Omtrent på samme tid begynte en idé som ikke fantes i Storbritannia da jeg var barn – eller som i hvert fall var usedvanlig sjelden – å spre seg gjennom landet. Noen forskere og leger hevdet at disse barna hadde en biologisk lidelse, og at det var derfor de ikke kunne konsentrere seg.
ADHD – en biologisk sykdom?
Denne tanken spredte seg over hele den engelsktalende verden med utrolig fart. Bare mellom 2003 og 2011 steg antall diagnoser for ADHD (Attention deficit hyperactivity disorder) i USA med 43 prosent totalt, og med 55 prosent blant jenter. Det har nå nådd et punkt der 13 prosent av ungdommer i USA har fått denne diagnosen, og som et resultat blir flertallet av disse medisinert med et kraftig stimulerende legemiddel.
I Storbritannia har det også vært en ekstraordinær økning: For hvert barn som ble diagnostisert med ADHD da jeg var elleve år, i 1986, er nå hundre barn i den situasjonen. Bare mellom 1998 og 2004 ble antall barn som fikk stimulerende medisiner, doblet.
Hva angår våre egne oppmerksomhetsproblemer som voksne, er vi ofte raske til å erkjenne en hel rekke påvirkningner – økningen av invaderende teknologier, stress, søvnmangel og så videre. Men når våre barn står overfor de samme utfordringene, har vi de siste tjue årene vært tiltrukket av en svært så enkel historie, nemlig at problemet stort sett er et resultat av en biologisk katastrofe.
Seriøse forskere er svært uenige om dette temaet. Ved å intervjue dem oppdaget jeg at de ikke engang er enige om de mest grunnleggende spørsmålene – som hvorvidt ADHD faktisk eksisterer på den måten de fleste mennesker er blitt fortalt at det gjør, som en biologisk sykdom. Jeg intervjuet flest eksperter om dette temaet – over tretti – og i lang tid kom jeg stadig tilbake med flere spørsmål.
Men jeg vil gjerne gjøre et par ting helt klart fra starten av, som alle ekspertene jeg snakket med var enige om: Samtlige som blir diagnostisert med ADHD, har et virkelig problem. De verken finner på det eller later som. Uansett grunn, hvis du eller barnet ditt sliter med å fokusere, er det ikke din feil. Du er verken inkompetent eller udisiplinert eller noen av de andre stigmatiserende merkelappene som kan ha vært brukt på deg. Du fortjener omsorg og praktisk hjelp til å finne løsninger. De fleste eksperter trodde at det for enkelte barn kan være en biologisk faktor som bidrar til dårlig fokus – selv om de var uenige om i hvilken grad. Med disse sannhetene i mente bør vi kunne ha en rolig og oppriktig samtale om de andre aspektene ved ADHD-kontroversen.
En polarisert krangel
For hvert år siden 60-tallet har antall barn identifisert med ADHD gått sterkt opp, i den grad at i mange deler av sørstatene i USA har tretti prosent av guttene nå fått diagnosen innen de fyller atten. I skrivende stund stiger det ytterligere – et stort antall voksne blir nå fortalt at de har dette handikappet, og over tre millioner av dem får allerede forskrevet stimulerende medisiner. Markedet for slike reseptbelagte midler er nå verdt minst ti milliarder dollar.
Mens alt dette har eksplodert, har det brutt ut en polarisert krangel om temaet. På den ene siden er det folk som sier at ADHD er en lidelse som i overveldende grad er forårsaket av at noe går galt i en persons gener og hjerne, og at et svært stort antall barn og voksne bør ta disse stimulerende medisinene for å behandle lidelsen. Denne siden har stort sett vært den dominerende i USA.
På den andre siden er det folk som sier at oppmerksomhetsproblemer er virkelige og smertefulle, men at det er uriktig og skadelig å betrakte dem som en biologisk lidelse som krever masseforskrivning av narkotiske midler, og at vi burde tilby andre former for hjelp. Denne siden har vært dominerende i for eksempel Finland.
Skriver regelmessig ut Ritalin til hunder
En dag i 1990-årene ble den ni år gamle beaglen Emma leid inn på et veterinærkontor. Den stressede eieren forklarte at hun hadde et problem. Hunden var engstelig hele tiden – hun spiste konstant, og av og til gikk hun helt fra konseptene, spratt omkring og bjeffet ustanselig. Hvis hun ble etterlatt alene i huset, friket bikkja enda mer ut. Eieren brukte stadig et ord for å beskrive Emma: hyperaktiv.
Hun tryglet dyrlegen om å hjelpe henne å finne en løsning. Dyrlegen hun hadde oppsøkt var Nicholas Dodman, en engelsk immigrant som i løpet av en karriere på tretti år var blitt en av USAs ledende veterinærspesialister og professor ved Tufts University. Først besluttet Nicholas at Emma og eieren skulle gå på hundeskole, der begge kunne lære nye ferdigheter som skulle hjelpe dem å omgås hverandre. Det virket – men ikke helt. Eieren sa at Emmas problem ble omtrent tretti prosent mindre.
Da dyrlegen hørte dette, innså Nicholas at Emma faktisk hadde ADHD – et konsept som frem til han fikk sine gjennombrudd når det gjaldt å tolke dyreatferd, bare var blitt brukt på mennesker. Han forskrev den stimulerende medisinen Ritalin til hunden, og sa til Emmas eier at hun skulle knuse det i hundematen to ganger daglig.
