Her forleden sov jeg under åpen himmel på et stille, hemmelig sted. Før søvnen tok meg, stirret jeg lenge opp på stjernehimmelen. Innimellom så jeg noen mindre lysende objekter, som virret hit og dit. Først trodde jeg at jeg bevitnet en ny type stjerneskudd og ble fylt med fryd. Så gikk det opp for meg at dette var satellitter, som jobbet iherdig med å observere, kommunisere, organisere og regulere oss, der på himmelhvelven. Med ett kjente jeg meg jaget.

I påsken ble jeg tenåringsmamma. I går da vi pusset tenner side om side, så vi der i speilet at vi var blitt nøyaktig like høye. Det har skjedd noe som gjør at jeg kjenner meg uvel med min egen stemme, når jeg stadig stikker hodet mitt inn på rommet hans for å informere om at tiden med gaming, er oversteget. Når jeg stadig maser om at han skal legge vekk telefonen. Han hever seg liksom over meg da, og ber meg slappe av. Ber meg heller komme og se hvor uslåelig han har blitt i den virtuelle verden. Gudskjelov har jeg skaffet meg ungdomsboka til Hedvig Montgomery, psykologen og familieterapeuten. Hennes påminnelser om at behovet for kontroll kan kollidere med muligheter for å dyrke god relasjon særlig i denne alderen, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Samtidig leser jeg om bananfluer i Klassekampen, papiravisa som jeg planlegger å være tro mot inn i evigheten. Bananfluer har mange av de samme fysiologiske mekanismene som oss, derfor brukes de ofte som forsøksdyr. Forskere ved Oregon State University utsatte bananfluer for et regime med tolv timer lys hver dag. For de fluene som kun fikk blått lys, var utslagene store. Ikke bare ble cellene i øyene og hjernen skadet, også motorikken ble dårligere. Og fluenes levealder ble dramatisk forkortet, fordi lyset akselererte aldringsmekanismene. Effekten gjaldt også blinde fluer, noe som betyr at man ikke behøver å se det blå lyset for å bli påvirket av det. Virkningen kommer ifølge forskerne fordi lys regulerer flere viktige mekanismer: biorytmer, hormonproduksjon og celleregenerering. Men kroppen er tilpasset naturlig lys, og om lyset har for mye blått i seg, blir signalene forstyrret.

Jeg leser, med ansiktet badet i blått lys fra telefonen min imens jeg tråkker i vei på spinningssykkelen, om hvordan bruken av kroppens eget søvnhormon, melatonin, i pilleform, er tredoblet på ti år. Jeg leser om hvordan jordmødrene må påminne foreldre om at det er viktig at de prioriterer øyekontakt med spedbarnet sitt fremfor å holde på med mobilen på landets barselavdelinger. Jeg leser om hvordan dingsene hvisker ut skillet mellom jobb og privatliv, og gjør oss stresset, og jeg leser om hvordan stadig flere stressede mennesker lever store deler av livet i en slags alarmtilstand, som ikke sjelden ender i kollaps.

Ikke minst, opplever jeg selv med denne dingsen tilgjengelig, hvor vanskelig det er å velge å la hjernen puste! Jeg kjenner på avmakt. Jeg kjenner på vrede. Og kanskje aller mest sorg.

Vennlige sjeler i Krødsherad

En helg i vinter trosset vi bevegelseshemmende retningslinjer, plasserte småripsene hos besteforeldre, og dro på en etterlengta weekendtur med tweensa. Mor skulle demonstrere slalåmkunster på Norefjell, etter 15 år i alpindvale. Dette lå helt klart et stykke utenfor komfortsonen og det hersket en stilltiende enighet om at far skulle være prosjektleder, så mor skulle kunne fokusere på å romme uro, for deretter å ekspandere i dette nye mulighetsrommet.

Far hadde booket rom på Krøderen Kro & Motell. Tweensa fablet om frokostbuffet og kanskje svømmebasseng? Slik ble det ikke. Det ble derimot et gulmalt, hjemmekoselig rom med blomstrete sengetøy, og en tv vi fikk til å virke når vi hadde flaks, eventuelt uflaks – avhengig av øyet som ser. Jeg forsøkte å dytte minnene fra de nedrige falle av heisen-opplevelsene fra barndommen langt vekk, og tok på kjole før familien i munter flokk gikk ned for å sjekke ut menyen med hjemmelaget mat. Vi ble ikke skuffa. Både hjortegryte, stekt ørret og burgere levde tålelig bra opp, og utsikten over Krøderen, dekket av et mystisk tåkelag, var sjeldent vakker. Etter at maten var fortært, ble vi sittende å kikke på en gjeng med eldre menn. Jeg vil vel nesten kalle dem gamle. De satt der i sin lille gjeng og var stille sammen. Ingen distraksjoner, bare nærvær. Scenen rørte meg.

