Som han selv beskrev det: «Min angst har fulgt meg siden min tanke vektes.» Munch hadde helseangst, han var skeptisk til besøk i huset sitt i perioder, og ville ikke motta blomster fordi de minnet ham om døden.
Det ikoniske bildet Skrik (1893) er blitt stående som et symbol for den menneskelige eksistensielle angst. Bildet Skrik er supplert med en tekst om hva som hendte i øyeblikket Munch fikk det som kan tolkes som et angstanfall, og som han senere uttrykte i billedform:
Jeg gik bortover
veien med to
venner – så gik
solen ned
Himmelen ble
pludseli blodi rø
– Jeg standset, lænet
mig til gjæret træt
til døden – over den
blåsorte fjor og by
lå blod i ildtunger
Mine venner gik
videre og jeg sto
igjen skjælvende
af angest –
og jeg følte det gik et
stort uenneligt
skrig gennem
naturen
(Edvard Munch, skrevet ned i en notatbok under et opphold i Frankrike.)
Teksten Skrik er gitt melodi på Kari Bremnes’ album Løsrivelse (1993). Her kan du høre fremføringen under en konsert på Sentrum scene 2011:
[Teksten fortsetter under videoen.]
Hvor kom panikkangsten fra i bildet Skrik?
Munchs angst var en evig følgesvenn. Ved panikkangst er man gjerne var for endringer i kroppen, og i diktet måtte jeg-personen lene seg til gjerdet, «træt til døden». Dette kan videre ha eskalert til raskere puls, hjertebank, og som det står beskrevet, skjelvinger. Og kanskje dødsangst. Med Skrik bestrebet Munch å gjenskape selve følelsen av panikkangst som kom over ham en gang han vandret med sine venner ved Ekeberg.
I diktet står det ikke at han skriker, men at han følte det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen. Det er indre tanker som veller opp og fører til en fysisk reaksjon.
Bildet har utgangspunkt i en ås med utsikt over Oslofjorden, antatt ved Ljabrochauséen som gikk nedenfor Ekebergåsen på Munchs tid, med det karakteristiske gjerdet en ser i bildet. Ikke Norges mest dramatiske natur, selv om det er et vakkert sted. Men fremstillingen er dramatisk, selvsagt fordi det er følelsen, det ekspresjonistiske uttrykket, Munch ville formidle.
Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så!
Munch har i etterkant forstørret det dramatiske i Skrik både ved fargestrøk og teknikk. Som han skrev: «Jeg maler ikke det jeg ser men det jeg så!»
Han malte blodige ildtunger, slik han beskriver i diktet, og med sorte og grønne, «syke» farger. Han var opptatt av blod og brukte det som virkemiddel i flere bilder. Mens Munch så blod i himmelen, ville rødfargen kanskje ikke gi slike assosiasjoner hos andre.
I Skrik ville han ikke at himmelen skulle fremstå som en vanlig himmel med skyer, men som levret blod, og han håpet et publikum ville se det samme som ham.
Munch og modernismen
Munchs tekst passer godt inn i hans egen tids modernistiske diktning. Skrik-teksten deler blant annet mye av tematikken som viser seg i dette utdraget fra Sigbjørn Obstfelders (1866–1900) dikt «Jeg ser» (1893):
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.
(…)
De graablaa skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg seg paa de smilende damer,
jeg seg paa de ludende heste.
Begge tekster handler om et oppløst, angstfylt og malplassert jeg. I tillegg formidles en lammende uro. En er alene om dette. De andre er som fremmede og merker ikke den eksistensielle uroen. I Obstfelders dikt konstaterer jeg-personen: «Dette er altså menneskenes hjem.» Menneskene og hesten er der, men jeg-personen er ikke en del av fellesskapet. I Munchs dikt går vennene videre, tilsynelatende uberørte, både i teksten og på bildet.
Obstfelder var representativ for lyrikken på 1890-tallet, som en reaksjon mot tidligere realistisk og naturalistisk diktning. Munch var med i samme ekspresjonistiske bølge. Han ville formidle sanseopplevelser og subjektive stemninger, og til tross for Munchs nytenkning var dette i tråd med samtidig kunst og lyrikk.
Obstfelder skrev selv om Munch: «… som lyriker ligger han ofte det musikalske nær. Han har malerier, der som symfonier ikke trenger, og ikke må ha tittel. Der skulle ikke vært noen tittel på bildet «Skrik». Dette ord fra lydverdenen forkvakler kun.»
Munchs dødsangst og tanker om Gud
Edvard Munch sin far Christian var religiøs og leste mye i Bibelen. Sønnen kunne ikke tro på samme Gud, men hadde sine egne tanker om livet og døden på jorda. Rolf Stenersen (1899–1978) skriver: «Det var tydelig at Munch ikke evnet å tro på noe. Han ville ikke råtne, bli til gass og beinsmuler. Han håpet at døden var en overgang til en ny måte å være til på. Han ville gjerne tro det, men han hadde sett for meget nød til å kunne tro på en Gud. Han mente at det måtte være en eller annen mening med alt sammen. Han kunne bare ikke fatte den.»
