Til tross for at jeg selv jobbet som sykepleier i psykisk helsevern, hadde jeg ingen forkunnskaper om fødselsdepresjon og fødselspsykose.
Jeg vil fortelle min historie om alvorlig fødselsdepresjon og fødselspsykose fordi det er viktig for meg å hjelpe kvinnene som blir rammet. Jeg vil bidra til å rive ned tabuer og fjerne den vonde skammen som er knyttet til diagnosen.
Det er også viktig for meg at alle fagfolk som møter kvinnene igjennom svangerskap og barselstid, har god kunnskap og kompetanse på symptomer på fødselsdepresjon og fødselspsykose.
Fire prøverørsforsøk på ett år
Er man sårbar for psykiske utfordringer som depresjon og angst, er man også sårbar for fødselsdepresjon. Også tidligere traumer er en kjent sårbarhetsfaktor.
Vanskelige og traumatiske fødselsopplevelser, gjennomgått prøverørsbehandling, høy alder hos mor, sykdom hos barnet, problemer i relasjon mellom far og mor og lite sosialt nettverk øker risikoen.
Jeg gikk gjennom fire prøverørsforsøk på under ett år, med de belastninger som det medfører på kropp og sinn. I 2013 fødte jeg tvillingjenter. Da var jeg 41 år gammel og førstegangsfødende.
Livet mitt var godt og stabilt, jeg hadde en omsorgsfull mann, trygg økonomi, gode jobber, god familie og et stort nettverk. Svangerskapet gikk lett, og jeg følte meg sterk både fysisk og psykisk. Fødselen ble krevende og endte med et hastekeisersnitt. Jeg kom ut av sykehuset medtatt og fortsatt preget av lettere psykiske sjokkreaksjoner.
Fødselspsykose er ikke som andre psykoser
Fødselsdepresjon rammer mellom 10 og 16 prosent av alle fødende kvinner. I Norge betyr det at mellom 6 000 og 9 000 kvinner utvikler fødselsdepresjon hvert år ifølge FHI.
Symptomene er nedstemthet, gråt, mangel på evne til å glede seg over ting, selvbebreidelse, søvnløshet, nedsatt energi, selvmordstanker, tilbakevendende tanker om død og vansker med å fungere i daglige aktiviteter.
Depresjonen kan variere fra mildere grad til mer alvorlig grad av depresjon. Den alvorlige graden av fødselsdepresjon har stor fare for å utvikle seg til en fødselspsykose. Symptomer fra fødselsdepresjon er ikke nødvendigvis like som ved annen depresjon. Suicidale tanker kan inntreffe raskt etter sykdomsdebut.
Fødselspsykose skiller seg også fra andre psykoser. Jeg hallusinerte aldri, men var preget av symptomer som forvirring, angst, søvnløshet, psykisk ustabilitet og følte meg fremmed fra meg selv. Jeg kunne tilsynelatende oppleves som langt friskere enn det jeg faktisk var.
Skamfølelsen
Den første tiden hjemme ble naturligvis travel med lite søvn, og mange nye oppgaver. Begge jentene våre fikk kolikk, og tilværelsen ble preget av nattevåk og mye stress.
Ikke lenge etter fødsel fikk jeg en følelse av at noe ikke stemte med psyken min. Jeg fikk sterk indre uro, var konstant bekymret, nedstemt og manglet glede over det som vanligvis gledet meg.
Jeg sov dårlig og var overveldet over alle oppgavene som krevde meg, og jeg følte generelt lite overfor barna mine. Det ga meg en gnagende dårlig samvittighet og skamfølelse.
Tankene mine var fremmede og rare, og jeg hadde en ubestemmelig opplevelse av å være fremmed fra meg selv.
Ingen stilte spørsmål
Jordmor kom på hjemmebesøk etter fødsel og jeg forklarte hvilke endringer jeg opplevde med min egen psykiske tilstand. Hun ga meg støtte på at jeg trengte å ha mitt nærmeste nettverk tett på meg for å gjøre dagene enklere for meg med barnestell.
Min mann og mine foreldre brukte mye tid sammen med meg for å gjøre dagene mine enklere med stell av barn og hus. Mine barn manglet ikke omsorg eller kjærlighet.
