Når vi føler noe, former følelsen vår opplevelse av verden.
Når jeg blir sint, blir du stygg
Det du føler, påvirker hva du ser etter, hvordan du oppfatter det, hvordan du tolker ting, og hva du oppsøker. Derfor kan soldater som kommer hjem fra krig med overveldende opplevelser i bagasjen, fortsatt være på utkikk etter fiender og reagere med panikk på en ballong som sprekker.
Hvis du er misfornøyd med antrekket ditt på en fest, kan du føle andres blikk hvile på deg og at de snakker bak ryggen din. Hvis du har en slurvete og rotete kollega du forakter, kan alt ved ham bli irriterende. Til og med måten han tygger på. En annen som ikke har en tilsvarende opplevelse av denne kollegaen, vil ikke merke seg det samme. Tyggingen forsvinner i mengden av andre lyder og merkes som irrelevant informasjon av hjernen. Som grunnleggeren av emosjonsfokusert terapi, Leslie Greenberg, en gang sa: «When I get angry, my wife gets ugly.»
Jeg husker en gang jeg var i matbutikken og gikk forbi en gjeng gutter som var tidlig i tenårene. Forrest gikk en høy, kjekk og muskuløs gutt, full av ungdommelig stolthet. Han hadde kraftig og mørk stemme, tøyset med kompisene og pratet som om han eide butikken. Bakerst gikk en guttsom var omtrent to hoder lavere og ganske puslete. Hetta på genseren var dratt godt over hodet, hendene gjemt i lomma på magen og blikket var festet i bakken.
Den høye gutten enset meg ikke da jeg gikk forbi. Den minste så flyktig opp og møtte blikket mitt, så jeg smilte vennlig til ham. Brått hørte jeg ham si, med den sprekkete stemmen pubertale gutter kan ha: «Hei, gutta. Det er sjukt klein stemning i den butikken her ass.» Jeg flirte for meg selv. For det var ikke butikken eller meg som var klein. Det var den kjipe flauheten og selvbevisstheten ungdom nærmest bader i, som formet opplevelsen hans. Hvis du har en tenåring som ofte synes du er klein og håpløs, handler det altså vel så mye om hva tenåringen føler, som hva du gjør.
Å møte noen der de er
Vår følelsesmessige tilstand i øyeblikket påvirker altså hvordan vi oppfatter verden. For å kunne møte andre med empati er det helt avgjørende å forstå dette. Når du står foran mennesker som føler noe annet enn deg, opplever de også verden annerledes enn deg.
Der du ser muligheter, kan de se tap og sorger. Når du kjenner pågangsmot, kan de oppleve uoverkommelige hindringer. Du kjenner deg tydelig, mens de kan oppfatte deg som skremmende. Du kan stå og beundre et nydelig menneske du er glad i, mens personen selv kan føle seg som et stusslig og verdiløst menneske som ikke fortjener noens kjærlighet.
Hvis du prøver å overbevise en person om at verden er slik som du ser den, risikerer du at han eller hun føler seg misforstått og alene i smerten sin. Hvis du bagatelliserer den irrasjonelle frykten noen kjenner på, blir personen mer redd. Hvordan kan du beskytte vedkommende hvis du ikke engang forstår at det er fare på ferde?
Og her er poenget: For å hjelpe noen med å håndtere følelsen de er i, må du vise at du forstår hvordan de har det. Det er dette vi kaller å møte noen der de er.
Hvordan sette seg inn i en annens opplevelse
En av de vanligste hindringene mot å sette ord på andres følelser og opplevelser er vår egen frykt for å ta feil. Vi er redde for at vi ikke klarer å forstå hvordan andre egentlig har det, at vi kommer til å si noe feil eller vil såre eller for- nærme den andre.
Det gir mening at vi blir usikre. Det er jo sjelden du har opplevd akkurat det samme som den du snakker med. Og til og med når du har opplevd så å si det samme, har du ikke gjort det med det unike følelsesapparatet den andre personen har. Vedkommende vil uunngåelig ha sin unike opplevelse som ikke er identisk med din. Et ufravikelig prinsipp i empatisk arbeid er nettopp å huske at du aldri fullt og helt kan forstå akkurat hvordan et annet menneske har det. Hvis vi glemmer dette, kan vi bli bastante, upresise eller definerende. Vi kan imidlertid nærme oss den andres opplevelse – mer enn vi tror. Men hvordan gjør vi dette?
