Relasjoner med familie, venner og kolleger gir oss en opplevelse av å bety noe for andre. Nabolag, borettslag og idrettslag bidrar til gode oppvekstmiljøer og tilhørighet. Skoler og barnehager gir barn og unge læring og utdanning, men spiller også en rolle som sosiale arenaer. Samlingssteder, spisesteder og utesteder gir opplevelser og legger til rette for menneskemøter.
Vi har det best sammen. Men helt fra starten av pandemien var det klart at det å minimere kontakt mellom mennesker var det beste våpenet vi hadde for å bremse smittespredningen i samfunnet. Samtidig kjente vi godt til farene som isolasjon og ensomhet kan føre med seg.
Å være ensom er like skadelig som å være alkoholiker
På en pressekonferanse 6. november 2020 offentliggjorde jeg en kraftig innstramming i tiltakene:
«Vi innfører nå en sosial nedstenging av Oslo. Vi innfører tiltak for at folk skal omgås så lite som mulig. Være mest mulig hjemme. Møte færrest mulig. Være minst mulig i situasjoner der smitten kan spres (…)»
Det vi kalte sosial nedstenging betydde blant annet full skjenkestopp, et forbud mot alle innendørs arrangementer, stans i alle idretts- og kulturaktiviteter og rødt nivå i den videregående skolen. Å innføre slike tiltak i en by med 700 000 mennesker har uoverskuelige konsekvenser. Vi satte nesten alle våre fellesskap på pause, og var i starten av den hardeste og lengste perioden gjennom hele pandemien.
Ensomhet som samfunnsproblem har opptatt meg lenge. For noen år siden diskuterte jeg denne utfordringen med Londons ordfører Sadiq Khan. Han mente da at ensomhet var det største sosiale problemet i London. I boka Ensomhetens århundre viser den britiske forskeren Noreena Hertz de økonomiske, sosiale og politiske konsekvensene av økende ensomhet.
Forskning viser at ensomhet er verre for helsen enn manglende fysisk trening, like skadelig som å være alkoholiker, og dobbelt så skadelig som å være overvektig. Ensomhet setter kroppen i beredskap, utløser stresshormoner og skader helsen vår. Statistisk kan ensomhet sammenlignes med å røyke 15 sigaretter om dagen, ifølge Hertz. Hun mener også at ensomhet kan bidra til politisk polarisering, og at den kan gjøre oss mer aggressive og fiendtlige. Forskning fra USA i 2016 fant tydelige sammenhenger mellom det å bare «stole på seg selv» framfor naboer, venner og omgivelsene, og det å stemme på Donald Trump.
Vi mistet øyeblikk som aldri kan gjenoppleves
At ensomhet er et samfunnsproblem med betydelige konsekvenser, visste vi lenge før pandemien brøt ut. Denne vissheten gjorde det ekstra hjerteskjærende å innføre tiltak som nødvendigvis måtte føre til enda større ensomhet, og ramme dem som allerede sleit med ensomhet hardest.
Nesten en fjerdedel av Oslos befolkning bor alene, og vi har den klart største andelen aleneboende i landet. Dette innebærer selvsagt ikke at én av fire i Oslo har et ensomt liv. Men mange fikk det tøft da nesten alle arenaene for fellesskap utenfor hjemmet ble stengt, og det var strenge begrensninger for hvor mange som kunne samles i private hjem. For noen må ensomheten nesten ikke ha vært til å holde ut.
Når vi mennesker bygger relasjoner til hverandre, spiller milepæler som bryllup, bursdager, konfirmasjoner, dåp eller navnefest en viktig rolle. Nå måtte nesten alle slike begivenheter avlyses, utsettes eller skaleres kraftig ned. Selv nådde jeg en av livets virkelige milepæler bare noen måneder før pandemien brøt ut. Lille Melvin ble født 28. desember 2019, og jeg ble farfar for første gang. En fantastisk opplevelse! Men også innad i min familie, som i alles familier, skapte pandemien avstand.
Når vi ikke kunne besøke hverandre, var det å få være sammen med Melvin det jeg savnet aller mest. Mange av de opplevelsene pandemien tok fra oss, kunne utsettes eller tas igjen senere – men ikke alle. Alle mødrene som måtte føde alene, fedrene som ikke fikk delta på fødestua, eller besteforeldrene som ikke fikk besøkt sine nyfødte barnebarn, mistet øyeblikk som aldri kan gjenoppleves.
God helse er avhengig av sosiale fellesskap
En undersøkelse fra mars 2021 viste at halvparten av Oslos innbyggere da følte seg ensomme – den klart høyeste andelen i landet. Oslofolk måtte leve med strengere tiltak enn resten av landet, og ble hardere rammet av de negative konsekvensene av smitteverntiltakene. Det er et paradoks at tiltak vi har innført for å verne folks helse, i seg selv fører til helseplager. Hvor langvarige de negative effektene av smitteverntiltak og nedstenginger kommer til å være, vet vi foreløpig lite om.
