En versjon av denne ytringen ble først publisert i Magasinet Psykisk Helse, 5. utgave, i 2010.
Etter grundig ettertanke har jeg valgt å hisse meg opp. Jeg hisser meg opp over botox. Noen kan mene at jeg hisser meg opp over en svært så overfladisk affære. Jeg mener ikke det.
Botox stikker dypere. Botox er til informasjon for den uinnvidde middelet som regelmessig sprøytes inn av millioner av kvinner og noen menn for å fjerne pannerynker. Og ja, jeg vet det, botox kan også være et nyttig legemiddel, eksempelvis ved migrene. For øvrig er det tilfredsstillende med en kontrollert opphisselse i ny og ne.
En skinnende, lam panne
På en kanskje noe dårlig dag fikk jeg det for meg at det ikke bare fjerner livets vakre spor i panneregionen, men også selve livsfølelsen.
Scenen var følgende: Jeg befant meg i avdelingen for meieriprodukter i en fornem matbutikk. En mor i Burberry og hennes tenåringsdatter hadde en heftig disputt om slankeeffekter av forskjellige yoghurtvarianter, samt Skyr.
Plutselig så jeg morens ansikt, og jeg skvatt til.
Stemmen og kroppsspråk fortalte at hun var i sterk affekt, men det glatte ansiktet uttrykte overhodet ikke dette. Min umiddelbare slutning var nyinjisert botox. Hun hadde lam panne, og den skinte.
Misforholdet mellom følelse og uttrykk opplevdes som monstrøst. Monster kommer fra latin og betyr «en vanskapning som bebuder gudenes vrede». I mer moderne fortolkning handler det om noe fremmed som roter til våre kategorier for kunnskap og forståelse.
Ansiktet er vår fornemste formidler
Jeg ble skikkelig tilrotet, og i løpet av noen sekunder så jeg for meg hvordan denne scenen åpnet for misforståelser, konflikt, krig og verdens forråelse.
Jeg vet selvfølgelig at dette lyder meget overspent og dramatisk. Og det er det også. Men det ligger et resonnement bak min dystopiske reaksjon.
Min mørke visjon handler ikke, slik mange kan tro, om den dødsangst og tilhørende forherligelse av barnlighet som får mange til å rydde vekk rynkene som et tegn på alderens modning; selv om en slik fornektelse av livet selv sikkert er verdt en spalte.
Nei, det handler om at ansiktet er menneskets fornemste organ til å formidle følelser. Gjennom et meget avansert minespill i andres utsider klarer vi å avlese mye av deres innsider.
Lamme panner rammer andre
Våre hjerner er slik laget at vi automatisk mimer andres uttrykk som en del av den empatiske innlevelsen i andre følelsesmessige tilstander. Vi mimer for å kjenne den andre.
Spedbarnet mimer raskt etter fødselen. Barnet utvikles følelsesmessig, det blir seg selv, gjennom at dets uferdige følelser blir speilet i andres ansikter. Det får seg selv tilbake i morens og farens bekreftende og beroligende mimikk; det blir forstått og regulert.
En av ansiktsfølelsenes store pionerer var Charles Darwin. Han var dypt fascinert av denne følsomme kroppsregionen både hos mennesker og dyr, og tilbrakte mye tid i Londons Zoo, blant annet med å studere orangutanger som grimaserte til sine egne speilbilder.
I «The expression of the emotions in man and animals» fra 1872 beskriver han hvor universell følelsenes mimikk er, uavhengig av etnisitet, kultur og historie.
Han påstår at desto videre et repertoar av følelser som forstås og formidles, desto større er overlevelsesevnen. Hemmes uttrykket, øker risikoen for misforståelser og konflikt. Altså i min versjon: Lamme panner lammer fintfølelsen i sosiale relasjoner.
Og det rammer deg selv
Men det blir verre enn det. Min overreaksjon foran yoghurtene må forstås mot den bakgrunn at jeg kort tid før hadde lest om et psykologisk eksperiment med personer som ble pannelammet med et botoxlignende preparat.
Artikkelen rapporterte ikke bare om at man med slike former for pyntesyke ble vanskeligere å forstå for andre, og slik sett får dårligere tilbakemeldinger; men også om at når ens egen ansiktsmimikk ble hemmet, så fikk man også dårligere kontakt med seg selv.
Gjennom våre egen følelsesmessige kroppslighet kjenner vi bedre oss selv. Jeg merker meg altså i min dramatiske versjon: Glatte ansikter gir glattere sjeler. Det er snakk om en aldri så liten forfengelighetens selvfinansierte selvlobotomering.
Slik kan man altså fornemme forspillet til humanitetens undergang i avdelingen for melkeprodukter.