Men da jeg lyttet til Ekko – Samfunnspodden< på NRK den 10. mai, og journalist Lise Borchgrevink intervjuet vår alles Live Nelvik om hvorvidt begrepet lydighet bør få en ny vår i den norske barneoppdragelsen, da fikk jeg behov for å rekke opp hånda.
Få ord trigger meg som ordet lydighet.
Umiddelbart får jeg assosiasjoner til psykolog Stanley Milgrams (1933–1984) kontroversielle forskning på temaet fra 1960-tallet, og forsøkspersonene som ukritisk adlød ordre. Lydighet har dannet bakteppe for krenkelser og overgrep fra tidenes morgen, og i mange kontekster er dette fremdeles gjeldende.
Episoden kan du høre fra nrk.no her:
Franske barn på restaurant
Glorifiseringen av fransk barneoppdragelse kom tidlig på banen i Ekko-episoden. Nelvik delte et minne fra egne observasjoner av en fransk familie på restaurant. Hun nevnte i en bisetning noe om bruken av fysisk avstraffelse i den franske barneoppdragelsen, og ba oss så ta vekk denne delen av bildet. Men de lydige franske barna på restaurant er ikke et fenomen vi kan se isolert fra det faktum at det frem til nylig har vært legitimt å gi barna ris på baken eller smekk på fingrene. Franskmennene er like kjent for sin autoritære foreldrestil, som for mugne oster.
I Ekko-episoden deltok også professor i statsvitenskap Ottar Hellevik, som har forsket på norske verdier i en årrekke. Han kunne fortelle at norske foreldre gjennom spørreundersøkelser svarer at viktigheten av verdien lydighet, samt respekten for egne foreldre, står for fall i Norge, i motsetning til i mange andre land. Norske foreldre ser i dag ut til å rangere verdien av selvstendighet høyere. Her er det bare å applaudere. Barnas vei til selvstendighet kan være stri for oss foreldre. At vi likevel ser verdien av at de skal få gå denne veien, det er kjærlighet i praksis.
Hva som ansees som hensiktsmessig i relasjonen barn–voksen har heldigvis endret seg i Skandinavia de siste tiåra. Det har blitt en selvfølge å anerkjenne barn og voksne som likeverdige, slik blant andre familieterapeutene Jesper Juul og Hedvig Montgomery har understreket i sine bøker Lederulver: Det livsviktige lederskapet i familien (Juul, 2016) og Foreldremagi (Montgomery, 2018).
Ikke likestilte, av den enkle årsak at maktforskjellen er for stor. Den voksne må for alles del ta det fulle ansvaret for lederrollen, i og med at barnets livserfaring er begrenset når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, og når det gjelder å kunne ta helhetlig ansvar for seg selv. Fra et fokus på at barn bør vise foresatte respekt, ligger det i likeverdighetens vesen et premiss om at respekten må gå begge veier.
En tjeneste eller et overtramp?
Nelvik snakket om at vi skal lære barna våre å bli fine mennesker. Og at fine mennesker lærer seg hvor grensen går. Men i denne sammenhengen er såkalt oppdragelse en flopp. Vi oppdrar ikke primært barna våre når vi i kraft av vår makt setter grenser for deres utfoldelse. Oppdragelse er det som til enhver tid skjer i samspillet oss mennesker imellom. Barna ønsker mer enn noe å være en del av fellesskapet, og er født med et genuint ønske om å samarbeide. Samtidig jobber de kontinuerlig med å utvikle sitt selvstendige vesen. Prosessen innebærer utfordringer og frustrasjon for alle involverte parter. Barna lærer seg å være fine mennesker, om de møtes av fine voksne.
Nelvik synes synd på foreldre som til enhver tid forventes å måtte forstå barna i den norske formen for barneoppdragelse. Men i møte med barn er det det viktigste vi kan signalisere – at vi kan romme dem, med alle deres følelser. Visse handlinger kan vi derimot ikke akseptere. Verktøyet vi har for å kommunisere dette er å sette tydelige og vennlige grenser, i kraft av empati. Følelsene deres må vi være villige til å anerkjenne, og være nysgjerrig på, om vi skal kunne komme noen vei. Bak adferden ligger det nemlig alltid en årsak.
Et lite barn som tas med til butikken kl. 16:30 en tirsdag for å handle fiskekaker, har trolig tilbragt omkring åtte timer i barnehagen. Nå barnet så kommer inn i butikken og er omringet av godteri på alle kanter, i tråd med strategien bak produktplassering, så er det ikke av mangel på respekt, at det bryter sammen. Det er en helt naturlig og spontan reaksjon på omgivelsene.
