Klima- og miljøvern blir ofte tilskrevet venstresiden på den politiske aksen, men er på ingen måte begrenset til det.
– Det er ingen måte å komme utenom klimaspørsmålet på lenger, og når klimaet forverres, vil det separatistiske tiltrekke seg flere fordi vi blir reddere og reddere, sier Maria Darwish.
Hun tar for tiden doktorgrad i kjønnsstudier ved Örebro Universitet, og undersøker økofascisme og hvilket forhold økofascistene har til kjønn, kjærlighet og natur.
Til Psykologisk.no sier hun at det kan være vanskelig å definere hvem økofascistene er, og hvor utbredt de er.
– Det er et litt ullent begrep, og blir kasta rundt om mange forskjellige grupper. Det blir også brukt av høyresiden som vil diskreditere de på venstresiden som ønsker strenge reguleringer med tanke på klima og miljø, sier hun.
– Men økofascismen er knyttet til fascismen og hvordan høyreekstreme forholder seg til klima, natur og verden. For dem er overbefolkning en av de største klimatruslene, samtidig som de er opptatt av å bevare «den hvite rasen». De ignorerer all statistikk og forskning som viser at overkonsum i Vesten er et problem.
Frykter overbefolkning
De er mer eller mindre internett-baserte grupper, og opptatt av å løse utfordringene knyttet til klima og miljø med høyreekstremistiske ideologier, fremhever Darwish.
Ifølge en fersk rapport fra Politiets sikkerhetstjeneste, PST forventes høyreekstreme digitale nettverk å prege trusselbildet fremover. Høyreekstremister tilpasser budskapet sitt i form og innhold for å tiltrekke seg nye tilhørere. Overlapp fra høyreekstrem ideologi til antistatlige konspirasjonsteorier, og øko-fascisme, forventes å vedvare, skriver PST i rapporten.
Rasehierarki og frykten for å miste ressurser en sentral del av tankesettet til økofascismen, ifølge PST. Det ligger en frykt for å miste privilegier og ressurser til andre folkeslag som økofascistene mener ikke hører hjemme i et vestlig samfunn.
Maria Darwish hevder at økofascistisk retorikk har blitt viktigere ikke bare for høyrevridde partier, men også for moderate partier.
– Metoden og retorikken kommer til å påvirke politikken fremover slik at stater som i utgangspunktet er moderate, blir mer separatistiske. Det kommer til å bli bygget gjerder istedenfor å dele ressursene, sier hun.
En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS) har gått gjennom flere studier om radikalisering og ekstremisme, og peker på at radikalisering er en følge av komplekse prosesser.
Enkelte radikaliserte har levd et liv preget av usikkerhet, og det å slutte seg til ekstremisme eller andre ytterliggående grupper gi en opplevelse av mening og sammenheng. Rapporten viser at det foreløpig ikke er økt forekomst av psykiske lidelser blant ekstremister, men stiller spørsmål om radikalisering i seg selv kan bidra til psykisk uhelse.
Rekrutteres på nettet
Lasse Josephsen var selv en sint, ung mann på internett, men ble aldri radikalisert eller tok del i økofascismen, incelbevegelsen eller nynazismen. Det han har lært av foraene han frekventerte i, er at man ikke skal undervurdere påvirkningskraften til disse miljøene.
– Det begynner i det stille, men kan plutselig eksplodere. Jeg skal aldri undervurdere nørdete subkulturelle greier igjen, sier han.
Josephsen hadde ting å være sinna for. Faren hans, som spilte i punkeband, var rusmisbruker og fikk ikke den hjelpen han hadde behov for. Samtidig snakket venstresiden om «hvite privilegerte menn».
Det finnes studier som viser at radikalisering oftere kommer fra sosiale behov, fremfor ideologi, sa psykolog Cathrine Moestue i et intervju med Psykologforeningen i 2018. Hun mener at det er på selve rekrutteringsprosessen man bør se på, fremfor individet som har blitt radikalisert.
Josephsen følger fremdeles med på foraene, og skal skriver nå en bok om incels, som er en av de ekstreme gruppene man kan finne der.
– De opererer med trender på samme måte som andre subkulturer i samfunnet. Det har vært ganske lærerikt, man ser jo at de har en egen logikk og observerer oppmerksomheten de får etter å ha utført et terrorangrep, for eksempel.
Flere slutter seg åpent til ideologien
Kristian Bjørkelo er universitetslektor ved Universitetet i Bergen, og fulgte ekstreme grupper tett tidlig på 2000-tallet, noe som resulterte i boken Ekstremisme (Humanist forlag, 2016). Han forteller at det å knytte samfunnsproblemer opp til høyreekstrem ideologi er en godt brukt metode for de høyreekstreme gruppene.
– Forsøkene på å gjøre fascismen mer spiselig har vært gjennom å ta for seg aktuelle utfordringer samfunnet står overfor, den fascistiske tenkemåten sniker seg inn gjennom naturfokuset, sier Bjørkelo, og utdyper:
– Økofascismen er på ingen måte et nytt fenomen. Slik jeg ser det, har den sitt opphav i den nazistiske fascismen. Det er ikke et menneskevennlig økologisk perspektiv, for å si det sånn.
Ifølge Lasse Josephsen er det svært få som har kalt seg økofascister gjennom tidene, men det er flere som åpent slutter seg til denne ideologien i dag.
– Vi har blant annet Pine Tree Gang, som vedkjenner at de er økofascister, og Brenton Tarrant og Christchurch-skytingen. Det er en egen subkultur som har sine egne helter.
Har utviklet en egen sjargong
Som mange andre subkulturer har økofascistene også utviklet sine egne slagord og en egen sjargong.
– «Remember what they stole from us», «Save the bees, not the refugees» og «Reject modernity, embrace tradition»er noen av slagordene som går igjen på foraene, sammen med bilder av naturskjønne omgivelser, sier Josephsen.
Josephsen sier at han ikke føler samhold eller finner mening i disse nettforaene i dag, men følger med på utviklingen av dem. Han trakk seg vekk fra miljøene da han så bekjente slutte seg til nynazismen.
– Jeg unngår å delta i subkulturer og observerer dem heller kjølig fra sidelinja. I dag ser jeg på utviklingen med avsky, sier han.