Da jeg startet å skrive dette innlegget for noen dager siden, skrev jeg følgende avsnitt: «Jeg skriver såkalt kunnskapssenter fordi det ser ut til at enkelte i denne debatten ser ut til å tvile på denne kunnskapen. Så langt vil jeg ikke dra det. Disse barna og ungdommene besitter mye kunnskap om hvordan det er å være barn og unge i et hjelpesystem».

Så kom saken om tidligere ansatte som fortalte at de ble bedt om å lyve, jukse med tall og at det er svært få krav til systematikk på kunnskapssenteret. Da kunne jeg ikke lenger stå for det jeg hadde tenkt å skrive.

Det vil si – jeg kan helt klart stå for at barn og unge med egenerfaring besitter mye kunnskap om hvordan det er å være brukere av et hjelpesystem. Det skal vi ikke betvile. Vi skal heller ikke betvile at denne kunnskapen er uhyre viktig, og at barn og unges stemmer skal høres.

Men i og med at det nå fremkommer at de som har jobbet på dette «såkalte» kunnskapssenteret selv tviler på at de formilder majoriteten av barnas meninger, kan de faktisk ikke kalle seg et kunnskapssenter. I tillegg kommer det fram at ungdommene som har vært tilknyttet organisasjonen sier at de har blitt instruert av Forandringsfabrikken til å dikte opp, eller overdrive råd og erfaringer.

Hvor representativt er dette da?

Med tanke på hvilken makt Forandringsfabrikken har når det kommer til å formidle barn og unges erfaringer både til fagfolk, studenter og politikere, er det som framkommer her svært alvorlig. Dessverre stopper ikke alvorlighetsgraden av dette med Forandringsfabrikkens egne rapporter, undersøkelser og formidlingsmetoder.

Jeg setter det kanskje litt på spissen her, men det er faktisk slik at i flere forskningsprosjekter som omhandler barn og unges erfaringer med hjelpetjenester, har forskerne rekruttert ungdommer fra Forandringsfabrikken som informanter. Det har med andre ord blitt publisert flere vitenskapelige artikler som muligens baserer seg på erfaringer og meninger fra ungdommer som er instruert til å mene det samme. Hvor representativt er dette da?

Som tidligere prosjektkoordinator og nåværende faglig rådgiver i KBT (Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling) har jeg i nærmere 9 år jobbet med brukermedvirkning for barn og unge. Jeg vil anslå at jeg har intervjuet rundt 100 barn og unge om deres erfaringer i møte med ulike hjelpesystemer i løpet av disse årene.

Felles for disse intervjuene er at ungdommene formidler ulike ting, opplevelser og meninger. Selvfølgelig er det hovedfunn og trender i dette materialet også, men mange av funnene fra vårt datamateriale skiller seg fra det Forandringsfabrikken gjentatte ganger formidler. Mitt inntrykk er ikke at ungdommer nødvendigvis opplever at diagnoser er dårlige, ei heller at de ofte møtes av kalde behandlere.

Jeg har heller aldri hørt noen av ungdommene jeg har intervjuet si at de ønsker at behandlere skal møte dem med kjærlighet, slik som Forandringsfabrikken til stadighet formidler. Forandringsfabrikken har til og med fått begrepet innført i barnevernloven, men kan man pålegge noen å møte andre med kjærlighet? Ungdommene jeg har snakket med trekker fram at de ønsker å bli tatt på alvor og at behandlere skal vise en genuin interesse for dem som person. De ønsker seg omsorg og trygghet. Men de har aldri nevnt kjærlighet.

Skeptiske fagpersoner

Jeg møter og samarbeider med en rekke fagpersoner innen psykisk helse og barnevernsfeltet som stiller seg svært kritiske til Forandringsfabrikken og deres metoder. De poengterer, som det også trekkes fram i flere andre artikler publisert de siste dagene, at det er vanskelig å få til en dialog med dem, og at de i tillegg er oppriktig bekymret for den psykiske helsen til ungdommene som formidler historiene sine på en scene.