Da jeg våknet, brukte jeg litt tid på å skjønne hvor jeg var. Magen rumlet. Men før frokost var det tid for å booke billetter og den slags til dagens eskapader. Som den eneste voksne med såkalt smart telefon, ble den grufulle oppgaven liggende hos meg, til tross for at jeg bare skulle være assistent. Det var ikke gjort i en håndvending. Med stigende sult og irritasjon plottet jeg inn alles navn, trykket på handlekurv – og fikk beskjed om verifisering med BankID. Den lå hjemme. I pinlig lang tid har jeg utsatt trinnene som skal til for å få BankID på mobil. Jeg innså der og da at min opposisjon iblanda en dæsj prokrastinering på dette punktet, best lar seg beskrive som selvsabotasje. Jeg ringte naboen som ble instruert på leting etter den lille brikken omkring i huset vårt, pustet lange magedrag for reorganisering – og fikk omsider godkjent kjøpet.

Resten av familien så på den gamle westernserien «Bonanza»; en vakker kvinne var blitt blind, og han som hadde forårsaket det hele, ville gifte seg med henne og være hennes øyne inn i evigheten. Dreide dette seg om ekte kjærlighet, eller dårlig samvittighet? Tweensa satt klistret, og jeg sleit selv med å holde fokus på administrasjonen. Neste skritt var leie av utstyr. Igjen måtte jeg trykke meg gjennom en rekke valg, men på valg av dato fikk jeg ERROR. Det var nemlig ikke mulig å plotte inn dagens dato, dette måtte gjøres minst tre dager i forkant. Tanken på at jeg allerede hadde kjøpt dagskort til over 2000 kroner, kombinert med denne oppdagelsen, ble mildt sagt overveldende. Jeg gikk resolutt og noe bister ned i kroavdelingen, og bestilte egg og bacon. Der nede satt jammen gruppen med gamle menn, som kvelden i forveien. De kikket på meg med store øyne. Jeg smilte, og kvitret god morgen. De forble stille.

Frokosten ble servert av Johnny, sjefen selv, som lurte på hva slags ærend vi var ute i. Mannen min delte raust og før jeg visste ordet av det hadde jeg Johnnys venner på «Mountain Lodge» på øret. De hadde alt av utstyr, vi kunne glemme videre teknologitrøbbel og kjøre sporenstreks til dem. En drøy time senere ankom vi de mest tålmodige menneskene jeg har vært borti. Mannen min, som har en utvekst av dimensjoner på foten etter fotballkarriere med trange sko, prøvde samtlige big foot-støvler i arsenalet. Deretter gikk vi samlet med store robotsteg uten å si et ord bort i bakken, og satte utfor. Jeg vil benytte anledningen til å takke vennlige sjeler i Krødsherad!

Noen solstråler ble gudbenådet oss gjennom skylaget

I etterkant av helgeutflukten har samtalen oss foreldre imellom om smarttelefon, fått en ny vår. Hvordan skal vi egentlig velge å forholde oss til denne duppedingsen som både utvider og forsurer mulighetsrommet i livet? Jeg verdsetter mannen min for at han i kraft av å være en teknologisk dinosaur, er et forbilde jeg ønsker meg for våre barn. Men denne slalåmutflukten hadde vært rimelig mislykka uten tilgang på dingsen (foruten flaks i form av Johnny med sine kontakter på innsiden). Hvor langt skal vi trekke verdien av fars forbildekraft satt opp mot fars evne til selvstendig mobilisering?

Er vi der at han selv ønsker å resignere, kaste inn håndkle, gi tapt for presset? Og hva med meg – orker jeg dette mer? Vi blir begge ganske nedtrykte av tanken på å skulle overgi han til saueflokken. Om dette temaet kommuniserer vi godt, i det minste utenfor situasjoner hvor interessekonfliktene eskalerer. Vi finner nemlig sammen i vår lengsel etter det analoge liv. Selv har jeg nylig bestilt meg et såkalt tvillingkort, og en Nokia 3110. Slik kan jeg veksle mellom smart og dum. Det hender dog jeg stusser litt over hvilke dager jeg kan velge Nokiaen, uten å sabotere for all flyt i dagen. I det minste må det bli dagene for villmarksliv.

Om familiekveld på lørdager er aldri så øremerka programmer a la villmarksliv med Monsen, så er det ikke liggeunderlag barna mine ønsker seg til jul. De ønsker seg duppeditter. Særlig tweensa er hekta på aktiviteter som foregår på skjerm, og vi voksne river oss i håret og kjenner på avmakt.

Forrige helg klarte vi å være i forkant, og vi la inn tur i skogen som et premiss for påfølgende skjermtid. Det var rått og grått ute, men etter frokost stod ubønnhørlig friluftsliv for tur. Fireåringens entusiasme ga meg motivasjon i den to timers lange organiseringsprosessen. Da vi endelig var parate, var samtlige igjen blitt sultne. Men nå gjaldt det bare å komme seg ut. Innrømmelsen sitter langt inne, men vi stappa faktisk alt inn i bilen og kjørte til dit hvor skogen begynner.

