Ensomhetsfølelsen dreier seg om en ubestemt lengsel eller et savn etter andre mennesker, ifølge Helsenorge.
«Når du sier du har det bra, og ingen tar seg bryet med å dobbeltsjekke om du juger», skriver skribent og hverdagspoet Janicke Langford.
Før du leser videre kan det være fint å reflektere litt. Tenk over om du har følt deg ensom noen gang, og hvordan du opplevde eller opplever det. Kjenn litt etter før du går videre til neste spørsmål.
Det andre jeg vil du skal reflektere over, er om du kjenner noen som er ensomme, og hvorfor man kjenner på ensomhet.
To perspektiver
Noen trives i eget selskap og er fornøyd med det de er og gjør. De er ikke så opptatt av det sosiale og fyller fritiden med meningsfulle aktiviteter og interesser. Andre ønsker å være sammen med andre, men føler ikke at de passer inn eller mestrer den sosiale siden i en gruppe eller et fellesskap.
Økonomi, miljø, kultur, forventninger og krav, eller sosiale mønstre som er vanskelige å komme inn i eller oppleves feil, kan gjøre at ensomhetsfølelsen vokser selv om man er sammen med andre.
Ulike personer kan altså ha ulike grunner til å føle ensomhet. I denne teksten vil jeg se spesielt på to perspektiver; å føle seg ensom sammen med andre, og å føle seg ensom i seg selv.
Ensomhet i fellesskapet
Jeg kommer fra et lite sted, hvor alle kjenner alle. Min oppvekst var trygg og god. Som nummer sju av åtte søsken opplevde jeg å være del av et stort fellesskap. Jeg var et sjenert og sensitivt barn som ikke tok stor plass, men som kunne sitte i timevis og lytte til samtaler og observere det sosiale livet.
Det var verdsatt både hjemme og ute, for den som er stille og tålmodig er ikke til bry for andre, men ofte bra å ha i flokken. Problemet for meg var – etter hvert som jeg ble eldre – at jeg følte meg utenfor og alene. Inkludert, men ikke sett. Godt likt, men annerledes.
For å passe inn, la jeg mye energi i å bli anerkjent gjennom å være pliktoppfyllende, flittig og flink. Jeg deltok i aktiviteter jeg egentlig ikke likte, men det bidro til at jeg «var med» i fellesskapet.
Et eksempel er den første røyken i tenårene. Det var et felles prosjekt å skaffe sigaretter og deretter samles for å prøve. «Alle» klarte både å inhalere og etter sigende nyte det. Jeg klarte ingen av delene. Så for å være en del av gjengen var jeg der og lot som jeg trivdes, men følte meg som en ensom ulv blant livsnyterne.
Man er ikke alene i ensomheten
Kanskje har du kjent på følelsen av ensomhet når du er sammen med flokken din. Det kan være med partneren din, familien, klassen, på jobben eller når du er sammen med venner. Du fungerer fint sosialt, og har lett for å bli kjent med andre.
Likevel er det noe som ikke stemmer. Du opplever at du er annerledes enn de andre, at du ikke passer inn i det som er normene for fellesskapet. Det kan for eksempel handle om prestasjoner, grunnleggende verdier, eller om hvordan man kler seg. Kanskje er du introvert, eller du kan være sensitiv og ta inn mer enn du egentlig har kapasitet til.
Du identifiserer deg ikke med hvordan de andre er eller hva de gjør, men du tilpasser deg og later som det er greit. Du tar på deg en «maske» for å være som de andre i flokken. Det kan gi en sterk følelse av å være ensom i fellesskapet.
Ensom i seg selv
Jeg har ofte vært kritisk til mitt fysiske ytre, enten det handler om utseende, kropp eller hvordan jeg kler meg. Det ytre har vært en målestokk for hvordan andre ser på meg, om de liker meg eller om jeg er bra nok for det aktuelle fellesskapet.
Min indre kritiker har vært svært aktiv med kommentarer og synsing. Jeg har skammet meg over meg selv, og jeg har mange ganger følt meg ensom med mine tanker og følelser.
Da jeg bestemte meg for å få en endring i denne delen av meg selv, åpnet det opp for mye nytt.
Jeg valgte å ta en coachutdannelse som gikk i dybden både personlig og faglig. Her fant jeg et fellesskap som ser meg som jeg er, og hvor jeg har gått i noen prosesser som har bidratt til et bedre selvbilde og økt selvrespekt.
Men å være ensom i seg selv – hva handler det om? Det er egentlig et godt spørsmål, og det er ikke så uvanlig som vi kanskje skulle tro.
