Dette er Lønns metode. Under den tynne hinnen truer et eller annet. Er det kaos? Eller er det kjedsomhet? Eller er det innsikt? Livet er stort, og menneskene er små. Vi har våre prosjekter og ideer. Men vi forstår at i lengden holder det ikke.
Vennskapet mellom Øystein Lønn og meg begynte som et arrangert litterært partnerskap. Tom Remlov var i sin tid direktør for Norsk Film. Han fikk det for seg at vi to, som ikke kjente hverandre, burde skrive et filmmanuskript sammen. Vi skulle dikte oss inn i Vidkun Quislings sinn.
Midt i et avsnitt
Vi tok fatt. Det ble reiser, hotellrom, pensjonater og ikke minst Lønn-familiens andre hjem i Hornnes i Setesdal. Det gikk meget langsomt. Men etter noen år var vi ferdige. Filmen var riktignok blitt til teater. Quisling. Undersøkelsen ble satt opp på Teater Ibsen i Skien og på Nationaltheatret med Tom Remlov som regissør.
Det var mildt sagt en meget interessant måte å bli kjent på. Med våre forskjellige utgangspunkt, personlig, språklig og faglig, skulle vi tenke og føle oss inn i karakterens kropper og sinn, men også hverandres hoder og formuleringer. Fragmenter av ideer, scener og setninger ble skjøvet mot hverandre, forhandlet og justert.
Ubeskjedent vil jeg mene at jeg med årene fikk en rimelig god innsikt i Lønns metode. Hans forlag Gyldendal spurte vagt om muligheten for at jeg kunne skrive noe mer omfattende biografisk om Øystein. Nei. Men jeg svarte, forsøksvis lekent, at om han døde midt i et avsnitt, kunne jeg kanskje fullføre det. Jeg hadde ervervet en viss fornemmelse for hva som kunne bli hans neste setning.
Dette samskriveriet har forøvrig vært noe av det finere i livet mitt.
En emosjonell hensikt
Øystein Lønn er navnet på et kvalitetsmessig meget godt, etter hvert også omfattende, men først og fremst særpreget forfatterskap. Debuten i 1966 var novellesamlingen Prosesjonen. Her ser vi allerede meget klart, både i stil og tematikk, det som skulle bli noe av dette særpregete i de mange bøkene som fulgte.
Det er språket som både avslører og tildekker, og derav stemningen av noe foruroligende. Det er ingen store fakter her, ingen entusiasme eller stor håpløshet. Det er mer opplevelser av nødvendighet og tretthet. Det skjer ofte ikke så mye i hans romaner og noveller, men våre forutanelser forteller oss at det snart kommer til å skje for mye. Eller like ille: At det ikke skjer noe, men fortsetter på samme vis.
Anmeldere har ganske unisont gjennom tiår beskrevet Øystein Lønn som en stilistisk mester. Men stilen bør jo ikke være der for stilens skyld, men tjene en emosjonell hensikt.
Lønn er ofte distansert, noen har snakket om en coolness, og det er kommentert mye om slektskapet med filmen. Kameraet står på avstand og observerer. Dette er psykologisk litteratur uten psykologisering. Vi kommer ikke på innsiden av menneskene, men tolker hva vi ser, og blir selv uunngåelig mentaliserende sporhunder.
Et gjennombrudd
Dialogene er ofte både svært konkrete og gåtefulle. Folk snakker mye forbi hverandre, snakker gjerne tomt, gjerne mye, men sier ikke nok. Dialogene beveger seg i kast, utviklingen er ikke-lineær, som filmens klipp og montasje, det kommer overraskelser, og temaer blir ikke avsluttet.
Språk kan være et glidemiddel. Øystein Lønn har skapt et forfatterskap omkring noe annet. Han stimulerer oss, stundom tvinger oss, til å stanse opp og kjenne med hode og kropp og reflektere. Det fortsetter etter punktum.
Thranes metode og andre noveller fra 1993 var hans store gjennombrudd. Thranes metode er et erotisk møte mellom den nyinnflyttede Thrane og den uimotståelige vakre og gifte kvinnen Mol.