Et barn kom seg bare så vidt innafor de første trærne, før han insisterte på at bålet skulle bygges. En annen ville jammen ha en real treningstur ut av dette, nå som han tross alt hadde brukt opp store deler av en hellig fridag på prosjektet. Fireåringen ville bare slå hull i isen, som hadde lagt seg som et tynt lag over bekken, med pinnen sin. Entusiasmen hennes monnet til å engasjer oss alle, og snart oppstod et kort (men dog!) vindu med gylne øyeblikk i det familien i samlet flokk fulgte bekkens bevegelse under den krystalliserte isen, innover i skogen. Noen solstråler ble gudbenådet oss gjennom skylaget, og med ett glitret vi både utvortes og innvortes.

Så begynte den første å fryse på tærne. Vi ble raskt enige om en destinasjon for bål og ikke minst rast, som for majoriteten var selve målet med ekspedisjonen. Snart knitret det i tørr ved og ut av sekkene kom kakao, pølser og marshmallows. Alt ble grillet og fortært i et forrykende tempo, og før jeg selv hadde rukket å skjenke kaffe i turkoppen, den som er utskåret av bærekraftig bjørk og gitt i julegave fra min søster (dronningen av friluftsliv) var barna klare for returen.

Tolvåringen ville gå i forveien, han hadde kompiser ventende online i hele vide verden. Da ville også tiåringen springe etter han, og da ville sjuåringen springe etter han igjen. Bakerst vrælte vesla, som til tross for pågangsmot hadde for korte bein til å holde tritt, hun måtte få komme opp på fars skuldre og sammen langet de etter de tre bukkene bruse nedover i lia.

Jeg stod tilbake en smule slukøret, pakket sekker, slukket bål og plukket søppel. Jeg skimtet en annen familie gjennom trærne som lo og holdt hender, i en lang lang rekke, og kjente en skjelving i underleppa. På parkeringsplassen møtte vi flere familier som fortsatt hadde eventyret foran seg. Jeg tipper de alle tenkte at vi er sånne villmarkslivet ligger lett for.

Jeg elsker han for dette standpunktet

Da datamaskinen slo gjennom på slutten av 1980-tallet, spådde visstnok ungdomsutgaven av mannen min noe hånlig at vi nok hadde med en døgnflue å gjøre, og denne bølgen skulle i hvert fall ikke han hive seg på. Nå har han rundet femti, og han tviholder på sin trykketelefon med en imponerende motivasjon, som ikke sjelden får frem oppsiktsvekkende mye av det hvite i øynene hans. Når han skal kjøpe billett på bussen som skal ta han videre til ferga, kan han ikke annet enn å snike. Når vi skal på arrangementer som har sendt elektronisk billett de vil scanne i døra, er han fullstendig avhengig av sin medfølger, som ofte er meg. Og når han på tro og ære sverger til at det er han som skal følge opp barneidretten som viser seg å kreve daglig kommunikasjon på appen «Spond», og jeg ender opp med å få irettesettelser fra frivillige ildsjeler som venter på avklaringer kontinuerlig, blir min solidaritetsånd i dette amish-inspirerte prosjektet stadig satt på prøve.

Jeg elsker han for dette standpunktet. For at han aldri er opptatt av elektroniske duppeditter, for all tiden han tilbringer med barna i fullstendig tilstedeværelse, for at han er så inni hampen standhaftig når det kommer til dette med å avvise den teknologiske indoktrineringen av livene våre.

I tillegg misunner jeg han aldri så lite. For herre jemini så sliten jeg blir av maskinene som omringer meg, og stjeler oppmerksomheten min med sin dopaminduserende sødme. Den kontinuerlige samhandlingen jeg aksepterer å delta i. Men det kjennes faktisk helt nødvendig at jeg da, som den andre foresatte i en familie er temmelig oppdatert på online-trenden. For at ikke hele familien skal måtte snike hver gang vi skal på en utflukt med kollektivtrafikk. For å være med i klassegrupper på Facebook, hvor foreldre inviterer og diskuterer saker som angår barna våre. For å kunne fremvise billetter av ymse slag, og i praksis betale for oss, med vipps meg her og vipps meg der. Dessuten – og ikke minst – for å kunne ha et innblikk på planeten barna våre stadig tilbringer mer av sin tid på.

Jeg opplever altså egentlig ikke at jeg kan slippe unna samlivet med alle disse dingsene og applikasjonene, til tross for at jeg freidig freser omkring meg med om hvordan jeg er overbevist om at djevelen lever i telefonene våre. Men overbevist, det er jeg.