Med alderen utvikler noen av oss sykdomsforandringer i hjernen som medfører så dårlig hukommelse så dårlig at det påvirker hverdagslivet og evnen til å klare seg selv. Ofte er oppmerksomhet, dømmekraft, resonneringsevne og språk påvirket. Initiativ og humør kan være redusert. I Norge kaller vi en slik alvorlig hjernesvikt for demens.

Ved demens snakker vi ikke om fra tid til annen å glemme hvor du la nøklene, men om å glemme hva en nøkkel skal brukes til, eller hvem nære kjente er. Det dreier seg om en stadig økende negativ utvikling fra et tidligere funksjonsnivå. Ting som før var enkle er nå blitt vanskelige og påvirker hverdagen. For eksempel husker du ikke lenger hvordan du betaler regninger eller bruker mobiltelefonen.

Navnet demens kommer av latin og betyr uten sjel eller uten forstand. I alvorlige tilfeller av demens kan det vi tenker på som forstanden forsvinne, men som regel er forstanden bevart og sjelen er iallfall ikke forsvunnet. Jeg vil fraråde deg å kalle en person dement, personen har fått en diagnose som heter «demens», men personen er ikke dement. Det samme gjelder ordet senil, som vi ikke bruker lenger.

Hukommelsessykdommer

I Finland har legene fjernet ordet demens fra de nasjonale retningslinjene. «Vi foretrekker å snakke om hukommelsessykdommer», sier overlege Hanna-Maria Roitto ved Hukommelsesklinikken på Universitetssykehuset i Helsinki. «Noen ganger, hvis pasienter spør, kan jeg bruke begrepet demens i alvorlige tilfeller etter å ha forklart nøye hva vi legger i det. Hvis den underliggende sykdommen er kjent snakker vi ofte om den direkte, som Alzheimers sykdom og sykdom som følge av skade i hjernens blodårer», sier hun.

I noen land er begrepet demens byttet ut med begrepene mild og alvorlig kognitiv lidelse, der alvorlig gjenspeiler dagens bruk av ordet demens, mens det som ofte blir kalt mild kognitiv svikt eller lidelse definerer et mellomstadium mellom frisk og syk og tar hensyn til at hjernesykdommene som leder til demens utvikler seg gradvis. Det er ikke slik at du sovner frisk den ene dagen, og våkner med demens den andre. Det tar år, og det er sjelden et skarpt skille mellom når du er frisk og når du er blitt syk.

Ulik debutalder

Med begrepet kognitiv eller kognisjon menes måten vi tenker på. Kognisjon involverer både hukommelse, oppmerksomhet, reaksjonstid, språk, planleggingsevne og simultankapasitet, for å nevne noe. Redusert hukommelse så vel som andre kognitive endringer kan forekomme i ulike grader hos alle – både friske og syke. Når måten vi tenker på, kognisjonen, svikter, bruker legene ofte begrepet kognitiv svikt.

«Når svikten i tankemåten går ut over vår evne til å klare oss selvstendig og vi dermed blir avhengig av andre for å klare oss i dagliglivet, har vi per definisjon det vi kaller en demenssykdom», forteller forskningssjef ved Nasjonalforeningen for folkehelsen, dr. Anne Rita Øksengård.

Demens kan ramme både yngre og eldre personer. Demens med såkalt tidlig debut inntreffer før fylte 65 år og er sjelden. Basert på en undersøkelse fra 2019 utført av den norske legen Marte Kvello-Alme og kolleger vet vi at i overkant av 4000 nordmenn lever med demens med tidlig debut. Demens med tidlig debut kan skyldes sjeldne hjernesykdommer, mange av dem er arvelige. Alzheimers sykdom, ofte med et arvelig mønster, er den vanligste årsaken. En påvirkbar årsak er langvarig, skadelig bruk av alkohol, såkalt alkoholisk demens.

Leger bruker begrepet sen debut når demens inntreffer etter fylte 65 år, dette er den vanligste kategorien: Én av ti over 65 år har demens. Forekomsten av demens øker med alderen. nærmere halvparten over 90 år har det.

De to vanligste underliggende sykdomsprosessene

Demens er en fellesbetegnelse som omfatter en rekke hjernesykdommer. Betegnelsen demens beskriver funksjonsnedsettelsen som kommer med disse sykdommene. Dersom demens inntreffer etter 65-årsalder blir det kalt sen debut. I engelsk litteratur blir begrepet «sent i livet» ofte brukt om tiden etter pensjonistalder (65+), i motsetning til «midt i livet» (midlife) og «tidlig i livet» (early life). Hvis vi hadde tatt hjernene til alle som hadde en demensdiagnose sent i livet og sett på dem i mikroskopet, ville vi sett at det store flertallet hadde én eller en kombinasjon av to typer sykdomsforandringer. Merk deg at det eksisterer en rekke andre, sjeldnere varianter også.

Den første av de to vanligste sykdomsforandringene som gir demens, blir kalt Alzheimers sykdom. Den som først beskrev sykdommen var den tyske legen Alois Alzheimer som på begynnelsen av 1900-tallet fulgte en kvinnelig pasient fra hun fikk demenssymptomer i 50-årsalderen og frem til hun døde. Etter at hun døde, undersøkte dr. Alzheimer pasientens hjerne, og forandringene han fant blir kalt amyloide plakk og nervecellefloker. Forandringene skyldes stoffene beta-amyloid (Abeta) og tau. Hvis de to stoffene får hope seg opp i store nok mengder, kan de bli synlig i mikroskopet slik dr. Alzheimer så dem: Abeta-stoffet gir opphav til amyloide plakk, tau-stoffet gir opphav til nervecellefloker.

