• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Psykologi-folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Vil du annonsere?
    • Send innlegg
    • Ansatte
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Psykologi-folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Vil du annonsere?
    • Send innlegg
    • Ansatte
Ytringer

Livet i nettverket. Et personlig essay om mobilen

Hvordan skal vi forholde oss til denne duppedingsen som både utvider og forsurer mulighetsrommet i livet vårt, spør Tonje Jacobsen-Loraas.

SMARTTELEFON:. Samtalen oss foreldre imellom om smarttelefon, har fått en ny vår, skriver Tonje Jacobsen-Loraas. Foto: Japanexperterna.se.

Tonje Ramona Jacobsen-Loraas

Sist oppdatert: 30.04.21  |  Publisert: 30.04.21

Forfatterinfo

Tonje Ramona Jacobsen-Loraas

Tonje Jacobsen-Loraas er utdannet sosialantropolog, lektor og gestaltterapeut. Hun er en aktiv skribent og har publisert tekster i Harvest, Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet.

Her forleden sov jeg under åpen himmel på et stille, hemmelig sted. Før søvnen tok meg, stirret jeg lenge opp på stjernehimmelen. Innimellom så jeg noen mindre lysende objekter, som virret hit og dit. Først trodde jeg at jeg bevitnet en ny type stjerneskudd og ble fylt med fryd. Så gikk det opp for meg at dette var satellitter, som jobbet iherdig med å observere, kommunisere, organisere og regulere oss, der på himmelhvelven. Med ett kjente jeg meg jaget.

I påsken ble jeg tenåringsmamma. I går da vi pusset tenner side om side, så vi der i speilet at vi var blitt nøyaktig like høye. Det har skjedd noe som gjør at jeg kjenner meg uvel med min egen stemme, når jeg stadig stikker hodet mitt inn på rommet hans for å informere om at tiden med gaming, er oversteget. Når jeg stadig maser om at han skal legge vekk telefonen. Han hever seg liksom over meg da, og ber meg slappe av. Ber meg heller komme og se hvor uslåelig han har blitt i den virtuelle verden. Gudskjelov har jeg skaffet meg ungdomsboka til Hedvig Montgomery, psykologen og familieterapeuten. Hennes påminnelser om at behovet for kontroll kan kollidere med muligheter for å dyrke god relasjon særlig i denne alderen, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Samtidig leser jeg om bananfluer i Klassekampen, papiravisa som jeg planlegger å være tro mot inn i evigheten. Bananfluer har mange av de samme fysiologiske mekanismene som oss, derfor brukes de ofte som forsøksdyr. Forskere ved Oregon State University utsatte bananfluer for et regime med tolv timer lys hver dag. For de fluene som kun fikk blått lys, var utslagene store. Ikke bare ble cellene i øyene og hjernen skadet, også motorikken ble dårligere. Og fluenes levealder ble dramatisk forkortet, fordi lyset akselererte aldringsmekanismene. Effekten gjaldt også blinde fluer, noe som betyr at man ikke behøver å se det blå lyset for å bli påvirket av det. Virkningen kommer ifølge forskerne fordi lys regulerer flere viktige mekanismer: biorytmer, hormonproduksjon og celleregenerering. Men kroppen er tilpasset naturlig lys, og om lyset har for mye blått i seg, blir signalene forstyrret.

Jeg leser, med ansiktet badet i blått lys fra telefonen min imens jeg tråkker i vei på spinningssykkelen, om hvordan bruken av kroppens eget søvnhormon, melatonin, i pilleform, er tredoblet på ti år. Jeg leser om hvordan jordmødrene må påminne foreldre om at det er viktig at de prioriterer øyekontakt med spedbarnet sitt fremfor å holde på med mobilen på landets barselavdelinger. Jeg leser om hvordan dingsene hvisker ut skillet mellom jobb og privatliv, og gjør oss stresset, og jeg leser om hvordan stadig flere stressede mennesker lever store deler av livet i en slags alarmtilstand, som ikke sjelden ender i kollaps.

Ikke minst, opplever jeg selv med denne dingsen tilgjengelig, hvor vanskelig det er å velge å la hjernen puste! Jeg kjenner på avmakt. Jeg kjenner på vrede. Og kanskje aller mest sorg.

Vennlige sjeler i Krødsherad

En helg i vinter trosset vi bevegelseshemmende retningslinjer, plasserte småripsene hos besteforeldre, og dro på en etterlengta weekendtur med tweensa. Mor skulle demonstrere slalåmkunster på Norefjell, etter 15 år i alpindvale. Dette lå helt klart et stykke utenfor komfortsonen og det hersket en stilltiende enighet om at far skulle være prosjektleder, så mor skulle kunne fokusere på å romme uro, for deretter å ekspandere i dette nye mulighetsrommet.

