En mild stemme sier: Det går bra, dette ordner seg. Den sier kom, så skal jeg vise deg. Jeg kjenner denne stemmen. Den er min egen. Og nå tar voksenversjonen av meg barneversjonen i hånda. Sammen går vi bort, vekk, videre.
Straffens blikk
Pappa lærte meg straffens blikk. Han kunne gi meg dette blikket i full offentlighet, som et signal om at nå hadde jeg gått over streken, at her kunne det forventes straff – eller represalier, som han kalte det når vi var på tomannshånd.
Jeg husker en middag hos noen i menigheten, vi var en gjeng unger som lekte gjemsel og løp gjennom stua og rundt bordet i sirkler. Det var så gøy, og det føltes så fritt, inntil jeg plutselig møtte blikket til pappa. Det han sa, skulle alle tåle å høre: Så, så, nå må dere roe dere ned litt. Men blikket hans uttrykte noe helt annet: Så snart vi kommer hjem, skal jeg legge deg over knærne, brette ned buksa di og gi deg ris. Jeg frøys til. Og den klumpen i brystet jeg hadde kjent så mange ganger før, dukka opp.
Det hender fortsatt at jeg kjenner den klumpen. Den som gjør det så vondt å svelge, som jager opp pulsen, snevrer inn synsfeltet og hindrer meg i å tenke klare tanker. Samtidig som jeg gikk og grua meg for straffen, måtte jeg under ingen omstendigheter røpe overfor omgivelsene at noe hjemme hos oss var galt, at jeg var redd og snart kom til å få juling.
For en veloppdragen unge, hørte jeg folk kommentere gjennom hele barndommen. Og pappa smilte. Som om han hadde lyktes som oppdrager.
– Jeg skal skyte meg
Jeg skal skyte meg, sa pappa helt plutselig. Vi satt på kjøkkenet, mamma var på seminar. Fra å være hjemmeværende hadde hun gått fra sekretær til underdirektør på bare noen få år. Plutselig tjente hun mer enn pappa, embetsmannen. Trynet han satte opp da dette gikk opp for ham, glemmer jeg aldri. Hvordan leppene snurpa seg sammen som ei sviske. Mammas triumf, pappas nederlag. Jeg orker ikke mer, skreik han. Han satt med våpenet i hånda, en Colt 9mm.
Pappa var major i militæret og feltprest. Han fikk ha pistol hjemme. En pappa med våpen, det skulle gi trygghet: Ingen er så trygg i fare. Pappas tunge pust gjennom nesa. Lukta av den grå linoleumen. Sollyset kom skrått inn gjennom kjøkkenvinduet og traff den fiskebein-mønstra stria som om det lyste opp en dør på veggen, en portal jeg ville gå gjennom.
Pappa reiste seg brått og ruste mot kontoret sitt i enden av gangen. Prestens kontor var egentlig bare et begrep. Rommet var fylt med bøker han ikke hadde åpna siden brevet om bestått teologieksamen kom i posten, en eksamen han alltid fortalte oss var så god at han fikk brev fra kongen.
Jeg veit at jeg ikke kan huske alt som det faktisk var. Noen av minnene kan ha blitt til i ettertid. Det som står klart for meg, er at jeg løp etter pappa og dro i kontordøra, og at han holdt den igjen og låste. Døra var tynn, nesten hul, selv om den ga inntrykk av å være av heltre. Luftrommet mellom lagene fungerte som kassa på en gitar, det forsterka alle lydene.
Lukten av kruttrøyk
Nå hørte jeg pusten hans, og kroppen som lente seg mot døra og gnissa, mindre enn ti centimeter fra henda mine som reiv alt jeg kunne i dørhåndtaket. Jeg skreik og trygla. Han klikka med pistolen. Jeg glemmer aldri lyden av kula som lå klar i løpet.
Så kom skuddet, og den forvirringa som følger et skudd. Pipinga i øra. Vakuumtrykket før jeg fikk luft til hodet og ble i stand til å orientere meg. Lukta av røyk gjennom nøkkelhullet. Lukta fra smellbongbonger på kransekaka. Lukta fra kruttlappistolen min. Lukta fra kinaputtene jeg pleide å kjøpe hver gang vi dro til Sverige for å hamstre billig alkohol.
Så hørte jeg pappa gli langs døra og treffe gulvet. Jeg var elleve år, han 38. Jeg aner ikke hvor lenge jeg skreik, eller hvor lenge jeg reiv i døra. Det eneste jeg er sikker på, er at tida gikk sakte. Tida det tok før pappa begynte å le. Han lo så han hiksta. Kruttrøyk og latter. Han hadde lurt meg, det var bare en selvmordsspøk.
Jeg husker ingenting fra resten av den dagen. Og ingenting fra den neste dagen, heller – bortsett fra den store klumpen i halsen da det ringte ut til friminutt og jeg som så ofte ellers sørga for å være sistemann ut av klasserommet. På vei ut kunne jeg ha sagt: Jeg trenger hjelp. Vi trenger hjelp. Pappa drikker. Pappa slår.
Lyset i sprekken
Jeg har prøvd å finne ut av hva som gjorde at pappa ble som han ble. For at historien skal få en slutt, må jeg ha et svar, har jeg tenkt. Jeg har snakka med søsken, tidligere venner og kollegaer, lest alt jeg har av dagboknotater og journaler, men aldri funnet noen forklaring. Hvis det finnes et svar, ligger det begravd sammen med ham. Sånn er det bare.
I vår familie sto alt på maks hele tida. For at pappa skulle forstå at jeg var lei meg, måtte jeg si at jeg ville dø. Jeg kutta meg i fingeren mens han så på, og lagde galge i kjelleren for å bli sett, hørt og holdt rundt. Alt jeg gjorde for å få oppmerksomheten hans, vil prege språket mitt, de ordene jeg velger for å beskrive hva som har skjedd, hva jeg føler.
Mamma var lyset i sprekken. Til tross for at hun ble overøst med pappas forakt hver eneste dag, hadde hun fortsatt plass til meg. Mamma lot aldri noe gå utover meg, og hun ble værende selv om hun burde ha gått. Jeg har aldri klart å uttrykke uforbeholden kjærlighet til henne. Det er alltid et forbehold, alltid en undertone av bebreidelse og bitterhet: Barndommen du ga meg, har tatt voksenlivet fra meg. Din mangel på handlekraft har blitt min fibromyalgi. Skada barn blir syke voksne!
Før tenkte jeg at hun var svak, nå veit jeg at en av de mange tingene vi mennesker ikke kan vite noe om før vi står der, er måten vi vil takle en krise på. Hun gjorde det hun kunne, med det hun hadde, der hun var. Nå skal jeg holde rundt henne og si: Det er over. Vi klarte oss. Jeg er far. Du er bestemor. Jeg er ektemann. Du er svigermor. Pappa er død. Vi lever.