barnekroppen, den emosjonelle aktiveringen biter seg fast, påvirker hjernestrukturen og danner livslange spor.
Barna lærer at verden er ond og utrygg
Barneårene er vesentlige for å tilegne seg lærdom om verden og andre mennesker. Barnet skal lære om omverdens gode og onde sider, og nyansene i mellom. Å forstå nyanser er motsatsen til å se verden i svart-hvitt, god eller ond, og gir mulighet for å utvikle refleksjonsevne og en dypere forståelse av verden og andre mennesker. Gode evner til å tenke nyansert kan beskytte mot psykisk uhelse og gjør det lettere å skape gode relasjoner til andre, som igjen er vesentlig for å fremme psykisk helse.
Å vokse opp under okkupasjon og krig gir barn nyttig, men også destruktiv lærdom omkring menneskeverd og relasjoner mellom mennesker. Nyansene forsvinner og barna vil raskt lære at menneskeheten er preget av hat og vold, og at mennesker har ulik verdi. Barna lærer at de og deres familie og folkeslag er kilde til et så sterkt hat at verdensledere og hele nasjoner mener de ikke har livets rett. De lærer at verden er utrygg og ond, og at frihet er en utopi som verden mener de ikke er berettiget til.
Når de palestinske barna mister sine nærmeste og opplever å stå helt alene i det de oppfatter som en brutal og livsfarlig verden, vil barnet kunne få betydelige utfordringer i relasjoner til andre mennesker videre i livet. Barn med en slik grunnleggende utrygghetsfølelse kan ofte streve med selvfølelse, regulering av følelser og kan utvikle vansker med å forstå egne og andres tanker, følelser og behov. Dette vil igjen øke risikoen betydelig for utvikling av et bredt spekter av psykiske vansker og det vil kunne bli utfordrende å forholde seg til andre mennesker.
Hat og hevn som eneste løsning
Hat og hevnlyst er kraftfulle følelser som kan styre hvordan vi forholder oss til verden og som kan minimere andre følelser og egenskaper som er nødvendige for å knytte bånd til andre, samt leve i harmoni med andre mennesker.
I palestinernes tilfelle har 56 år med okkupasjon og undertrykkelse allerede gitt en bred plattform til et voksende hat. De pågående massakrene som frarøver barna muligheter for en barndom og som forårsaker at barn mister hele familien sin, vil følgelig påføre barna massiv fortvilelse og sorg. Disse reaksjonene, i kombinasjon med en opplevelse av å ha vært utsatt for grov urettferdighet og systematisk diskriminering over tid, vil kunne gi grobunn for et stadig voksende hat.
LES OGSÅ: Slik kan du snakke med barn og unge om krig (+)
Barn som vokser opp under slike forhold vil ha behov for å rette hatet mot en ekstern fiende, og vil ha et økt behov for tilhørighet i grupperinger som representerer en motsats til de undertrykkende maktstrukturer. Tidligere traumatiserte og diskriminerte grupper vil videre kunne utsette andre grupper av mennesker for den samme uretten og påføre den samme dødsangsten de selv ble utsatt for. Slik som et barn som kun har opplevd urett vil, via sosial læring, ha høyere sannsynlighet for å utsette andre for urett, kan hatet flytte seg fra et folkeslag eller en gruppering over til den neste.
Arven etter en traumatisert barnebefolkning
Konsekvenser av traumer hos en generasjon kan videre påvirke neste generasjons fungering og psykiske helse. Dersom den traumatiserte voksne opplever verden som utrygg og full av ondskap, vil noe av denne utryggheten kunne overføres til barnet gjennom den voksnes handlinger og levde liv. Barn av foreldre med komplekse traumereaksjoner kan preges av de voksnes erfaringer på utallige måter i et komplekst samspill mellom arv og miljø. Slik kan traumene påvirke fremtidige generasjoner også i fredstid.
For de palestinske barna er det ikke bare de umiddelbare konsekvensene av å miste familie og alt man eier, å bevitne eller å bli utsatt for lemlestelse, og stå alene i en brutal virkelighet hvor verden oppleves å være imot en, som vi bør være bekymret for. I asken av denne krigen står en emosjonelt og psykisk skadet barne- og ungdomsbefolkning, en del av dem vil i flere generasjoner fremover bære preg av en frarøvet barndom, krigstraumer og et stadig voksende hat rettet mot omverden.
LES OGSÅ: Hva er egentlig psykologens rolle i krig? (+)
Mens verden står og ser på den pågående og massive traumatiseringen av en hel barne- og ungdomsbefolkning, bør vi samtidig forberede oss til det enorme reparasjonsarbeidet som vil kreves i årene som kommer. En del av de psykiske skadene hos barna vil være så enorme at de vil være nærmest uopprettelige. Et arbeid for best mulig ivaretakelse av de overlevende vil ikke bare være vesentlig for de traumatiserte enkeltindividene, men også for å forhindre et hat som vokser i generasjon etter generasjon og potensielt kulminerer i at historien gjentar seg atter en gang.
LES OGSÅ: Militærpsykiateren fra Kompani Lauritzen: – Vi burde bare satse på kvinner i forsvaret (+)