Jeg er spesialsykepleier med mastergrad i psykisk helsearbeid. Jeg er også pappa til barn som har fått forskjellige psykiatriske diagnoser.
Som fagperson har jeg lest innleggene i Aftenposten og Morgenbladet fra styret i Norsk psykiatrisk forening (NPF) med undrende avstand. Det ene hovedpoenget deres er, slik jeg leser innleggene, at pasienter ikke skal føle skam fordi de tar psykofarmaka og ikke skal la seg villede av stemmer som er kritiske til «psykiatriske legemidler».
Det andre poenget er at NPF styret ser ut til å mene at mange flere, både voksne og barn med spesifikke diagnoser, burde bruke psykofarmaka enn hva som er tilfelle i dag. I dette innlegget har jeg «far-hatten» på meg og som pappa kjenner jeg på en tiltagende irritasjon.
Hadde jeg skrevet som fagperson hadde jeg vært enig i at ingen skal føle skam fordi de bruker legemidler. Jeg hadde imidlertid undret meg over NPF styrets beskrivelse av pilleskam som et samfunnsproblem.
Som fagperson hadde jeg også undret meg over hvordan NPF i flere innlegg argumenterer for at flere burde bruke psykofarmaka. Jeg hadde spurt om hvorfor bruken av psykofarmaka, som allerede har økt de siste årene og som ifølge NPF-styret er helt nødvendige for å oppnå bedring, ikke har redusert antall mennesker som trenger psykisk helsehjelp og som faller ut av skole og arbeidsliv. Tvert imot ser disse samfunnsutfordringene ut til å ha økt parallelt med psykofarmakabruken.
BOKUTDRAG: Økning av ADHD og hvordan vi responderer på den
Hadde jeg skrevet dette innlegget som fagperson ville jeg videre undret meg over at NPF ikke opplyser om utilstrekkeligheten i forskningsdesign, om forskning vedrørende bivirkninger, samt mangel på evidens for påståtte positive langtidsresultater. Ikke minst hadde jeg undret meg over at NPF på sin Facebookside kun publiserer artikler de selv står bak, mens motinnlegg, inkludert fra psykiatere med et annet syn, blir oversett.
Jeg ville derfor kjent på en uro over foreningens manglende transparens og åpenhet knyttet til å belyse forskjellige perspektiver. Men her velger jeg altså å ytre meg som pappa.
«Ødelegger jeg for barnet mitt?»
Som far blir jeg mildt sagt overrasket over NPF styret sin opptatthet av at mennesker som bruker psykofarmaka ikke skal føle på pilleskam. Dette fordi leder og nestleder i NPF hevder i et annet innlegg at foreldre som ikke gir sine med ADHD diagnostiserte barn psykofarmaka, driver med omsorgssvikt. Det er kanskje disse foreldrene som ifølge NPF ledelsen burde skamme seg? Jeg ser ut til å være en av dem som NPF mener at opererer på kanten av omsorgssvikt. Og for å si det rett ut gjør et slikt utsagn meg ganske forbannet.
Tro meg, det er ikke lett å være tvilende når det gjelder medisinering av egne barn i møte med helsevesenet. Og jeg vet at helsepersonell gjør så godt de kan, ut fra den kunnskapen de har, og troen på at det de anbefaler er til det beste for pasienten. Men det er vondt å være den som er i tvil. Og det er rart å plutselig være pårørende i et system jeg selv jobber i.
Noe i meg er fundamentalt uenig i å medisinere barn med sentralstimulerende midler midt i en viktig utviklingsfase. I møte med helsevesenet har jeg derimot merket at det er noe av det mest naturlige i verden å gi barn slike legemidler.
LES OGSÅ: Ny innsikt i hvordan utbredt ADHD-medisin fungerer i hjernen til barn
Plutselig kjenner jeg på en følelse av at det er jeg som er den unormale fordi jeg er kritisk til at barnet mitt skal få denne typen medisiner. I samtaler med helsepersonell får jeg fort tanker som: «Hva om jeg ødelegger for at barnet mitt kan få det lettere i hverdagen? Hva om medisinene kan bedre konsentrasjonen og skoleprestasjoner? Hva om barnet mitt ikke får de mulighetene det trenger senere i livet fordi jeg har vært avventende med å medisinere det tidlig nok? Hva sier det om meg som far?».
Tvilen og usikkerheten vil kanskje følge meg hele livet. Hverken jeg eller helsevesenet sitter med fasiten, men det er vi foreldre som må velge. Og det er barnet vårt som bærer konsekvensene av vårt valg – helt uavhengig av hva beslutningen er.
Det jeg savner er ydmykhet og ærlighet
Så hvorfor følger jeg ikke bare NPF sine råd? Grunnen til at jeg er skeptisk er ikke bare på grunn av motstridende forskningsresultater, usikkerhet knyttet til langsiktige konsekvenser, at det ikke finnes en entydig og sikker metode for å avdekke tilstanden, og de store variasjonene i diagnostisering og behandling av ADHD nasjonalt og internasjonalt. Grunnen er i all hovedsak den autoritære, skråsikre og bastante måten NPF styret uttrykker sitt budskap på når de holder opp disse medikamentenes fortreffelighet.
Samtidig avfeier de at det finnes et manglende kunnskapsgrunnlag og studier som sier noe helt annet enn det de presenterer. Det er vanskelig for meg både som pappa, og som helsepersonell å ha tillit til fagfolk som ikke innrømmer disse dilemmaene.
Hensikten med dette innlegget er ikke å fortelle andre hva de skal gjøre eller ikke gjøre. Alle familier kjenner sin situasjon best. Foreldre må velge selv. Valgene bør være basert på god og balansert informasjon fra helsepersonell.
Det jeg savner fra NPF er ydmykhet og ærlighet. Det er uverdig at NPF sine styremedlemmer argumenterer for at det å ikke velge psykofarmaka for sine barn er en omsorgssviktende handling. Slik er det ikke. Jeg håper at jeg ikke er alene om å tenke at det er en urovekkende utvikling når en innflytelsesrik fagforening går ut med et slikt budskap.
Hvis den gjengse kliniker overtar denne type retorikk, vil det snart ikke lenger finnes ikke-medisinerte barn som er diagnostisert med ADHD. Er vi da på vei mot en normalisering av medisinering av barn? Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker å leve i? Jeg som pappa er i hvert fall bekymret.
Jeg er derfor takknemlig for alle fagfolk, ikke minst psykiatere, som faktisk jobber innenfor dette feltet og bidrar til mer balansert og opplysende informasjon. Disse fagfolkene bidrar til at jeg skammer meg litt mindre over å ha vært avventende med å gi mine barn psykofarmaka.
LES MER:
ADHD: – Diagnosen har tatt eierskap til vanlige vansker