Jeg vokste opp på bygda og lærte meg å kjøre bil så snart jeg fikk muligheten. I en fase av livet suste jeg rundt i en gullfarget Opel kadett, og tok det som et kompliment når noen kalte meg RallyRonja.
En frontkollisjon satte imidlertid en stopper for mitt positive engasjement for motordrevne kjøretøy, og i mange år har jeg tenkt på dette som en begrensning. Men i det siste har jeg skiftet fokus. For jammen har dette ført til desto større berikelser. Det har nemlig vært essensielt for å gjøre meg til en helhjerta vandrer.
Journalist Eldrid Borgan skriver på forskning.no om et forskningseksperiment som viste at så lite som en 15 minutters tur i uka, hvor deltagerne valgte en ny rute hver gang og la merke til detaljene rundt seg, kunne ha stor effekt på deres mentale helse.
Aktiv bruk av sansene gir oss en pause fra å tenke forover eller bakover inni eget hode. Dette er vel i og for seg definisjonen på hva mange kaller meditasjon. Helga Synnevåg Løvoll, som er førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, har forsket på betydningen av naturopplevelser, og det å føle seg som en del av noe som er større enn seg selv. Å gå på tur henger for mange sammen om å komme seg ut i skog og mark. Men også byen florerer av estetiske opplevelser, og ligger for mange i større grad innafor dørstokkmila. Dessuten er det andre mennesker der.
Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) skrev så vakkert at det å gå er å slå følge med tiden, følge dens tempo på samme måte som man gjør med et barn. Det er jammen ikke alltid dette jeg observerer på vei til kontoret i Oscars gate på Frogner i Oslo en helt vanlig morgen. Ofte ser jeg foreldre med oppsperrede øyne, som haster til lyden av en ringende klokke, og nærmest sleper barna etter seg.
Et stille opprør
Det å gå, i sitt helt eget tempo, kan også være en form for opprør. Og et helt nødvendig opprør. Den franske filosofi-professoren Frédéric Gros har skrevet en egen filosofi om å gå. Han beskriver hvordan man ikke er alene når man går, fordi når man går blir man fort til to, ved at det oppstår en samtale mellom sjelen og kroppen. Jeg tror ikke nødvendigvis det er rom for denne samtalen, når vi skynder oss.
Her om dagen tok jeg en tidlig ferge inn til Oslo fra Nesodden, hvor jeg lever med familien min. På overfarten leste jeg i Erling Kagges siste bok om nettopp Å gå – ett skritt av gangen. Jeg lærte meg at språkene menneskene skapte, gjenspeiler at livet er en lang gåtur. På sanskrit, et av verdens eldste eksisterende språk, har man gitt fortiden ordet gata, «det vi har gått», og fremtiden heter anagata, «det vi ennå ikke har kommet frem til».
Jeg ble sittende og fundere på hvem jeg har vært, hvem jeg er nå, og hvem jeg er i ferd med å bli, til jeg nærmest kjente meg skrullete. Tenk om tid er noe som gjentar seg i sirkler, eller om min tid som levende menneske overlapper med et bittelitte parti av en lang tidslinje med en begynnelse og en slutt? Ifølge sønnen min på syv år, kan jorda når som helst bli slukt av sola. Dette ser han for øvrig ut til å ta med en imponerende ro.
Truls Wyller, professor emeritus i filosofi ved NTNU, skriver i boka Hva er tid: «For selv om tiden er allestedsnærværende som vannet for en fisk, er den også fjern som regnbuen for et nysgjerrig barn.» Mer presist blir det vel egentlig ikke. Jeg ønsker meg definitivt sirkelen. Men det eneste vi vet at vi faktisk har, er tiden her og nå.
