Mange av dem som har erfart psykisk helse- og rusvansker, har blitt neglisjert over lang tid. Personer med egenerfaring har blitt holdt utenfor kunnskapsutviklingen.
Forstår vi medvirkning som en reproduksjon av allerede gitte forståelser innen eksempelvis psykiatrien, eller forstår vi det som prosesser som utfordrer de etablerte ideologier og konvensjoner?
Medvirkning utfordrer forståelser og praksis
Fortellinger som beskriver krenkelser og lidelser fra pasienter, bekrefter undertrykkelse og fremmedgjøring.
Hammer (2020) snakker om spennet mellom forventninger om å stå på scener og fortelle sin egen historie og rollen som en nyfrelst erfaringskonsulent.
Hun beskriver hvordan hun ofte på scenen kom til å si langt mer enn det hun hadde planlagt. Samtidig var hun takknemlig for at hun kunne bruke sine opplevelser fra fortida til noe nyttig. Under fremføringen opplevde Hammer også at hun på et vis fylte pasientrollen slik det kunne være forventet av publikum (ibid.).
Brukermedvirkning som fenomen kan sies å ha utviklet seg i individualismens fortegn, hvor hovedfokus har vært lagt til individuelle brukerfortellinger og erfaringer (Eriksson, 2019).
Den kollektive dimensjonen ved medvirkning har blitt individualisert gjennom et søkelys på enkeltmenneskers fortellinger. Veldig ofte blir enkelthistoriene tatt til inntekt for systemer som fungerer, eller ikke fungerer. Det kan være en som har klart seg takket være god behandling, eller noen som har opplevd medisinering som en belastning.
Sannheten er jo at mange har utbytte av medisiner, og mange nyttiggjør seg ikke behandlingstilbudene de mottar. Historiene klarer sjelden å belyse en helhet som tar inn over seg samfunnsstrukturer, og systemer som påvirker levekår for en større gruppe. Den største utfordringen med overdreven tro på enkelthistorier er at personlige narrativer kan få stor makt over prioriteringer når vi utvikler tjenester.
Gi mening og praksis til begrepene
For å kunne kalle noe medvirkning må de personene som har erfaringer med det aktuelle fenomenet eller den aktuelle problemstillingen, være med fra første stund. Hvis ikke objektiveres de som har kjent disse erfaringene på kroppen, og at den kunnskapen de har og representerer, tilsidesettes.
Derfor er det helt avgjørende at vi stopper opp, gir mening og praksis til begrepene; hva og hvordan skal de fylles med konkret innhold i ulike former for medvirkning? Det er ingen tvil om at vi står overfor utfordringer innen psykisk helse- og rusarbeid. De ansatte i de kommunale tjenestene skal innlemme nye kolleger, erfaringskonsulenter, og brukerrepresentanter med egenerfaring skal finne sin plass.
Fortellinger som kritisk undersøker ideologiene i seg selv, det biomedisinske språket, kategoriene, representasjonene – hva disse betyr og hvordan de operasjonaliseres, hvordan de oppsto og hvordan de opprettholdes – hvordan de dominerende fortellingene som knyttes til begrepene, fortsetter å opprettholde en avstand mellom «oss» og «dem», utfordrer fagfeltet i sin helhet. Hvordan skal vi forholde oss til disse to motpolene, de individuelle erfaringene og de systemiske utfordringene, i praksis og i forskning?
Et mangfoldig og utfordrende landskap
En av de mest sentrale utfordringene som manifesterer seg når brukermedvirkning skal utøves i praksis, handler om etablerte holdninger i fagfeltet. Forventningene til hvordan erfaringskompetanse skal utøves, er mange og forskjellige.
Denne mangfoldigheten og kompleksiteten kommer ofte til uttrykk i konkret samarbeid. Uklare forventninger skaper frustrasjoner for alle involverte. Ofte handler frustrasjonene om enkle praktiske ting som lønn eller hvem som har det siste ordet i et samarbeid. Hvordan uttrykkes denne likeverdigheten, og har vi egentlig realistiske forventninger til hverandre i et samarbeid?