Far hadde booket rom på Krøderen Kro & Motell. Tweensa fablet om frokostbuffet og kanskje svømmebasseng? Slik ble det ikke. Det ble derimot et gulmalt, hjemmekoselig rom med blomstrete sengetøy, og en tv vi fikk til å virke når vi hadde flaks, eventuelt uflaks – avhengig av øyet som ser. Jeg forsøkte å dytte minnene fra de nedrige falle av heisen-opplevelsene fra barndommen langt vekk, og tok på kjole før familien i munter flokk gikk ned for å sjekke ut menyen med hjemmelaget mat. Vi ble ikke skuffa. Både hjortegryte, stekt ørret og burgere levde tålelig bra opp, og utsikten over Krøderen, dekket av et mystisk tåkelag, var sjeldent vakker. Etter at maten var fortært, ble vi sittende å kikke på en gjeng med eldre menn. Jeg vil vel nesten kalle dem gamle. De satt der i sin lille gjeng og var stille sammen. Ingen distraksjoner, bare nærvær. Scenen rørte meg.

Da jeg våknet, brukte jeg litt tid på å skjønne hvor jeg var. Magen rumlet. Men før frokost var det tid for å booke billetter og den slags til dagens eskapader. Som den eneste voksne med såkalt smart telefon, ble den grufulle oppgaven liggende hos meg, til tross for at jeg bare skulle være assistent. Det var ikke gjort i en håndvending. Med stigende sult og irritasjon plottet jeg inn alles navn, trykket på handlekurv – og fikk beskjed om verifisering med BankID. Den lå hjemme. I pinlig lang tid har jeg utsatt trinnene som skal til for å få BankID på mobil. Jeg innså der og da at min opposisjon iblanda en dæsj prokrastinering på dette punktet, best lar seg beskrive som selvsabotasje. Jeg ringte naboen som ble instruert på leting etter den lille brikken omkring i huset vårt, pustet lange magedrag for reorganisering – og fikk omsider godkjent kjøpet.

Resten av familien så på den gamle westernserien «Bonanza»; en vakker kvinne var blitt blind, og han som hadde forårsaket det hele, ville gifte seg med henne og være hennes øyne inn i evigheten. Dreide dette seg om ekte kjærlighet, eller dårlig samvittighet? Tweensa satt klistret, og jeg sleit selv med å holde fokus på administrasjonen. Neste skritt var leie av utstyr. Igjen måtte jeg trykke meg gjennom en rekke valg, men på valg av dato fikk jeg ERROR. Det var nemlig ikke mulig å plotte inn dagens dato, dette måtte gjøres minst tre dager i forkant. Tanken på at jeg allerede hadde kjøpt dagskort til over 2000 kroner, kombinert med denne oppdagelsen, ble mildt sagt overveldende. Jeg gikk resolutt og noe bister ned i kroavdelingen, og bestilte egg og bacon. Der nede satt jammen gruppen med gamle menn, som kvelden i forveien. De kikket på meg med store øyne. Jeg smilte, og kvitret god morgen. De forble stille.

Frokosten ble servert av Johnny, sjefen selv, som lurte på hva slags ærend vi var ute i. Mannen min delte raust og før jeg visste ordet av det hadde jeg Johnnys venner på «Mountain Lodge» på øret. De hadde alt av utstyr, vi kunne glemme videre teknologitrøbbel og kjøre sporenstreks til dem. En drøy time senere ankom vi de mest tålmodige menneskene jeg har vært borti. Mannen min, som har en utvekst av dimensjoner på foten etter fotballkarriere med trange sko, prøvde samtlige big foot-støvler i arsenalet. Deretter gikk vi samlet med store robotsteg uten å si et ord bort i bakken, og satte utfor. Jeg vil benytte anledningen til å takke vennlige sjeler i Krødsherad!

Noen solstråler ble gudbenådet oss gjennom skylaget

I etterkant av helgeutflukten har samtalen oss foreldre imellom om smarttelefon, fått en ny vår. Hvordan skal vi egentlig velge å forholde oss til denne duppedingsen som både utvider og forsurer mulighetsrommet i livet? Jeg verdsetter mannen min for at han i kraft av å være en teknologisk dinosaur, er et forbilde jeg ønsker meg for våre barn. Men denne slalåmutflukten hadde vært rimelig mislykka uten tilgang på dingsen (foruten flaks i form av Johnny med sine kontakter på innsiden). Hvor langt skal vi trekke verdien av fars forbildekraft satt opp mot fars evne til selvstendig mobilisering?

