Utseende engasjerer. Når kjendistrioen Rudjord, Tjelta og Skarbø frontet en snart operativ skjønnhetsklinikk under fanen «kvinnehelse», fikk trioen såpass hard medfart i media og kommentarfelt at de til slutt trakk seg fra samarbeidet med klinikken.
Kritikken var betimelig. Kvinnehelse har vært, og er på enkelte områder fortsatt et særdeles neglisjert fagfelt. Et likhetstegn mellom estetisk medisin og kvinnehelse er forståelig nok provoserende for mange. Særlig for kvinner.
Samtidig er det noe som lugger i meg når jeg reflekterer over retningen samtalen tok.
Skjønnhet er en mental snarvei
Retoriske spørsmål om folk har fått Botox i hjernen, eller utsagn om at «glatte ansikter gir glattere sjeler» heies fram. Det unaturlige, umoralske og usunne settes opp mot det naturlige, moralske og sunne.
Mange av de høylytte meningsytrerne er fagfolk. Det er urovekkende at det først var kulturkommentator i NRK, Inger Merete Hobbelstad, som trakk i bremsen og minnet oss om noe viktig: Skjønnheten er vanskelig.
For den er det. Vår ytre skjønnhet er, og har alltid vært en mental snarvei for andre til å vurdere attributter ved oss som går langt forbi det rent visuelle.
Dette gjelder i alt fra hvor friske og sunne vi er, til hvor tillitsvekkende vi framstår. Slik er skjønnheten loddet som kan bikke vektskålen i vår favør eller disfavør i alt fra kjærlighet til status.
Den symbolske skjønnhet
Samtidig er den universelle skjønnhetens uttrykk som symmetri, hud eller kjønnsspesifikke morfologiske trekk avhengig av om du er vinneren av et urettferdig genetisk lotteri.
Som Hobbelstad også påpeker: Mennesket har allerede før vår moderne tidsregning forsøkt å bøte på denne urettferdigheten gjennom å pynte på eget utseende. Det gir mening, fordi vi er symbolske skapninger.
Til forskjell fra påfuglen som er avhengig av sine gudgitte fjær, kan vi ikle oss statussymboler som gjør oss mer attraktive eller innafor gjennom hva de representerer innenfor vår gitte kultur.
Grensene presses
De mer ekstreme utslagene av dette er såkalt kroppsmodifikasjon. En praksis som mer enn unntak virker å være normen i et historisk perspektiv både blant menn og kvinner.
Eksempelvis er hulemalerier ved Tassili N’Ajjer som viser mennesker med kosmetisk arrvev datert så langt tilbake som 9500 år f.kr. Man kan bare tenke seg risikoen menn og kvinner tok på seg med å påføre seg selv åpne sår 9500 f.kr.
Og hvert år skades flere tusen mennesker som følge av kroppsmodifikasjon, i alt fra injeksjoner som blir betente til peniser som råtner og faller av etter omskjæring. Like fullt virker vi å være villig til å ta slik risiko, og til å presse grenser for hvordan vi selv tar kontroll over vårt utseende.
Den enes frihet, den andres lenker
Som psykolog prøver jeg å ikke mene for mye om andres valg av representasjon. Psykologiens rolle ikke er å definere skjønnhet, men å forstå kreftene som ligger bak definisjonene og hvordan de kan påvirke oss på godt og vondt.
Samtidig bør vi kunne bidra med kunnskap som fremmer helse og motvirker skade. Om mennesker påtvinges potensielt skadelige kroppsmodifikasjoner, slik som rituell omskjæring, for å passe sin kulturs kroppsbildeutrykk – da er det på sin plass å heve stemmen.
Men tenkende, frie individer gjør selv sine valg om hvordan de påvirker sitt kroppsbildeutrykk i verden. Hva et gitt uttrykk symbolsk representerer for meg og deg vil ikke nødvendigvis være den samme. Den enes frihet, den andres lenker.
Det naturlige som tvangstrøye
Skjønnhetsbransjen kan være kynisk. Samtidig har estetisk medisin for flere vært en vei ut av misrepresentasjon, der kroppens naturlige framtoning har hindret uttrykk av identitet eller seksualitet.