Da hun kom tilbake ikke lenge etterpå, var eieren strålende fornøyd. Problemet var løst, sa hun. Hunden hadde sluttet å sprette rundt i huset og prøve å spise hele tiden. Riktignok hylte Emma fremdeles forferdelig når hun måtte være alene, men ellers var hun den hunden eieren alltid hadde håpet på. Da jeg møtte Nicholas hjemme hos ham i Massachusetts, hadde dette blitt en vanlig dag på klinikken hans. Han skriver nå regelmessig ut Ritalin og andre stimulerende midler til dyr som han gir diagnosen ADHD.
«Zookose» – galskapen dyr i bur kan utvikle
Nicholas begynte å tro at man kunne løse problemene for mange dyr ved å behandle dem på måter som frem til da bare var blitt brukt på mennesker. Han ble for eksempel konsultert av Calgary Zoo om en isbjørn som trasket frem og tilbake hele tiden, og han anbefalte å gi den en solid dose med Prozac. Den sluttet å traske og begynte å sitte pent og rolig i buret.
I dag, takket være Nicholas’ endring av perspektiv, er det papegøyer som går på Xanax og Valium, og mange arter, fra høns til hvalross, blir gitt anti-psykotika, og flere katter går på Prozac. En av de ansatte ved Toledo Zoo fortalte en reporter at psykiatriske medisiner absolutt var et flott styringsredskap: «Det er slik vi ser på dem. Det å bare kunne døyve ting litt gjør at vi kan slappe av mer.»
Nesten halvparten av alle dyrehager i USA innrømmer nå at de gir dyrene psykiatriske medisiner, og femti til seksti prosent av eierne som oppsøker klinikken til Nicholas, kommer for å be om psykiatriske medisiner til dyrene sine. Noen ganger høres dette ut som Gjøkeredet, men nå for virkelige gjøkunger.
Nicholas innrømmet åpent at hans tilnærming – å gi dyr sterke medisiner for det som kalles «zookose», galskapen dyr kan utvikle når de er i bur – er en ekstremt begrenset løsning. På lang sikt vil løsningen være å stenge alle dyrehager, sa han, og la alle dyr leve i et miljø som er tilpasset deres natur. Han fortalte om en hund som ikke klarte å fokusere på noe som helst, og som brukte all tid på å jage etter sin egen hale. Den bodde i en knøttliten leilighet på Manhattan. Så en dag skilte eierne lag, og den ble sendt til en bondegård lenger nord i delstaten – og dermed forsvant halejakten og de tilsynelatende fokusproblemene.
Hva om barn blir medisinert for et miljøproblem?
Alle hunder burde løpe minst en time uten bånd hver dag, men ikke mange hunder i USA får lov til det, sa han. De er frustrerte, og det skaper problemer. Han kan ikke trylle frem en slik verden alene. Han spurte meg: Siden det ikke finnes langsiktige løsninger på dette, hva mente jeg at han skulle gjøre? Vi diskuterte dette en lang stund. Jeg prøvde å forklare ham at selv om jeg forsto hva han mente, følte jeg et instinktivt ubehag ved det. Disse dyrenes atferd er en måte å uttrykke fortvilelse på. Beaglen Emma hatet å være hjemme alene, fordi hunder trenger en flokk.
Jeg var bekymret for at han ved å dempe instinktene deres med medisiner kunne lede eierne inn i en slags fantasi om at de kunne ta en skapning, gi blaffen i det som var dens natur og tvinge den til å leve et liv tilpasset eierens behov, ikke dyrets, uten omkostninger. Vi er nødt til å høre dyrets fortvilelse, ikke undertrykke den.
Han lyttet tankefullt, og svarte med å beskrive griser som lever og dør på brutale gårdsfabrikker, revet bort fra moren som spedunger, og som lever hele livet i binger der de ikke kan snu seg. «Jeg kunne gjort denne grisen mye bedre i stand til å tåle denne utålelige situasjonen med mindre psykisk smerte hvis jeg tilsatte Prozac i vanntrauet. Ville du vært imot det også?» spurte han. Men jeg svarte at de valgene han konfronterte meg med ikke burde finnes. Hans hypotetiske eksempel går med på for mye – det tar et dysfunksjonelt miljø for gitt, og antar at alt vi kan gjøre er å prøve å tilpasse oss og ta brodden av det. Vi trenger bedre valg enn som så. «Jeg mener – virkeligheten burde ikke være valget», svarte han. «Det er jo den vi har, ikke sant? Så man er nødt til å jobbe med det man har.»
Jeg begynte å lure på en ting: Er det mulig at barn som sliter med å fokusere kan være som beaglen Emma, og at de blir medisinert for noe som faktisk er et miljøproblem? Jeg oppdaget at forskerne er sterkt uenige om dette. Vi vet at den store økningen av barn som får diagnosen konsentrasjonsproblemer har skjedd samtidig med flere andre store endringer av hvordan barn lever.
Barn i dag har langt mindre anledning til å løpe fritt omkring enn før – i stedet for å leke i gatene og i nabolaget, er de nå nesten hele tiden innendørs, hjemme eller i klasserommet. Barn har et helt annet kosthold enn før, nemlig et som mangler mange næringsstoffer som er nødvendig for hjernens utvikling og som er fullt av sukker og fargestoffer som har en negativ effekt på konsentrasjonen. Barns skolegang har endret seg, og det blir nå nesten utelukkende fokusert på å forberede dem på ytterst stressende tester, med svært lite rom for å nære nysgjerrigheten deres. Er det tilfeldig at ADHD-diagnoser øker samtidig med disse store endringene, eller er det en forbindelse?