Men har slike programmer noen effekt og viker de på tvers av arenaer? Nei, viser en ny litteraturoppsummering med analyse av alle de internasjonalt publiserte vitenskapelige forsøkene på feltet.
Mindfulness er opprinnelig en gammel buddhistisk form for meditasjon. Via motkulturer i USA på 1950-tallet, hippikulturen på 1960-tallet og siden «alternativmiljøene» i Europa, har teknikken spredt seg til ulike samfunnarenaer også i Norge.
Flere forskningsprosjekter, både i Norge og mange andre land, mener å ha vist positive effekter som økt indre ro, vennlighet, akseptering av seg selv og mindre stress og psykiske helseplager. Ja, i noen tilfeller påstås effekten å være like god som av antidepressiver og psykoterapi.
En ny forskningsgjennomgang
Folkehelsefolk leter stadig etter metoder som kan brukes allment til å styke befolkningens psykiske helse. Grunnen er at psykiske lidelser er landets dyreste sykdommer. Av de ikke-smittsomme sykdommene, som kreft, hjerte-karlidelser, kols, diabetes og psykiske, står de psykiske lidelsene for hvert tredje tapte friske leveår og 60 prosent av helsetapet.
Halvparten av dette helsetapet skyldes depresjon og angstlidelser. Vi kan ikke behandle oss ut av dette. Lidelsene må forebygges, og det meste må skje der folk lever livet sitt, utenfor helsetjenestene.
Som med fysisk trening for å forebygge fysiske helseplager, har mange sett mindfulness som en treningsmetode for å forebygge psykiske helseplager, og slik en nyttig metode i det psykiske folkehelsarbeidet.
Men er det mindfulness som virker, eller er mindfulness bare et nytt placebo? Kan disse teknikkene virkelig brukes på tvers av arenaer som verktøy i folkehelsearbeidet? En internasjonal forskergruppe ved Cambridge-universitetet har nå oppsummert forskningslitteraturen på feltet (Galante mfl., 2020).
Analyserte data fra 136 større studier
Med data fra 13 internasjonale databaser har Julieta Galante og kolleger utført en samlet analyse av 136 randomiserte kontrollerte forsøk fra 29 land med i alt 11 605 deltakere i alderen 18 til 73 år.
Utfallsmål er endring i ubestemte psykiske plager, angst, depresjon og å føle seg mentalt frisk (well-being), en til seks måneder etter avsluttet program. Forskerne har så sammenlignet virkningen av mindfulness med virkningen av ikke å gjøre noe, virkningen av uspesifikke tiltak (at man gjør noe aktivt, men ikke rettet spesifikt mot å endre utfallsmålene), og virkningen av spesifikke tiltak rettet mot utfallsmålene.
Resultatene viser at mindfulness ga litt bedre effekt på alle utfallsmålene enn å ikke gjøre noe. Men sammenlignet med uspesifikke tiltak var det ingen effekt, unntatt en liten effekt på depresjon. Det tyder på at det ikke er mindfulness som gjør utslaget, men at man i det hele tatt gjør noe, nesten samme hva – altså placebo. Når man så sammenlignet mindfulness med andre spesifkke tiltak, forsvant også effekten på depresjon. Mindfulness gjorde det ikke bedre på noe mål enn det vi oppnår med allerede etablerte metoder.
Bedre enn ikke å gjøre noe
Mindfulness er primært ment som et universelt tiltak for folk flest. I en analyse fjernet forskerne derfor studiene som var rettet mot høyrisikogrupper, i praksis de med høyt psykisk symptomnivå. Også da forsvant alle effektene av mindfulness, bortsett fra en liten effekt på ubestemte psykiske plager. Som universelt tiltak på tvers av arenaer, som barnehager, skoler, arbeidsplasser, kultur og idrett, ser mindfulness derfor ut til å være praktisk talt uten nytte.
Forskerne fant i tillegg at mindfulness virker best utenfor USA. I USA har mindfulness en lengre historie. Nyhetseffekten er derfor svakere enn hos oss. Metoder virker som kjent best når de er nye. Siden avtar den tiltaksspesifikke placeboeffekten. Slik er det for benzodiazepiner, for antidepressiver og antakelig også for mindfulness.
Cambridge-gruppen sår óg tvil om de få positive resultatene de fant. Det skyldes at den vitenskapelige kvaliteten på undersøkelsene ble gradert som moderat til svært lav med stort sprik mellom undersøkelsesoppleggene og kontekstene og høy risiko for metodisk fordreide resultater (bias) i mange studier.
Størst sjanse for å oppnå genuine effekter er ved høye psykiske symptomnivåer.
Om man likevel vil benytte mindfulnessprogrammer allment utenfor helsetjenestene, bør det skje sammen med forskere som kan undersøke hvilke tilnærminger som mest sannsynlig vil være til nytte.
Kilde
Galante, J., Friedrich, C., Dawson, A. F., Modrego-Alarcón, M., Gebbing, P., Delgado-Suárez, I., mfl. (2021). Mindfulness-based programmes for mental health promotion in adults in nonclinical settings: A systematic review and meta-analysis of randomised controlled trials [Mindfulness-baserte programmer for mental helsefremming hos voksne i ikke-kliniske omgivelser: En systematisk gjennomgang og metaanalyse av randomiserte kontrollerte studier]. PLoS Medicine, 18(1), e1003481. doi:10.1371/journal.pmed.1003481