Samfunnsøkonomene i regjeringens ekspertgruppe har anslått at smitteverntiltakene kostet det norske samfunnet minst 13 milliarder kroner i tapt trivsel og livskvalitet. Selvfølgelig er det vanskelig å beregne kostnaden av avlyste bursdager, bryllup, konfirmasjoner, korøvinger, treninger, turneringer, besøk og middagsselskap, men like feil blir det om vi bare tar hensyn til de skadevirkningene som er enkle å måle.
Også i møte med sterke trusler mot folkehelsen – som en pandemi – må vi huske at mental helse er like viktig som fysisk helse. Dette har jeg også lært av min personlige sykdomshistorie: Å sette inn en maskin for å sikre at hjertet mitt ikke stoppet, var ikke nok – hodet mitt måtte også lære seg å leve med frykten og dødsangsten som fulgte med. Heldigvis fikk jeg den hjelpen jeg trengte, både med hjertet og hodet, men jeg er redd dette ikke gjelder alle.
Helse er mye mer enn fravær av sykdom. God helse er avhengig av sosiale fellesskap. Av aktivitet. Bevegelse. Trygghet. Av tilhørighet og tro på framtida. Nå som vi er i gang med å gjenoppbygge samfunnet vårt etter pandemien, er det ingenting som har større betydning enn å støtte opp under alle slags fellesskap. Styrke de aktørene som samler folk – innenfor idretten, kulturen, utelivet, organisasjonslivet og bylivet.
Mye kunne vært gjort annerledes
Å stenge ned byen hadde menneskelige omkostninger det var vanskelig å se rekkevidden av. Jeg var selv med på å innføre inngripende tiltak, og en av de viktigste lærdommene dette ga meg, er at koronatidens maktutøvelse for all del ikke må aksepteres som en slags ny normal.
Betyr det at tiltakene vi innførte var feil? Nei, i hovedsak mener jeg at de tiltakene vi innførte i Oslo, var riktige og forholdsmessige ut fra den samlede situasjonsforståelsen vi hadde på de ulike stadiene av denne uforutsigbare krisa. Men en god del kunne åpenbart vært gjort annerledes.
Så snart strenge tiltak først var innført, viste de seg ofte å være vanskelige å få fjernet – og derfor ser jeg nå at vi burde ha vært tøffere. I en usikker situasjon, der de helsefaglige rådene alltid var å holde igjen og holde igjen, burde jeg i enda større grad ha stilt kritiske spørsmål og løftet inn andre faglige perspektiver.
Vi kunne ha sikret et raskere gjenåpningstempo, men det var enklest å være streng – og langt mer krevende å være den som tok til orde for lettelser. Den store oppslutningen om strenge tiltak kan nok ha bidratt til at noen nedstenginger varte lenger enn de burde ha gjort.
Et generasjonstraume
Mye har gått relativt bra under pandemien. Antall ekteskapsbrudd gikk for eksempel ned. Ung i Oslo-undersøkelsen viste at ungdommen ble særlig hardt rammet av pandemien, likevel har byens barn og unge klart seg greit gjennom krisa, i all hovedsak. Selv etter en lang pandemi framstår Norge som en sterk velferdsstat, med høyt velstandsnivå, mange velfungerende familier og solide fellesskap. Alt dette bidrar til robusthet, både på samfunnsnivå og hos den enkelte.
Likevel bør vi være forsiktige med å bagatellisere skadevirkningene av pandemien. Fortsatt vet vi lite om langtidseffektene – og kan allerede se en urovekkende økning av psykiske lidelser hos barn og unge.
Ifølge fagfolk som behandler de sykeste barna og ungdommene, har denne pasientgruppa økt kraftig – og i tillegg er de som kommer inn, sykere enn før. Overlege i ungdomspsykiatri, Geir Helge Roaas, beskriver en typisk pasient som «en vanlig ungdom som har sittet mye med hjemmeskole, ikke har fått trent, ikke har fått hatt en normal hverdag. Så utvikler de psykiske vansker». Roaas advarer om et «etterslep av psykiske vansker som vi må være forberedt på å jobbe med i mange år fremover. Dette går ikke over. Dette er et generasjonstraume».
De siste årene har det vært økende åpenhet og oppmerksomhet om psykisk helse i Norge. Det er bra. Men psykisk helse er fremdeles ikke vektlagt nok. I møte med pandemiens skadevirkninger har byrådet satt av mye ekstra midler til psykisk helsehjelp i Oslo. Likevel må det gjøres mer, i alle deler av samfunnet, for å håndtere de skadevirkningene vi nå begynner å se.