Det er nok av historiske eksempler på at nettopp det naturlige har vært tvangstrøyen kvinnen ble ikledd for å kue hennes seksualitet, eller en måte å undertrykke trans- eller ikke-binære.
Slik er kulturen og samfunnet, det er alltid de som vil søke makt og innflytelse på grunnlag av dominerende idealer og overbevisninger.
Det er forståelig at vi skvetter til når vi opplever at kulturelle strømninger som virker fremmede eller frastøtende, er truende til å bli dominerende. Det er i en slik trusselsituasjon at mennesker kan uttrykke forakt.
En forakt som blir tydelig når sjelslivet til kvinnene som omfavner det unaturlige males i skammens farger av ivrige skribenter. Der disse kvinnene portretteres som overfladiske, umoralske eller i beste fall sårbare individer. Nikkedukker for alt fra skjønnhetsbransje til pornoindustri. Eller latterlige karakterer som noen som må redde fra seg selv.
Idealer i seg selv er ikke problemet
Det kan være verdt å ta et dypt åndedrag og spørre oss selv hva det egentlig er vi ønsker å oppnå her. Om skjønnhet handler om å stadfeste identitet, sikre oss kontakt og fellesskap med andre mennesker – ja da kommer vi ikke dit med skam. Fordi skam er utenforskap. Skam er tap av verdi.
Mon tro hvordan det oppleves for mennesker som synlig bærer preg av plastisk kirurgi i disse dager? Kjenner de på utenforskap eller skam over egne skjønnhetsidealer? Det er ikke usannsynlig.
Og hva oppnår disse skribentene med sin botoxshaming egentlig? Fint lite, annet enn å sementere egen statusposisjon innenfor sitt eget sett av idealer.
For det er ikke idealer i seg selv som er det psykologiske problemet her, det er effekten av smale idealer. Hva vi må være for å være innafor. Hvordan vi definerer hva som er utenfor, eller hvilke negative attributter vi tilskriver de andre for å skille dem fra oss selv.
Man kan ikke trues til å elske seg selv
Elsk deg selv, ellers er du utenfor. Selv om budskapet er aldri så godt ment, har ingen noensinne i verdenshistorien sluttet å skamme seg fordi de har fått instrukser om å «slutte med det, hvis ikke så».
Jeg har bevitnet barn av elsk-deg-selv kulturen fordømme seg selv fordi de ikke klarer å elske den de er. Umoralske, late, svake og dumme er alle begreper som går igjen. En grusom ironi.
Alternativt håndteres skammen gjennom å beskytte seg. Lukke ører, nekte refleksjon. Begrave hælene i bakken. I begge tilfeller blir man rigid, ofte lider man.
Det skaper i alle fall ikke et mangfoldig samfunn. Tydelige fronter selger i media, men vi blir lett sittende fast i skyttergravene.
Hvordan få være den vi er
Å finne sin riktige skjønnhet er ikke alltid rett fram. Noen ganger har vi urealistiske forventninger til hvilke endringer vi skal oppleve i vårt indre, som følge av hva vi endrer på vårt ytre.
Våre idealer endrer seg også gjerne med tiden. Jeg heier derfor på de samfunnsendringene som viser oss at vi bare kan være, heller enn å fortelle oss hva vi skal eller ikke skal være. Som når det lanseres undertøysreklamer med kvinner i alle former og aldre, side om side.
Eller når vi møter hverandre med undring over hva den andre synes definerer dem, heller enn å forhåndsdømme. Der medmennesker omfavner hverandres mangefasetterte identiteter og uttrykk, inkludert kroppsbildeutrykk, under fanen av regnbuens farger.
Dette er motsatsen til skam. Aksept, omsorg og kjærlighet som noe vi praktiserer gjennom konkrete handlinger med hverandre.
For som en instruks under trussel av utenforskap er selv et velment budskap som «elsk deg selv som du er», ikke noe mer enn en ny kjetting å piske oss med.