Nelvik slår et slag for at vi i slike situasjoner skal løfte ungen opp og ut av situasjonen og fortelle dem at nok er nok. I hennes øyne ville dette være å gjøre ungen en tjeneste. Jeg mener det ville være et overtramp. Barn er små mennesker med behov. Til tider er de kruttønner som høres, og godt er det. Det viktigste vi kan lære barna våre er at det er trygt å opponere mot krav de opplever som urimelige.
Det vi taper i prosessen
Nelvik tygger litt videre på begrepet lydighet, for hun innser at dette er en verdi som for mange er avleggs i barneoppdragelsen. Hun ymter så om at det er en tydelighet hun etterspør, og bruker egne leggeritualer som en eksemplifiserende suksesshistorie. Hun har nemlig ikke som så mange andre foreldre kastet bort timer og samliv på å holde ei lita hand gjennom sprinkelsenga. Hun har derimot gått for kontroversiell sovetrening, også kalt skrikekurer.
På fagspråket lyder navnet på denne metoden ekstinksjon. Ekstinksjon betyr avlæring av betingede responser ved at man holder tilbake belønning, for eksempel oppmerksomhet eller mat. Den betingede responsen vil da gradvis avta. Nelvik sier hun tror vi alle er tjent med å kunne si at nok er nok, og slår et slag for å la barna skrike litt.
Funn i hjerneforskningen støtter en annen vitenskapelig teori innenfor utviklingspsykologien, nemlig tilknytningsteorien. Få foreldre og fagfolk er uenige i at det viktigste foreldre kan gjøre, er å være følelsesmessige tilgjengelige. Ved å se og lytte til barnets signaler, og hjelpe det til å håndtere følelser. Slik vil barnet etter hvert bli i stand til å støtte seg selv.
Tilknytningsteoriens far, John Bowlby, delte små barns reaksjon på adskillelse fra foreldrene inn i tre faser: protest, fortvilelse og frakopling. Den følelsesmessige frakoplingen tror han kan gi barnet problemer med å knytte dype følelsesmessige bånd senere i livet. Gråtekurer fungerer faktisk, om søvn er det eneste målet vi har for øyet. Det er det vi taper i prosessen som bekymrer.
Betingelsesløs kjærlighet
Antropologene Robert A. LeVine og Sarah LeVine har i boken Do parents matter (2016) analysert tilnærmingen til spedbarn i mange forskjellige kulturer verden over. Så mange som 90 % av verdens foreldre sover ifølge forskerne sammen med sine barn. Om man ser på menneskehetens sovevaner historisk og globalt, er det helt klart den modellen hvor alle ligger i separate rom, som skiller seg ut.
Ekteparet LeVine konkluderer med at en viktig årsak til at småbarnsforeldre i den vestlige verden har problemer med barn og søvn, dreier seg om måten vi innretter oss på om natten. Det er ikke et problem vi kan plassere hos barnet, når det ikke kan sovne alene. Være seg om barnet er 3, 6, 12, eller 24 måneder.
Det er helt naturlig at barn søker nærhet om natten. Det er faktisk akkurat som det skal være. Som den anerkjente psykologen Hedvig Montgomery skrev i en kronikk på NRK Ytring 27.09.2018: «Det står mange ubenyttede barnerom rundt omkring i Norge hver eneste natt. Og bra er det, de minste barna trenger nærhet til sine voksne, døgnet rundt. De klarer seg ikke alene, og de trenger å bli hørt og trøstet.»
Prinsippet som triumfer alt, er å gi barna betingelsesløs kjærlighet.
Det kan sikkert være behagelig å støtte seg på «sånn vi alltid har gjort det» og «det ble det folk av oss også». Men det er ikke godt nok – når vi innerst inne vet bedre.
Som professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund påpeker, vil de aller fleste blir normale uansett hva slags oppdragelse de har fått. Men det betyr ikke at det er likegyldig hvordan man oppdrar barn. Kvaliteten på livet i familien vil variere sterkt, avhengig av hva slags utfordringer foreldre har med barna og hvordan de blir møtt.
Tydelige voksne med klare grenser vil som oftest være en gave til barna. Men prinsippet som triumfer alt, er å gi barna betingelsesløs kjærlighet. Her vil idealer om lydighet, og ikke mist såkalte skrikekurer, komme til kort, og faktisk kunne sabotere barns psykososiale helse og livskvalitet.