Ensomhetens uttrykk
Å være ensom i seg selv kan kjennes ulikt fra person til person. For noen oppleves denne ensomheten som et tomrom, en mangel på kontakt med seg selv. Det føles som å «miste» seg selv. I sangen «Sorry» setter Sondre Justad ord på sin indre ensomhet og opplevelsen av å miste seg selv:
Har søkt etter svar på steda
Som ikke e bra for mæ
Man blir sliten av å bær på hemmeligheta
Kan sov i tusenvis av tima, men fortsatt vær helt koala
Helt koala
Og når man e svak, tar man dårlige valg
Fins ikke kraft til å se heile bildet
Eller til å stå opp for sæ sjøl
Og til å vite ka du egentlig ville
Sorry, men æ e ikke hjemme
Har ikke vært det på lang, lang tid
Æ har begynt å lign på en fremmed
Vær så god, noen andre får lev mitt liv.
For andre kan det handle om å ikke like seg selv, enten det går på personligheten, utseendet, prestasjoner eller annet.
Ensomheten kan komme til uttrykk gjennom negativt selvsnakk, selvskading eller prøve å dempe tomhetsfølelsen ved hjelp av snop, overspising, gaming, rusmidler eller andre stimuli. Mange kjenner på skam og utakknemlighet, og trekker seg enda lenger unna fellesskapet av den grunn.
Man kjemper for å møte andres krav
Ensomheten kan få konsekvenser. Kulturen og samfunnet, arbeidsplassen, venner, familie og partner stiller alle krav til hvor sosial, utadvendt og deltakende man skal være. Introverte, høysensitive og andre som ikke har kapasitet til å passe inn i en gitt standard for utadvendthet og deltakelse, ender ofte opp med å overstrekke seg.
Det kan for eksempel handle om å tilfredsstille andres krav for å være mest mulig som «de andre» og oppnå tilhørighet. Sånn blir det en ond sirkel av konsekvenser som lav selvfølelse, dårlig selvbilde, dyp skam og utenforskap. Dette er en veldig selvforsterkende sirkel som skaper mye uhelse.
Kan vi komme ut av ensomheten? Ja, det er absolutt mulig! Det finnes gode råd, blant annet på Helsenorge.no, og videre skal vi se på hvilke behov som ligger bak lengselen etter andre mennesker, og hvordan man blir mer bevisst på hvordan man kan hjelpe seg selv ut av ensomheten.
Behov for trygghet
Ensomhet bringer gjerne med seg en følelsesmessig smerte. Vi kan kjenne smerten som en frykt inne i oss, som en klo i brystet eller kanskje som en klump i halsen eller magen. Det er et ubehag som sitter i kroppen. Vi kjenner oss utrygge.
Vi mennesker har et grunnleggende behov for trygghet. Dette behovet oppfylles først og fremst ved å være del av et fellesskap, en flokk, hvor vi føler oss sett, inkludert og respektert for den vi er.
Dersom behovet for trygghet ikke blir møtt, kan vi reagere med frykt, sinne eller vi stenger helt av og blir nummen. Ved opplevd ensomhet vil denne smerten kjennes ekstra tydelig.
Selvmedfølelse
Når du kjenner på følelser som frykt, redsel, sinne og tristhet, kan du enten kjenne på disse vonde følelsene eller prøve å dytte dem bort. Hvis du velger det siste og undertrykker, overser eller fornekter følelsene, blir de ikke borte, men du kan «miste» deg selv.
Å gi deg selv omsorg og medfølelse er en god måte å ivareta deg selv på. Når du kjenner de vanskelige eller vonde følelsene komme, kan du stille deg spørsmålet: Hva har jeg behov for nå?
Lukk øynene og kjenn etter hva som dukker opp. Kanskje trenger du å gråte, eller kanskje trenger du å gå en tur ut. Kanskje har du behov for å snakke med noen. Lytt til deg selv og sørg for å gi deg selv det du trenger.
Behov for fellesskap
Selv om vi har en flokk vi er sammen med, trenger vi å ivareta egne behov. Dersom dette er vanskelig, kan det hende vi skal finne en ny flokk. Flokken trenger ikke være så stor. Det viktigste er at vi føler trygghet og tilhørighet i flokken, og at vi blir sett, forstått og verdsatt.
Coach og forfatter Bjørn Årstad Seyffarth beskriver sammenhengen mellom fellesskap og selvaksept i bøkene sine. Han skriver at å ha regelmessig kontakt med andre som gleder seg over våre oppturer og føler med oss på vei ned, noen som aksepterer oss uten å dømme når vi gjør «dumme» ting eller har «dårlige» følelser, lærer oss å akseptere oss selv.
Når vi blir godtatt og akseptert slik vi er, kan vi etter hvert tillate oss å godta oss selv. Slik vil det også bli enklere å akseptere andre.