Novellen ble filmatisert av Unni Straume med Bjørn Sundquist og Petronella Barker i hovedrollene. De trekkes mot hverandre. Men de nøler. De er engstelige for at sex skal bli til erotikk, at en forbindelse skal bli til et forhold. Rastløse Thrane har planer om å slå seg til ro og få en slutt på sine stadige forflytninger. De nøler fordi de vet hva som vil skje. De vet at det ender med skuffelser. Dette er et møte mellom moderne mennesker.
«Jeg imploderer», sier Thrane. Den følelsesmessige rystelsen ødelegger ham innvendig.
Ambivalens, tap av kontroll
Thranes metode og andre noveller ga ham Brageprisen og Kritikerprisen i 1993. Den neste, Hva skal vi gjøre i dag? og andre noveller fra 1995 førte til at Øystein Lønn ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris. Og dette utløste et kollektivt anfall av nærmest uunngåelig ordspill i en rekke kulturredaksjoner: «Lønn som fortjent.»
Øystein Lønn skrev samtidskunst om hvordan det er å være et menneske på kloden vår akkurat nå. Jeg leser to sentrale emosjonelle figurer i hans litterære univers: tap av kontroll og ambivalens.
Kontrollen først. Han skriver enkelt om det som absolutt ikke er enkelt, kontrollert om å savne kontroll. Det urovekkende og gåtefulle hos Lønn bør slett ikke få oss til å tenke på hemmeligheter og fortrengninger, til det ubevisste sjeleliv, til Ibsen, Freud, tabuer og dobbeltmoral.
Det passer ikke her. Her er det lite hemmeligheter. Mange kjenner seg selv og har gjennomskuet seg selv. Men det hjelper ikke. De har likevel ikke kontroll, og det er meget dramatisk. Det er noe kafkask over dette, bare at det lønnske er kafkask på en åpnere måte. Det er ikke det ukjente som er problemet, men det velkjente, ikke natten, men den opplyste dagen. Uvissheten er erstattet av visshet, og det er den som skremmer. Forfatterskapet handler ikke minst om truende åpenhet og hjelpeløse innsikter.
Å føle seg helt Thrane
Våre moderne liv er meget komplekse. Det er vanskelig å være på høyde med slik kompleksitet. Men vi forsøker å lage orden. Mange skikkelser hos Øystein Lønn søker seg til ritualene og gjentakelsenes orden. I romanen Ifølge Sofia fra 2001 er det en som jogger seg halvt i hjel, en annen forsvinner inn i ørkenen, og en tredje utagerer i sex. Noe skal man holde fast i. Jo mer fornemmelse av kaos, jo mer higen etter orden, sa Øystein en gang til meg. Ja, og den kompenserende jakten på renhet, skaper raskt sin egen dritt.
Og så er det ambivalensen. Thrane og Mol er fanget i ambivalensen mellom lysten til å bli opphisset, samtidig som de redde for å gi seg følelsene i vold. Sterke følelser er truende, truende for likevekten og for det meste.
En annen ambivalens hos Lønn er menneskene, og især de rastløse mennene, som har vansker med å finne balansen mellom å slå seg til ro, med det traurige som risiko, og det å lengte vekk, med ensomheten som sannsynlig konsekvens.
Jo mer fornemmelse av kaos, jo mer higen etter orden, sa Øystein en gang til meg.
Jeg lyser fryd over ditt minne, kjære venn. Og sorry for at jeg ikke tok telefonen siste gang du ringte.
- Øystein Lønn
- Født 12. april 1936 i Kristiansand. Bokbindersønnen ble en av Norges fremste forfattere. Han er oversatt til en rekke språk. Død 10. januar 2022.
- Samlede noveller fra 2003 har etterord av Finn Skårderud.
- Øystein Lønns og Finn Skårderuds skuespill Quisling. Undersøkelsen ble utgitt som bok på Aschehoug forlag i 2005.