Sjåfjell (2018) problematiserer dette. Om erfaringskompetanse og erfaringskunnskap er å forstå som likeverdig med annen kompetanse og kunnskap, må dette få like stor plass som andre perspektiver i fagfeltet. Eller ser myndighetene for seg at det er helt andre måter likeverdigheten skal komme til uttrykk på?
Maktbalanse, og utøvelse av makt, underkommuniseres ofte. Det er sentralt å utforske og utfordre ulike former for ubalanse i makt mellom de ulike perspektivene og tradisjonene i psykisk helse- og rusfeltet. Hvilke faktorer utjevner ubalansen i makt mellom de ulike perspektivene, og hva betyr erfaringskunnskapen egentlig hvis sluttresultatet er forhåndsdefinert?
Er mangfold og bredde bare en styrke?
En kritikk mot brukerorganisasjoner har vært at de som frittstående aktører innenfor demokratiet har blitt presset inn i roller som virksomhetsutviklere for den tradisjonelle psykiatrien, basert på den medisinsk-orienterte psykiatriens logikk (Costa, Voronka, Landry mfl., 2012.; Voronka, 2015). Er mangfold og bredde bare en styrke?
Organisasjonene og tiltakene søker de samme tilskuddsmidlene, de samme posisjonene og oppmerksomheten. Selv om mangfold kan være en styrke, er det også lett å tenke at det kan påvirke samarbeidet og motvirke en samlet tydelig brukerstemme.
For å kunne kalle noe medvirkning må de personene som har erfaringer med det aktuelle fenomenet eller den aktuelle problemstillingen, være med fra første stund.
Historien om oss alle
På mange måter er historiene om medvirkning historiene om oss alle, det handler om hvordan vi blir hørt, sett og forstått i spørsmål om våre liv. Vi opplever det i møter med skole, arbeidsplass, lege, tannlege. Som barn, voksen og eldre.
Selv om psykisk helse- og rusfeltet har utviklet seg i en mer demokratisk og humanistisk retning de siste 50 årene, gjenstår fremdeles mye. Graden av medvirkning dagens brukere opplever, er svært ofte tilfeldig. Tjenestene er ikke gode nok til å utnytte erfaringskompetansen og dens iboende potensial for utvikling og evaluering av tjenestene. Bruken av erfaringskompetanse preges av lite tydelighet og uklare forventninger. Kompetansen blir ofte tilfeldig og personavhengig.
Det trengs mer dialog, samhandling, samarbeid, utforskning og undring knyttet til dette.
Kilder
Costa, L., Voronka, J., Landry, D., Reid, J., Mcfarlane, B., Reville, D. & Church, K. (2012). «Recovering our Stories»: A small act of resistance. Studies in Social Justice, 6(1), 85–101. doi:10.26522/ssj.v6i1.1070
Eriksson, E. (2019). Den egna erfarenhetens marknad: Om brukarinflytandearbete och kommodifieringen av individers erfarenhet av psykisk ohälsa. Sociologisk Forskning, 56(2), 85–109.
Hammer, A. E. (2020). Erfaringskonsulenter: Et alibi for tjenestene? Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 17(1), 47–52. doi:10.18261/issn.1504-3010-2020-01-05
Sjåfjell, T. L. (2018, 9. november). Når politiske visjoner og slagord møter virkeligheten. Fagrådet rusfeltets hovedorganisasjon. Hentet fra https://www.rusfeltet.no/nyhetsarkiv/nar-politiske-slagord-og-visjoner-moter-virkeligheten-article1829-28.html
Voronka, J. (2015). Troubling inclusion: The politics of peer work and «people with lived experience» in mental health interventions. PhD Thesis, Social Justice Education at the Ontario Institute for Studies in Education University of Toronto, Canada.