Stenersen siterer Munch: «Jeg undres på hva en hund tror om sin herre. Skjønner den noen ting? Tror den at vi mennesker er allmektige og allvitende? At det er oss som har skapt alt sammen? Selv om det ikke finnes noen Gud, kan vi ikke tape på å leve som det fantes en. Den som sår godhet, høster godhet. Det tror jeg på. Nei, jeg er ikke så sikker på det heller. Ikke all tid. Det er ofte noe hult over prester. En kan merke det når de messer. Bibelordene virker som besvergelser. Amen, amen. Sesam, sesam. Lukk deg opp. De fleste prestene er magre og grå. De tykke, saftige prestene, de tror visst mer på nåden, tror jeg.»
Om døden skriver Munch: «Døden er beksvart. Farger er lys. Det å være maler er å arbeide med lysstråler. Kanskje det å dø er som å få øynene sine stukket ut. En kan ikke se noe. Kanskje er det som å være slengt ned i en kjeller. Alle har gått fra en. De har smelt døren og gått. En kjenner bare det klamme likgufset. Det fins ikke lys.»
Døden og likgufset
Munch malte både døden og likgufset. På et oljemaleri har han malt morens død, og der ser en også en liten gutt som holder seg for nesen og har ryggen snudd til moren. Hun ligger der blek og mager og han går fra henne. Både moren og søsteren døde av tuberkulose; moren da han var bare fem år gammel. Munch har også malt seg selv, i en tilstand tilsynelatende nær døden. I maleriet I spanskesyken sitter han og gisper i en lenestol, gammel og matt, med et teppe over seg.
Noen mener at Munch hadde med seg frykten for døden overalt, og at hvis han for eksempel så en vakker kvinne smile, ga det assosiasjoner til morens smil om munnen etter at hun var død. Han forsøkte å unngå det som minnet ham om døden, for eksempel blomster, spesielt svibler. Han kunne også nekte å ta imot besøk av eldre og skrøpelige mennesker fordi de minnet ham om døden.
Munch likte å sette seg inn i eksistensiell angst på et teoretisk og filosofisk nivå. Han var blant annet en beundrer av Søren Kierkegaards filosofi, og det er kjent at han anbefalte boken Om begrepet angst som lesning til sin venn Johannes Roede.
Skriks forarbeider og ulike versjoner
Et av forarbeidene til Skrik, Fortvilelse, ble utstilt første gang i Berlin 1893. Den utgjorde en del av det som senere ble kjent som Livsfrisen, en serie på seks bilder som startet med kjærlighetens oppvåkning, hvordan den utviklet seg, etter hvert ble forgiftet av sjalusi og endte forvridd, skjelettaktig og angstfylt. I bildet Angst ser en flere personer på broen, alle angstpregede.
Munchs illustrasjon av hvordan angsten arter seg for enkeltmennesket blir tydeligere i Skrik enn i Angst, fordi den angstfylte står der helt alene, og de andre er nærmest bare skygger. I tillegg er ansiktet nærmest et vettskremt dødninghode, med hender foran ørene. Hallusinerer han et skrik fra naturen, eller er dette også et impresjonistisk virkemiddel for å speile følelsen visuelt? Effektfullt er det i alle fall. Så effektfullt at Skrik har fascinert mennesker over hele verden. Skrik er også plagiert inntil det vanvittige, på alt fra oppblåsbare skrikfigurer til malerier av Minions-figurer med samme natur og bakgrunn som i det opprinnelige bildet, skrikende, med hendene for ørene.
Munch tegnet og malte flere varianter av Skrik, der fargene var røde og grønne eller blågrønne. Det finnes en versjon med fettstift på kartong og to malerier. I tillegg laget han et litografi i sort/hvitt (1895). Til sammen utgjør fargebildene fire offisielle versjoner, og med unntak av ett bilde er alle å finne på offentlige museer. Det privateide bildet ble solgt i USA i 2012 for 119,9 millioner amerikanske dollar. To av versjonene er forsøkt stjålet; det ene fra Nasjonalgalleriet under OL-seremonien i 1994 og det andre fra Munch-museet på Tøyen i 2004. Begge bildene har kommet til rette, uten større skader.
Munch maktet å formidle det han brant for å gjenskape; den umiddelbare følelsen av angst.
Kilder
Bjerke, Ø. S. (2008). Skrik som del av den kunstneriske kanon. I K. Lerheim & G. Sørensen (red.), Skrik. Bergen/Oslo: Vigmostad & Bjørke, Munchmuseet.
Flaatten, H.-M. F. (2002). Skrik som ikon og dikt. I K. E. Lerheim & G. Sørensen (red.), Edvard Munchs livsfrise. En rekonstruksjon af utstillingen hos Blomqvist 1918 (s. 74). Oslo: Munchmuseet.
Stang, R. (1982). Edvard Munch. Mennesket og kunstneren. Oslo: Aschehoug & Co.
Stenersen R. (1968). Edvard Munch. Nærbilde av et geni (5. utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.