Er vi der at han selv ønsker å resignere, kaste inn håndkle, gi tapt for presset? Og hva med meg – orker jeg dette mer? Vi blir begge ganske nedtrykte av tanken på å skulle overgi han til saueflokken. Om dette temaet kommuniserer vi godt, i det minste utenfor situasjoner hvor interessekonfliktene eskalerer. Vi finner nemlig sammen i vår lengsel etter det analoge liv. Selv har jeg nylig bestilt meg et såkalt tvillingkort, og en Nokia 3110. Slik kan jeg veksle mellom smart og dum. Det hender dog jeg stusser litt over hvilke dager jeg kan velge Nokiaen, uten å sabotere for all flyt i dagen. I det minste må det bli dagene for villmarksliv.

Om familiekveld på lørdager er aldri så øremerka programmer a la villmarksliv med Monsen, så er det ikke liggeunderlag barna mine ønsker seg til jul. De ønsker seg duppeditter. Særlig tweensa er hekta på aktiviteter som foregår på skjerm, og vi voksne river oss i håret og kjenner på avmakt.

Forrige helg klarte vi å være i forkant, og vi la inn tur i skogen som et premiss for påfølgende skjermtid. Det var rått og grått ute, men etter frokost stod ubønnhørlig friluftsliv for tur. Fireåringens entusiasme ga meg motivasjon i den to timers lange organiseringsprosessen. Da vi endelig var parate, var samtlige igjen blitt sultne. Men nå gjaldt det bare å komme seg ut. Innrømmelsen sitter langt inne, men vi stappa faktisk alt inn i bilen og kjørte til dit hvor skogen begynner.

Et barn kom seg bare så vidt innafor de første trærne, før han insisterte på at bålet skulle bygges. En annen ville jammen ha en real treningstur ut av dette, nå som han tross alt hadde brukt opp store deler av en hellig fridag på prosjektet. Fireåringen ville bare slå hull i isen, som hadde lagt seg som et tynt lag over bekken, med pinnen sin. Entusiasmen hennes monnet til å engasjer oss alle, og snart oppstod et kort (men dog!) vindu med gylne øyeblikk i det familien i samlet flokk fulgte bekkens bevegelse under den krystalliserte isen, innover i skogen. Noen solstråler ble gudbenådet oss gjennom skylaget, og med ett glitret vi både utvortes og innvortes.

Så begynte den første å fryse på tærne. Vi ble raskt enige om en destinasjon for bål og ikke minst rast, som for majoriteten var selve målet med ekspedisjonen. Snart knitret det i tørr ved og ut av sekkene kom kakao, pølser og marshmallows. Alt ble grillet og fortært i et forrykende tempo, og før jeg selv hadde rukket å skjenke kaffe i turkoppen, den som er utskåret av bærekraftig bjørk og gitt i julegave fra min søster (dronningen av friluftsliv) var barna klare for returen.

Tolvåringen ville gå i forveien, han hadde kompiser ventende online i hele vide verden. Da ville også tiåringen springe etter han, og da ville sjuåringen springe etter han igjen. Bakerst vrælte vesla, som til tross for pågangsmot hadde for korte bein til å holde tritt, hun måtte få komme opp på fars skuldre og sammen langet de etter de tre bukkene bruse nedover i lia.

Jeg stod tilbake en smule slukøret, pakket sekker, slukket bål og plukket søppel. Jeg skimtet en annen familie gjennom trærne som lo og holdt hender, i en lang lang rekke, og kjente en skjelving i underleppa. På parkeringsplassen møtte vi flere familier som fortsatt hadde eventyret foran seg. Jeg tipper de alle tenkte at vi er sånne villmarkslivet ligger lett for.

Jeg elsker han for dette standpunktet

Da datamaskinen slo gjennom på slutten av 1980-tallet, spådde visstnok ungdomsutgaven av mannen min noe hånlig at vi nok hadde med en døgnflue å gjøre, og denne bølgen skulle i hvert fall ikke han hive seg på. Nå har han rundet femti, og han tviholder på sin trykketelefon med en imponerende motivasjon, som ikke sjelden får frem oppsiktsvekkende mye av det hvite i øynene hans. Når han skal kjøpe billett på bussen som skal ta han videre til ferga, kan han ikke annet enn å snike. Når vi skal på arrangementer som har sendt elektronisk billett de vil scanne i døra, er han fullstendig avhengig av sin medfølger, som ofte er meg. Og når han på tro og ære sverger til at det er han som skal følge opp barneidretten som viser seg å kreve daglig kommunikasjon på appen «Spond», og jeg ender opp med å få irettesettelser fra frivillige ildsjeler som venter på avklaringer kontinuerlig, blir min solidaritetsånd i dette amish-inspirerte prosjektet stadig satt på prøve.