Etter at oppfølgingen fra jordmor var avsluttet, valgte jeg i min skamfølelse å holde tett under videre kontroller på helsestasjon. Det ble aldri stilt spørsmål om symptomer på depresjon.
Så kom psykosen
Utover våren ble jeg sykere, og min mann overtok fødselspermisjonen min. På dette tidspunktet hadde jeg utviklet symptomer på fødselspsykose. Jeg var forvirret, hadde sterk angst, var følelsesmessig ustabil og skiftet raskt mellom å være bra psykisk til å bli dårlig igjen, og forstod selv at jeg hadde psykotiske symptomer.
Jeg ba fastlegen om medisiner som kunne hjelpe mot psykose, og medisiner som kunne hjelpe mot de store søvnvanskene jeg hadde på dette tidspunktet.
Min mor som er psykiatrisk sykepleier, tok meg med på hytten vår alene i tre uker, slik at jeg kunne få nødvendig ro og hvile. Gradvis kom jeg meg, men grunnet bivirkninger med hudutslett, seponerte fastlegen de antipsykotiske medisinene.
«Tilbakevendende depresjon»
Legen tok en feil medisinsk vurdering, og medisinene ble ikke erstattet av nye. Jeg ble gradvis sykere igjen, og et år etter sykdomsdebut ble jeg innlagt på Distriktspsykiatrisk sykehus. Der ble jeg diagnostisert med «tilbakevendende depresjon», selv om jeg prøvde å presisere at symptomene mine først og fremst var preget av alvorlig depresjon og grensepsykotiske symptomer.
Den vonde følelsen av å være fremmed fra meg selv var der fortsatt. Ingen spurte meg om jeg hadde symptomer på psykose, det var kun fokus på å behandle meg for min depresjon og medfølgende angst. Jeg fikk nye medisiner, og ble gradvis bedre.
Etter noen måneder bestemte jeg meg for å starte opp igjen i jobben som sykepleier i psykisk helsevern, i en 50 prosent stilling. Igjen var jeg for skamfull til å fortelle arbeidsgiver om hva jeg hadde vært gjennom.
Jeg tålte ikke presset fra å gå i jobb samtidig som jeg skulle takle alt på hjemmebane, og etter fem måneder ble jeg gradvis sykere igjen. Det var en stor nedtur for meg. Å gå hjemme var veldig tøft.
«Tilbakevendende depresjon» – igjen
To år etter at jeg første gang ble syk, fikk jeg endelig time hos psykiater. Jeg hadde på dette tidspunktet skiftet fastlege, og fikk god og kyndig hjelp av henne. Psykiateren var dyktig og innga tillit, og samtalene med henne hjalp meg en periode. Men det var ikke slutt.
Jeg ble sykere igjen, og innlagt på psykiatrisk sykehus. Også her fikk jeg diagnosen «tilbakevendende depresjon». Ingen spurte meg om jeg hadde symptomer som stemte overens med psykosesymptomer. Jeg ga beskjed om at jeg opplevde meg selv som sterkt fremmed fra meg selv, men ingen tok meg på alvor.
Men heldigvis gikk ting fort. Jeg ble henvist til elektrosjokkbehandling, og dette viste seg å være den behandlingen som kurerte depresjonen min.
Det var nå gått to og et halvt år etter fødsel. Jeg var mentalt utslitt, og fikk etter hvert reaksjoner på det psykologiske traumet som jeg hadde gjennomgått.
Men hva med barna?
De posttraumatiske reaksjonene måtte jobbes hardt med over lang tid hos min fine psykiater. Etter endt behandling ga hun meg tilbud om å ha en type åpen dør der jeg tok kontakt ved behov. Et tilbud jeg måtte benytte meg avet par ganger i årene som fulgte.
Jeg utviklet angst for å bli alvorlig syk igjen. Det tok flere år å gradvis komme tilbake i jobb som sykepleier, og jeg var glad for at jeg fikk innvilget noen år med arbeidsavklaringspenger.
I hele denne prosessen var det ingen som snakket med meg om hvordan sykdommen påvirket barnas utvikling. Med kunnskap fra jobben min som psykiatrisk sykepleier, var jeg bekymret for tilknytningsvansker og deres evne til sunn følelsesregulering.
