En høst oppstår nye og ukjente symptomer i kroppen din. Blant annet smerter. Som støt eller stikking i ledd. En ny type hodepine. Men du tenker det går over. Alt går jo over.
Så blir det vanskeligere å tenke. Du dobbeltbooker, stokker ord. Tankene går tregere. Når du skal sove er kroppen sliten. Men parallelt med trøttheten, hører du brusing og susing i hodet. Muskler dirrer, som i leamus. Og hodepinen gjør det vanskelig å falle i søvn. Så du tar en tur til legen.
Du får bekreftet at ingenting er galt.
Det er bare stress.
«Pju», tenker du, for dette kjennes heftigere enn noe stress du har vært borti. Men lettelsen er stor. Så du danser din tango. Går på jobben. Går turer med kidsa og bikkjene, og du begynner å meditere mens du venter på at kroppen blir sitt vante jeg.
Smertene blir verre. Ofte svikter beina under deg. Det er vanskeligere å tenke. Svelgevansker og problemer med styre muskler, oppstår. Og det som var leamus er blitt til kramper. Kroppen reagerer på mat. Så rart. Du har ikke engang snust på allergier før.
Nye prøver. Fortsatt «helt frisk». Fortsatt letta. Men forverringen fortsetter.
Sykemelding. Mer meditasjon. Turer. Lys. Skog. Vennemiddager. Og tro på at det snur snart. Selvsagt snur det snart.
Fire måneder senere er du på sykehus. Derfra videre på rehabilitering, så sykehjem. Du er 38 år og sykehjemmets dårligst fungerende. Når du prøver å bevege deg, dusje, reise deg, øker symptomene. Og tankene går mot sykdommen du aldri trodde du skulle få, ikke du, ikke ME.
«ME er psykologisk», sier hjelpeapparatet.
«Jippi», sier du.
«Kanskje litt biologisk, men mest psykologisk. Litt sosialt også, biopsykososial», forklares du.
Det høres fint ut. Du skjønner ikke helt hva det betyr, men samma det – det hjelp å få.
Så du lærer om stressmestring på et nivå som er nokså banalt for deg som psykologspesialist, men kjør på! Du leter, med hjelp av psykologer, etter psykisk sykdom i deg selv. Joda, du har da absolutt vært redd for døden noen ganger. Og ikke bare det, du har vel hatt en kort periode med utfordringer i forholdet. Vi går for opphengt stressrespons.
Du bagatelliserer at, bortsett fra noe dødsangst, har du kjent deg ganske psykisk frisk. Du har jobba siden du var 16 år, studert i 14 år, elsker jobben din og var glad i det livet du var midt i da du ble veldig dårlig. For hvis biopsykososiale tiltak kan hjelpe, skal det ikke stå på innsats.
Men det blir vanskelig etterhvert. Måten du beskrives på, skifter. Væremåten den ene mener er årsak, mener den andre du må gjøre mer av.
Fysioterapeuten sier du er for positiv. Mens psykomotorikeren mener du er så aggressiv der du ligger på undersøkelsesbenken og spør etter kilder, at hun må gå til du har «rast fra deg». Nevrologen sier du er flink pike. Lungespesialisten sier at du ikke skjønner at du egentlig er frisk. Og legen mener fortsatt du er stressa.
Og ja, nå er du litt stressa. Forklaringene du møter skaper ikke resonans i deg. Ikke virker tiltakene heller. Arbeidsutprøving gjør deg verre. Trening gjør deg dårligere. Og reisen etter selvinnsikt er egentlig mest forvirrende.
Så melder du deg inn i en ME-gruppe på nettet. Her deles forskning av kroppslige avvik. Du får litt ståpels av at andre, helt vanlige folk, er blitt like forbanna sjuke. Og over at de vet noe.
Du kaster deg over artikler. Lærer om autonom dysfunksjon og skjønner hvorfor du er så lett i hodet, svimler når du reiser deg, og faller på vei til do. Det har et navn.
Og det kommer mer. Det at fingrene ser ut som rosiner selv om det uker siden forrige dusj, det at tærne dine er blå, forklares plutselig med endoteliopati.
Du lærer om celler som ikke tar opp oksygen og skjønner litt mer av krampene og leamusene. Du leser om immunaktivering. Om low cerebral blood flow og inflammasjon.
Og denne nye verden av begrep og mening har kilder. Deilige, vitenskapelige kilder. Artikler som legger sammen puslespillbiter og forklarer noe av anarkiet i kroppen din, og som tilbyr hypoteser om den forbanna, evinnelige utmattelsen.
Etter et år som syk, kommer en rapport. Et ekspertutvalg har gått igjennom 9 000 artikler om ME (jøss, fantes det så mange?) og sier at ME er en kronisk, multisystemisk, somatisk lidelse.
Det er med blanda følelser du leser den. Du hadde ikke akkurat tenkt at dette skulle vare evig. Du er sengeliggende, du kan ikke være ute med ungene dine og det finnes ingen behandling. Det er ikke noe å bestille kransekake over.
Men samtidig har du jo merka at alt du har prøvd ikke har virka. Nevrolingvistisk programmering, kognitiv atferdsterapi, trening, psykologer, fysioterapi, meditasjon og dypdykk i egen sjel, hjelper ikke.
Så kanskje håpet ligger her da, i denne «biomedisinske forskningen». Du leser alt du kommer over. Og du begynner å formidle.
Det møtes ikke med udelt jubel.
«Du har fordommer mot psykisk sykdom», sier noen.
Har jeg det, tenker jeg, har jeg virkelig det?
«Du føler det er noe fysisk som må være feil, du kjenner på skam», sier en annen.
Du gjør faktisk ikke det. Du er ikke så god til å skamme deg.
«Du har lav affektbevissthet», sier en podkaster.
Nei akkurat det har jeg ikke, tenker du, men du jatter med. Det er jo tross alt et humorprogram.
Så kommer nye innlegg fra de som er opptatt av det biopsykososiale.
«ME er ikke kronisk», sier de. «Men du som er nevrotisk har mindre effekt av behandlingen vår», forklarer de.
«Du skjønner ikke sammenhengen mellom kropp og sjel».
Du skjønner ikke helt hva du ikke skjønner.
«Du er så aggressiv, truer oss på livet».
Ingen skal trues, tenker du, selv om du aldri har sett eller fremsatt noen trusler.
Du blir matt. Og av og til lei deg. Og kjenner; jo visst henger kropp og psyke sammen.
Denne fjerndiagnostiseringen og forståsegpå-heten over din psyke, din kropp, ditt liv, er i hvert fall ikke terapeutisk.
«Dessuten smitter ME sosialt», fortsetter de. Du har sett studie på studie om arvelige genkomponenter. Likevel gjør ideen om at du dyrker og sprer sykdommen, vondt.
Du har mest lyst å være sterk og tapper. Tenke at ting går framover.
Men denne høstdagen er tung, så du lukker dørene og vinduene som er satt inn for å beskytte deg mot støy.
Men i dag lukkes de for å beskytte andre.
Du setter på låta «Je suis malade» av Lara Fabian så høyt du bare orker, stikker hodet ned i puta og griner deg ferdig før du åpner døra igjen, og tenker: Det kommer en vår.