Jeg er overbevist om at djevelen lever i telefonene våre.

Jeg elsker han for dette standpunktet. For at han aldri er opptatt av elektroniske duppeditter, for all tiden han tilbringer med barna i fullstendig tilstedeværelse, for at han er så inni hampen standhaftig når det kommer til dette med å avvise den teknologiske indoktrineringen av livene våre.

I tillegg misunner jeg han aldri så lite. For herre jemini så sliten jeg blir av maskinene som omringer meg, og stjeler oppmerksomheten min med sin dopaminduserende sødme. Den kontinuerlige samhandlingen jeg aksepterer å delta i. Men det kjennes faktisk helt nødvendig at jeg da, som den andre foresatte i en familie er temmelig oppdatert på online-trenden. For at ikke hele familien skal måtte snike hver gang vi skal på en utflukt med kollektivtrafikk. For å være med i klassegrupper på Facebook, hvor foreldre inviterer og diskuterer saker som angår barna våre. For å kunne fremvise billetter av ymse slag, og i praksis betale for oss, med vipps meg her og vipps meg der. Dessuten – og ikke minst – for å kunne ha et innblikk på planeten barna våre stadig tilbringer mer av sin tid på.

Jeg opplever altså egentlig ikke at jeg kan slippe unna samlivet med alle disse dingsene og applikasjonene, til tross for at jeg freidig freser omkring meg med om hvordan jeg er overbevist om at djevelen lever i telefonene våre. Men overbevist, det er jeg.

Redaksjonen anbefaler

Tillitsbrudd i parforholdet: – Skaper uro, usikkerhet, sorg og sinne

  • Nyheter, Pluss

Barndomstraumer: – Diagnoser tar ikke i betraktning hva du har opplevd

  • Nyheter, Pluss

Mangler du glede, motivasjon og livslyst? Da lider du kanskje av anhedoni

  • Nyheter, Pluss

Fastlegen mener vi bør ignorere flere helseråd og bli mer fornøyde med det vi allerede gjør

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

Det finnes veier ut av håpløsheten

  • Nyheter, Pluss

Finnes det positive sider ved angst?

  • Nyheter, Pluss

Føler du deg konstant sliten? Kanskje hviler du på feil måte

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

Slik kan følelser bli til hodepine og magesmerter

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

I møtet med selvmord valgte Rebekka åpenhet

  • Nyheter, Pluss

Ut av depresjon: – Slik snur du den destruktive sirkelen

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

– Mangel på selvrespekt er et sentralt element i depresjon

  • Nyheter, Pluss

Maren ville ikke dø alene. Men telefonen hun ringte til, reddet i stedet livet hennes

  • Nyheter, Pluss

Vi har en tendens til å ignorere kroppen når vi snakker om psykologi

  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

Highasakite-Ingrid: – Jeg har vært god på å lage noe fint ut av noe vondt

  • Nyheter, Pluss

Anne B. Ragde drar heller på hytta enn til psykolog

  • Nyheter, Pluss

ADHD og autisme: – En hvit flekk på terapikartet

  • Nyheter, Pluss

Desorganisert tilknytning: Når forholdet blir kaotisk og forvirrende

  • Nyheter, Pluss

Traumer eller ikke traumer – hvor går grensa?

  • Nyheter, Pluss

To gutter som mediterer – pusten førte dem sammen

  • Nye bøker, Nyheter, Pluss

Gjør irritabilitet livet ditt dårligere?

  • Nyheter, Pluss

– For de aller fleste vil terapi oppleves som krevende

  • Nyheter, Pluss

Er du nevrotisk? Det er ikke alltid en ulempe

  • Nyheter, Pluss

Et hjerte må bæres i et annet hjerte for å vokse seg sterkere

  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

Fikk krystallsyken og angst samtidig: – Jeg følte meg redd, sliten og maktesløs

  • Nyheter, Pluss

Unngående tilknytning: Når partneren avviser følelsene dine – og sine egne

  • Nyheter, Pluss

ME-syke Merethe følte seg ikke forstått. Det fikk fatale konsekvenser

  • Nyheter, Pluss

Hva funker for å øke trivsel og mestring på jobb? Ikke stressmestringskurs, ifølge denne studien

  • Nyheter, Pluss

– Like mye som emosjonelt ustabile personer misforstår andre, misforstår andre dem