Jeg er selv også svært skeptisk til Forandringsfabrikkens formidlingsform. Jeg er sterkt skeptisk til å lage «show» av det. Jeg er skeptisk til at barn og unge blir plassert på en scene og instruert, slik ungdommene selv sier, til å presentere vonde historier som i visse tilfeller heller ikke er sanne. Jeg tror ikke det er det som skal til for å forandre Norge, som Forandringsfabrikken sier at de jobber for.

Barn og unges medvirkning blir ikke styrket ved at foredragene og hovedfunnene blir krydret med proffenes egne vonde erfaringer slik at publikum tar til tårene. Jeg tror heller ikke at man blir tatt mer seriøst og klarer å formidle budskapet sitt på en bedre måte når man blir instruert til å snakke barnespråk. Snarere tvert imot. I samtaler jeg har hatt med fagpersoner er det nettopp det motsatte som kommer frem. Dette fører faktisk til at de ikke blir tatt seriøst. Det er både trist og alvorlig.

Forandringsfabrikken er ikke de eneste som besitter denne kunnskapen

Bjørndal, Arianson og Skivenes skriver i sitt innlegg at Forandringsfabrikken er viktig og at de har vært etterspurt over hele landet av kommuner, skoler, politi, profesjonsutdanninger med mer. De sier at det er overtydelig at Forandringsfabrikken trengs, og at de oppleves som nyttige.

Jeg er ikke sikker på om det alltid er Forandringsfabrikken som trengs, jeg tror det er barn og unges stemmer og kunnskap som trengs. Forandringsfabrikken har blitt store og det er mye takket være enormt stor statlig støtte. I dette landet har vi flere seriøse brukerorganisasjoner med dyktige ansatte og en rekke frivillige som besitter mye kunnskap på dette feltet. Problemet er bare at de har ikke kapasitet til å svare ut alle henvendelsene de får.

Brukerorganisasjoner og andre aktører på feltet, får gjerne kun en brøkdel av den støtten Forandringsfabrikken mottar for å fremme barn og unges stemme. Brukerorganisasjoner er i de fleste tilfeller seriøse aktører som besitter mye kunnskap som de i stor grad ønsker å dele – både med fagpersoner, studenter og politikere.

Men det er faktisk slik at det ofte er økonomi som er til hinder for at all denne kunnskapen kan bli formidlet. Jeg håper på det sterkeste at både Hdir, Bufdir, Udir og andre både offentlige og private aktører som forvalter ulike tilskuddsordninger på dette feltet vil se nærmere på hvem, hva og hvor mye tilskudd som blir gitt til hva.

Stortingspolitiker Tage Pettersen (H) sier til Psykologisk.no at han oppfatter at saken primært handler om arbeidsforhold i Forandringsfabrikken. Han påpeker at dette ikke er et tema som hører hjemme i stortingssalen, men eventuelt i en styrings- eller bevilgningsdialog med departement og direktorat. Jeg håper virkelig det blir tatt opp der!

Langt utenfor de forskningsetiske retningslinjene

For å avslutte det hele – dette er ikke en sak som primært handler om arbeidsforhold i Forandringsfabrikken. Dette handler om så mye mer. Vi kan med rette kalle Forandringsfabrikkens undersøkelser og rapporter for forskning, hvis vi tar utgangspunkt i  OECDs definisjon av forskning- og utviklingsarbeid.

Men forskningens prinsipper er respekt, gode konsekvenser, rettferdighet og integritet. Personer som deltar i forskning, som informanter eller i andre roller, skal behandles med respekt. Som forsker skal man etterstrebe at ens aktivitet har gode konsekvenser, og at mulige uheldige konsekvenser er akseptable. Et hvert forskningsprosjekt skal være rettferdig utformet og utført. Forskeren plikter å følge anerkjente normer og å opptre ansvarlig, åpent og ærlig overfor kolleger og offentlighet.

Dersom vi skal ta for oss alle aspektene i sakene som nå har blitt publisert, både når det kommer til interne arbeidsforhold, bruken av ungdommene og formidlingen av kunnskap, da er det bare å konkludere med at dette er langt utenfor hva som står beskrevet i de generelle forskningsetiske retningslinjene.