Å gå, over gata, i morgenkåpa
Planen var at jeg skulle skrive på Nasjonalbiblioteket på Solli Plass denne dagen. Lukten av de gamle bøkene her slår aromaterapi ned i støvlene. Men jeg fant ikke roen. Det eneste jeg klarte å tenke på var å gå. Og plutselig kjente jeg at det var det jeg skulle bruke denne rosa dagen i november til. Vandre omkring i byens gater, og følge mine egne spor. Det ble over 40 000 skritt på tvers av tid og rom. Jeg passerte verandaer jeg har klint på, og trapper jeg har grått på. Ni dører jeg har tenkt på som mine. Minnene stod i kø, som rolige erindringer og plutselige overraskelser.
Jeg kom til Sandakerveien på Torshov, hvor alt startet. Jeg og min beste venn. Hit kom vi rett fra bygda hvor kjerringa med staven er fra, og vi lette etter bygdefølelsen i det urbane nabolaget. Til tross for at rulleringen av bussjåfører var hyppigere enn på 301-bussen i Hakadal, så ble vi faktisk litt kjent med flere av dem. Festene vi inviterte til, var legendariske. En morgen våknet jeg med tungsinn, fyllesyk og røyksugen, og bestemte meg for å gå på kiosken over gata, i morgenkåpa. Jeg tenkte at nabolaget kunne romme meg i min triste tilstand i morgenkåpa mi. Men da jeg kom inn på kiosken, stivnet mannen bak disken, og la hånda på telefonrøret. Der ble den ble værende, mens han møysommelig ekspederte meg. Han trodde åpenbart jeg var klin gæren. Jeg husker ensomheten som rev i meg, og at jeg lengtet hjem til mamma.
Videre gikk turen til Bergensveien på Bjølsen. Tiden da jeg bodde i kollektiv her, startet jeg hver bidige dag med å løpe runde etter runde på Voldsløkka. Jeg ruslet videre over Sagene, og gikk derfra over kirkegården mot Ullevål. Her tok jeg en dukkert i minnene fra mine fødsler. Jeg kunne huske hvilket vindu som tilhørte rommet hvor sjuåringen min kom til verden. Og hvordan jeg satt i badekaret i en tilstand som vanskelig lar seg beskrive, da jordmoren med lav stemme sa at nå kan du ta imot barnet ditt. Og jeg gjorde det, jeg tok han imot, og det var bare han og jeg i hele verden.
En liten engel som dingler med beina
Jeg passerte trikkeskinnene opp mot Blindern, og mimret fra året på sosialantropologi grunnfag, med den skjønne seminarlederen. Han jeg bestemte meg for å forføre med rød- og hvitrutete duk og hjemmebakts, den siste dagen gruppa skulle møtes. Så gikk jeg videre nedover Kirkeveien, mot Majorstua og kollektivet hvor vi flere ganger fikk besøk av røykdykkere midt i natten, grunnet gjenglemt Grandiosa i ovnen. Videre til Vibes gate, hvor pappa for fjerde gang innafor Ring 2, stilte opp for å manøvrere møbler og pappesker opp snirklete trapper.
Jeg krysset deretter veien, over til Professor Dahls gate. Her var min venn i en periode vaktmester. I mitt liv var det kaos, og jeg fikk flytte inn som hennes assistent. En nyttårsaften her, var jeg alene hjemme og skulle ta en dusj før avgang til fest. I det jeg lukket døra til det lille badet, falt dørklinken av, og døra lot seg på ingen måte åpne igjen. Da jeg hadde brukt opp det varme vannet var det ikke mulig å fortrenge situasjonene lenger, og jeg begynte å rope om hjelp inn i lufteventilen. Det tok ikke lang tid før beboerne fra oppgangen samlet seg til en rørende redningsaksjon.
Så bar det til Pilestredet, hvor jeg fremleide en studenthybel av ei på jussen. Det var en familieenhet (30 kvadratmeter), med god plass til min venn, da hun og kjæresten dumpa hverandre. Her grein vi til Didos «White Flag», og delte dyne. Turen gikk videre til Grünerløkka, og jeg passerte Paulus Kirke og bygården hvor oldefaren min Henry datt ut fra et vindu i 5. etasje. Heldigvis fikk han leve i 85 ekstra år. Tvers over Birkelunden så jeg den lille paviljongen, hvor jeg i et annet liv ble overrumplet med utdrikningslag. Føttene førte meg så nedover Markveien, forbi aldershjemmet hvor bestemor levde sine aller siste år, og vi sammen vinket med flagg til gammel jegermarsj ut av vinduene på 17. mai.