Jeg valgte å være åpen med barnehagen, og vi fikk etter hvert oppfølging fra PPT. Vi ble betrygget med at jentene mine var normale og sunne i sin utvikling, og det var svært godt for oss som foreldre å vite.
Elektrosjokk ble redningen
Behandlingsteamet som utførte elektrosjokkbehandlingen i 2015, konkluderte med at jeg skulle vært tilknyttet psykiater allerede den første sommeren hvor sykdommen begynte å forverre seg. Jeg skulle hatt tilbud om elektrosjokkbehandling lenge før jeg fikk tilbudet.
Da jeg var innlagt ved et DPS et år etter at sykdommen startet, skulle de seriøst ha vurdert at min alvorlige depresjon ikke var tilstrekkelig behandlet med nok en omgang med nye medisiner. Jeg vet i dag med erfaring fra jobben min ved et annet DPS, at elektrosjokkbehandling skal være førstevalget ved alvorlig fødselsdepresjon.
Medisiner har kun forventet 30 prosent effekt ved denne typen depresjon. Man skal komme raskt i behandling med elektrosjokk for å unngå at tilknytning mellom mor og barn blir forstyrret.
Skambelagt og vanskelig
I dag lever jeg et veldig godt liv med mann og barn. Jeg har tatt videreutdanning i psykisk helse og rusarbeid, og jeg opplever at mine erfaringer har gitt meg en dypere innsikt i psykisk lidelse som gjør meg mer ydmyk i møte med den som sliter psykisk.
For alle oss fagfolk som møter kvinnene i svangerskap og barselstid, er det viktig å spørre mor direkte om symptomer. Fødselsdepresjon og fødselspsykose er skambelagt og vanskelig å snakke om. Man blir alvorlig syk i den fasen i livet som er forbudet med stor glede over nytt barn, i en fase med stor omstilling, hvor det stilles store krav til nye oppgaver med baby og livet på hjemmebane.
Fagpersoner må forstå hvor traumatisk en fødselsdepresjon er for mor.
Det er viktig med økt kunnskap om at alvorlig fødselsdepresjon har best effekt av elektrosjokkbehandling. Dette er en skånsom og effektiv behandling som bør anvendes raskt ved alvorlig fødselsdepresjon. Elektrosjokkbehandling gir rask effekt, og har stort sett bivirkning i form av forbigående hukommelsesvansker, forvirring og hodepine.
Enda en kvinnesykdom som ikke prioriteres
Traumene med opplevd fødselsdepresjon, må bearbeides skikkelig, og det kan være påkrevd å gå i terapi i etterkant.
Jeg ønsker at denne diagnosen blir satt på dagsorden av våre helsepolitiske myndigheter. Det er heldigvis blitt et økt fokus på den de senere årene, men det enda en vei å gå før vi har nok kompetanse på dette.
Helsefaglige utdanninger må sette disse diagnosene på sin påkrevde fagplan. Jeg vet av egen erfaring at jeg ikke lærte noe om dette på min grunnutdanning, og at jeg, overraskende nok, ikke lærte noe om dette da jeg tok videreutdanning i psykisk helse og rusarbeid i 2020.
Fødselsdepresjon og fødselspsykose, er nok en kvinnesykdom som ikke er tilstrekkelig prioritert. Vi må ha klart for oss at denne sykdommen kan få store konsekvenser for mor og barn, og at den i verste fall kan medføre at kvinner vegrer seg for å få flere barn.
Vårt felles ansvar
Gjennom jobben min som psykiatrisk sykepleier, møter jeg jevnlig kvinner som har gjennomgått en fødselsdepresjon. Min erfaring er at de i ettertid kan utvikle angst og depresjonsplager, og at de er preget av å ha gjennomgått et psykologisk traume.
Jeg vil avslutte med å oppfordre til at det er vårt felles ansvar å øke kunnskapen og kompetansen vår på både fødselsdepresjon og fødselspsykose. Av egen dyrekjøpt erfaring, vet jeg at vi har en vei å gå sammen for å gi disse kvinnene et tilstrekkelig godt behandlingstilbud.