Den andre sykdomsforandringen vi ofte ser ved demens med sen debut, er sykdom eller skade i hjernens blodårer. Sykdom i hjernens blodårer kan også påvises ved undersøkelser etter døden som åreforkalkninger, eller som små arr i hjernevevet som følge av stopp i blodforsyningen.

Omkring 200 legemidler er prøvd ut

Inntil nylig var den rådende oppfatningen at Alzheimers sykdom var hovedgrunnen til demens med sen debut, med en lignende sykdomsutvikling som den som rammer yngre voksne. Mange hadde et håp om at hvis en bare fikk fjernet det utløsende stoffet Abeta med medisiner, så ville en kunne stoppe demensutviklingen. Omkring 200 legemidler er prøvd ut med dette formålet siden starten av 2000-tallet. Mange av dem har lyktes med å fjerne Abeta fra hjernen, men ingen har klart å bremse symptomene. Det er to hovedteorier for hvorfor legemiddelstudiene mislykkes. Den første er at de blir startet for sent i sykdomsforløpet. Det eneste legemidlet mot Abeta som har vist en viss effekt i en utprøvende forskningsstudie, heter aducanumab.

Dette legemidlet ble nettopp gitt til personer med Alzheimers sykdom i tidlig stadium. 80 prosent av forskningsdeltagerne som fikk behandling med legemidlet hadde bare milde hukommelsesvansker, såkalt mild kognitiv svikt, og ingen demens. Selv om resultatene fra aducanumab-studien er interessante, er legemidlet per 2020 fortsatt ikke godkjent for bruk.

Den andre hovedteorien for hvorfor legemiddelstudiene mislykkes, er at de ikke har tatt høyde for at demens sent i livet som hovedregel har flere årsaker – og dermed krever flere behandlingstilnærminger og ikke bare én. Forskning viser faktisk at de færreste med demens med sen debut bare har Alzheimer-forandringer. Jo eldre en blir, desto tydeligere er dette mønsteret.

Undersøkelser etter døden viser at flertallet av personer med demens sent i livet har en kombinasjon av Alzheimers sykdom og sykdom eller skade i hjernens blodårer. Dette er sykdommer som kommer i tillegg til hjernesvinnet som følger med normal aldring, såkalte aldersforandringer. Merk at demens ikke er en naturlig del av aldringsprosessen. Demens skyldes sykdom i hjernen, mens aldersforandringer ser ut til å gjøre hjernen mer utsatt for disse sykdommene.

Sykdomsutviklingen starter ofte tiår før symptomene

Vi sier ofte at sykdommer er kroniske når de utvikler seg langsomt over tid. Ingen sykdomsforandringer er så trege til å utvikle seg som de vanligste sykdommene som ligger til grunn for demens. Sykdomsutviklingen starter ofte mange tiår før en utvikler symptomer på demens, dette gjelder både sykdom i hjernens blodårer og Alzheimers-forandringer.

Noen tror Alzheimers sykdom starter med opphopning av Abeta; ved for store mengder av stoffet kan det bli liggende rundt nervecellene og klistre seg sammen til det vi kaller amyloide plakk. Ifølge teorien fremskynder amyloide plakk dannelsen av såkalte nervecellefloker, skadede nerveceller som inneholder et stoff kalt tau.

De siste ti årene har vi fått teknologi som gjør at vi kan måle amyloide plakk i den levende menneskehjernen ved hjelp av radioaktive kontrastmidler, såkalt amyloid PET. Ved å gjøre PET-undersøkelser av 133 franske forsøkspersoner uten demens i alderen 20 til 84 år fant den franske hjerneforskeren Julie Gonneaud ved Universitet i Caen at små mengder amyloide plakk var målbare i hjernen allerede fra 20-årsalderen. Også her økte forekomsten gradvis med økende alder.

Selv om PET-undersøkelser kan være nyttige i forskningssammenheng, vil jeg fraråde vanlige personer å få utført slik undersøkelse for å se hvordan de ligger an. Alzheimer-forandringer utvikler seg for de fleste svært langsomt, det kan ta mange tiår før symptomene utvikler seg. Mange vil heller aldri utvikle symptomer til tross for at de har slike forandringer.

Ulik reservekapasitet

Ifølge den ledende teorien må opphopningen av amyloide plakk nå en viss terskel før sykdomsprosessen leder til symptomer. Ved demens med tidlig debut ser vi noen ganger at denne terskelen blir nådd tidlig i voksenlivet ved at opphopning av plakk er blitt fremskyndet av genetiske årsaker, for eksempel av mutasjoner i genet som lager forløpere til Abeta i nervecellene.

Terskelen – hvor mye amyloide plakk som skal til – avhenger blant annet av personens reservekapasitet og hjernens fysiske tilstand for øvrig, i hovedsak vil det si grad av samtidig sykdom og skade i hjernens blodårer, samt aldersforandringer.

Ifølge teorien vil en person som har en ungt utseende hjerne med friske blodårer, tåle flere amyloide plakk. En person som har stor grad av sykdomsforandringer i blodårene i hjernen, vil tåle færre amyloide plakk enn det en person med friske blodårer vil gjøre.