Brått var jeg i sentrumsgryta, og kjære Osterhausgate. Her bodde jeg i en tiltrengt pause fra amorøse bindinger, inn det portrommet som er markert med en liten engel som dingler med beina over åpningen. Jeg kjøpte pakistanske mango av mannen i gata til frokost, og hørte konstant på Billie Holliday.
Å skape et her og nå
Via Jens Bjelkes gate, og forbi gråbeingårdene, hvor morfar Harry vokste opp i krevende kår, kom jeg til Botanisk hage. Her hadde pappa sommerjobb i ungdommen, han klippet plener og ble tett fulgt av ekorn som spiste nøtter fra lommene hans. Klokka kunne han stille etter morfaren sin, som bodde i Sørligata og gikk gjennom parken på sin daglige gåtur til den lille rødmalte hytta på Solemskogen.
Da jeg var liten, var denne parken en gjentakende helgeutflukt fra Hakadal. Vi hadde alltid med mat til småfuglene som vi la i håndflaten, og vi stod pal, om det så tok timer – til vi hadde opparbeidet nok tillit til at fuglene ville spise fra hendene våre. Robotene som nå har tatt over plenklippingen i parken, fikk meg til å gråte en skvett. Men da jeg kom til Tøyen senter, kunne jeg ikke annet enn å smile. Her bodde jeg en gang i en ettroms, sammen med en kjæreste. Da bygården skulle pusses opp ble vi omringet av stillaser med arbeidere for en lang periode. En søndag de hadde fri, klatret vi ut av vinduet og benyttet stillaset til å komme oss opp på taket, hvor vi hadde piknik og elsket i sommersola. Trolig til både begeistring og avsky fra beboere på Kampen.
Opp trappene til Kampen, og inn i en av teglsteingårdene, flyttet jeg da jeg ventet barn. Her fridde jeg til mannen min. For 12 år siden våknet jeg en morgen bak disse veggene, av at vannet gikk. Ikke voldsomt og dramatisk, men som en stille sildrende bekk. Jeg stod rolig opp, og rullet ut rundstykker fra deigen som hadde hevet over natten. Etter frokost tok vi 20-bussen til Ullevål.
Da tre ble fire, flyttet vi opp til de grønne løkkene på Keyserløkka, og Einars vei, hvor pappa levde sin barndom. Bestemor bodde der fortsatt, og foreldrene mine kom også flyttende. Barna klatret fra stuevinduet ut på lekeplassen, hvor det alltid var en kompis å finne. Vi snakker fire generasjoner forent i grønn løkkelykke, i hvert fall er det sånn jeg husker det. Sammen holdt vi beboercafe hver første søndag i måneden, i det hvite velhuset på toppen av Oslo. Vi stekte vafler, og spilte La valse d’Amelie, og ut fra leilighetene strømmet gåstolene til mennesker som ikke hadde sett hverandre på årevis.
Nordmenn fikk en to til tredobling av angst- og depresjons-symptomer etter koronanedstengningen i mars. Å være inne alene som ekstra mange er i denne tiden, er opphav til grubling og bekymring. Det å vandre ut av døra, og være et menneske blant menneskene, kan representere en uvurderlig nøkkel for mange i en tid med fokus på restriksjoner i våre normale rutiner.
Å være inne alene kan være opphav til grubling og bekymring.
Rett ved Sagene kirke så jeg noe helt fantastisk. En mann i rosa morgenkåpe krysset gata. Jeg fikk inni hampen lyst til å gi han en klem. Kagge lærte meg enda et ord på ferga til byen denne dagen; saudade. Det handler om noe som ligner lengsel. Om kjærlighet, sårhet og lykke på samme tid. En sirkel var sluttet. Med ett fantes bare her og nå.