La meg starte med følgende erklæring: Du vet mye mer enn du tror om det å være et menneske. Gjennom livet har du uunngåelig opplevd gleder, sorger, frykt, skuffelse, fortvilelse, tungsinn, avvisninger, tankekjør og kanskje tidvis også å mislike deg selv. Mest sannsynlig besøker du ikke disse erfaringene i deg selv så ofte. De fleste av oss liker å holde fortidens smerte på en armlengdes avstand. Det kan også hende at du ikke helt har ordene for å uttrykke hvordan disse opplevelsene var for deg.
Men opplevelsene er der – og du har muligheten til å benytte dem for å kunne forstå og hjelpe andre. Dette krever innsats. Innsats gjennom virkelig å anstrenge deg for å prøve å forstå den andre. Og det krever mot. Mot til å bruke eget følelsesregister og egne minner for å forstå dybden i og våge å ta inn over seg hvordan den andre faktisk har det.
Faktisk lytting
Det hele starter med oppmerksomhet, lytting og tilstedeværelse. Hvis du er som folk flest, bruker du mye tid i dine egne tanker når andre snakker. Dette kan betegnes som en slags indre lytting. Vi lytter til våre tanker om situasjonen eller tanker om hva den andre sier, og ikke til hva hun eller han faktisk sier.
Du kan merke at du befinner deg i denne modusen hvis du avbryter ofte, i hodet ditt planlegger hva du skal si, eller bare venter på en anledning til å si det. Da er du lite til stede sammen med den andre i øyeblikket og mest oppmerksom på din egen opplevelse. Når samtalepartneren forteller om en vanskelig konflikt på jobben, kan hodet ditt spinne rundt hva du tenker det egentlige problemet er, hva de bør gjøre for å fikse det, eller hva du skal ha på deg på fest samme kveld.
Faktisk lytting handler om å flytte oppmerksomheten vekk fra egne tanker og oppfatninger og over på den andre. Hva sier hen? Hvilke ord brukes? Er det noe som virker ekstra viktig? Sier han eller hun noe ferdigformulert og bearbeidet, eller leter vedkommende aktivt for å sette ord på opplevelsen sin her og nå?
Er det noen ord, bilder eller poenger personen vender tilbake til, eller som går igjen flere ganger? Hvordan høres stemmen ut? Er den rolig, hektisk eller gråtkvalt? Det er også mye informasjon i hva du ser. Hvordan ser ansiktet ut? Er det enkelte temaer der personen blir aktivert eller berørt? Hvordan sitter og ter den andre seg? Møter eller unngår personen blikket ditt?
Hvordan er det å være dette mennesket akkurat nå?
Nå kommer jeg dessverre til å gjøre det enda litt mer komplisert. Tilstedeværelse innebærer også å merke seg hva som foregår i deg når den andre snakker. Dette er imidlertid ikke det samme som å være i egne tanker. Det dreier seg om at du merker deg hva dine egne følelser forteller deg om den andres opplevelse.
Det kan være å merke at du blir berørt, og bruke dette som en pekepinn på at personen trenger omsorg eller en klem. Det kan være å merke at du strever med å henge med, noe som kan tyde på at den andre også er litt kaotisk. Det kan være å merke at du blir sint på vegne av samtalepartneren din, noe som kan hjelpe vedkommende til å føle at han eller hun har rett til å stå opp for seg selv. Merk imidlertid at dine følelser kan dreie seg mer om ditt eget liv enn om den andres. Du kan for eksempel få vondt hvis den andre minner deg på noe du synes er vanskelig i ditt liv, eller bli redd for hans eller hennes smerte fordi det føles umulig å hjelpe til eller lindre den.
Synes du dette blir litt mye å ta hensyn til? Det kan jeg godt skjønne. Ironisk nok kan det å få masse tips om lytting og tilstedeværelse gjøre oss mindre lyttende og tilstedeværende igjen. Det blir rett og slett for mye for hjernen å følge med på. Derfor skal jeg gi deg et forenklet stalltips som pleier å fungere for meg:
Når jeg skal sette meg inn i en annens opplevelse, ser jeg for meg at jeg trer ut av mitt eget hode og går inn i den andres hode og ser verden derfra. Kjenner etter hvordan det er i den kroppen. Basert på hva personen forteller og viser – hvordan er det å være og leve som dette mennesket akkurat nå? Hva foregår? Hva er vondt? Hva trenger hen? Og så prøver jeg å sette ord på det.