  • Nyheter, Pluss

Økning i ADHD-diagnoser, mener FHI: Norsk spesialist reagerer på analysen

  • Nyheter, Pluss

– Behovet for anerkjennelse styrer oss gjennom hele livet

  • Nye bøker, Pluss

Siste saker

Sammenligner atferdsterapi mot autisme med konverteringsterapi

  • Nyheter, Pluss

Slik vil hun endre Psykolog­foreningen: – Vi må si kraftig fra når pasienttilbudet trues

  • Nyheter, Pluss

Nervesystemet: Samtalen mellom tarm og hjerne

  • Ytringer

Han skriver bøker så du kan drive egenterapi

  • Nyheter, Pluss

Depresjon gjennom livet øker faren for demens

  • Nyheter, Pluss

Mange menn lider i stillhet bak kule fasader. I verste fall tar en av dem livet sitt

  • Nyheter, Pluss

Lavkarbo kobles til depressive symptomer

  • Nyheter, Pluss

De to mest unyttige tingene å bekymre seg for, ifølge psykiater

  • Nyheter, Pluss

Derfor er det så vanskelig å behandle stress

  • Nyheter, Pluss

Psykologen som forlot Meta: – Ekspertgruppen var bare vinduspynt

  • Nyheter, Pluss

Vi ser – og det forplikter

  • Ytringer

Systematisk bruker­medvirkning forutsetter at ulike perspektiver høres

  • Ytringer

Den sosiale masken: Når du mister deg selv i rollen du spiller for andre

  • Nyheter, Pluss

Når det blir viktigere å få rett enn å forstå

  • Ytringer

Frp-politiker langer ut mot ekspert: – Burde ta en titt i speilet

  • Nyheter, Pluss

Mange føler seg ekstra alene i ferien – dette kan du gjøre

  • Nyheter, Pluss

Fortsatt ubesvart

  • Ytringer

Tech som terapi? Derfor stoler stadig flere på klokken og ringen for å unngå utbrenthet

  • Nyheter, Pluss

Nervesystemet: Refleksen som ble et liv

  • Ytringer

Er det vanskelig å få barna til å sove på sommerferie? Her er søvnekspertenes råd

  • Nyheter, Pluss

Når hjernen bremser: Hvorfor depresjon ikke bare handler om tristhet

  • Ytringer

Sammenbruddet hennes avslørte både ADHD, autisme og systemets blindsoner

  • Nyheter, Pluss

Det er særlig ett råd psykologen sjelden klarer å følge selv

  • Nyheter, Pluss

Skole, skjerm og stress – kan yoga være løsningen?

  • Nyheter, Pluss

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Visse livsstiler øker faren for demens betraktelig

      – Psykisk vold dreper kjærlighet

        Gaslighting: – En ondskapsfull teknikk for å ta kontroll over et annet menneske

          Slik utnytter narsissisten din emosjonelle intelligens

            Sinte voksne barn

              Oppdaget mulig årsak til emosjonelt ustabil personlighets­forstyrrelse

                Nevroforsker om ADHD-diagnosen: – Det er ikke en enhetlig tilstand

                  Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon

                    En bestemt oppførsel hos barn kan være tegn på senere angstlidelse

                      Hva skal til for å komme over et traume?

                        Dette er den skjulte formen for narsissisme

                          Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

                            De tre søylene for god psykisk helse

                              Pia la om kostholdet og ble kvitt angsten

                                Tegnene på at du sliter med kronisk stress

                                  Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

                                    Tre faktorer kan svært presist forutsi psykiske lidelser

                                      Nye følelsesfunn i dypet av høysensitive hjerner

                                        Narsissisme – kan du holde ut?

                                          Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det slutt?

                                            Noen personlighetstrekk beskytter mot demens – andre øker faren

                                              Emosjonelt intelligente foreldre blir oftere utbrent, antyder ny studie. Det kan skade foreldreevnen deres, mener forskerne

                                                Er du et A- eller B-menneske? Det henger sammen med personligheten din

                                                  Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                                                  • Psykologisk.no AS​
                                                    C. J. Hambros plass 5
                                                    0164 Oslo
                                                    912 389 782 MVA
                                                  • Tips oss
                                                  • Kundeservice
                                                  • Skriv innlegg
                                                  • Bli annonsør
                                                  • Redaksjon
                                                  • Personvern
                                                  • Ansvarlig redaktør
                                                    Pål Johan Karlsen
                                                  • Nyhetsredaktør
                                                    Jonas Hartford Sundquist
                                                  • Administrasjons­sjef
                                                    Vera Thorvarsdottir
                                                  Facebook-f Twitter Linkedin

                                                  Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og Fagpressen, og arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                                                  Kopibeskyttet © 2025