20. januar var det hundre år siden Fellini ble født. Vi er mange som blir glade bare vi hører navnet. Han lyktes i levende live å bli til et adjektiv: fellinisk. Denne Fellini-følelsen er mangt. Det er begeistringen for fantasier og drømmer. Fellini skapte et nytt filmspråk med frodige overdrivelser. Fellini-følelsen er ikke minst en vedvarende og smittsom vitalitet. Federico Fellini var en leken humanist. Og så er det alle minnene.
Federico Fellini (1920–1993) vokste opp i Rimini. Den unge Fellini drømte både våken og i søvne om byens gedigne Grand Hotel. Han ville inn. Men han slapp ikke inn. Han var bare en gutt fra provinsen. Overdådige Grand Hotel var for de andre, for dem som kom fra store verdener. I stedet for å komme inn til hotellets indre, tok han hotellet inn i sitt indre. Han gjorde Grand Hotel til stedet for sine fantasier.
Fellinis filmkunst er et vedvarende begjær. Det er et erotisk begjær. Men seksualiteten er også et bilde på selve livsbegjæret. Han begjærte et friere liv. Friheten var Roma og Amerika, Fred Astaire og Greta Garbo. Alt dette så han i sitt Grand Hotel. Han gjorde hotellet til en stor og kåt frihetsmaskin.
Drømmebildet på alt godt og uoppnåelig
Fellini filmet Grand Hotel i filmen Amarcord fra 1973. Dette er hans minnealbum fra oppveksten i Rimini. Filmen er en fantadokumentar, en dokumentarfilm om hans ungdoms fantasier. For de kåte ungdommene i Amarcord er Grand Hotel drømmebildet på alt godt og uoppnåelig liv. Utenfor står de tyske rikfolkenes skinnende Mercedeser. Om kveldene ble det danset på terrassen, og guttene gjemte seg i buskene. Gjennom veggen av planter kunne de ane nakne kvinnerygger. Om kveldene ble Grand Hotel til Istanbul, Bagdad og Hollywood.
Fellini var sytten år gammel da han dro fra Rimini i 1937. I Roma ble Fellini til den store Fellini. Han ble en nyskaper av filmkunsten med bilder til drømmene, fantasiene og intuisjonen. Han ble en internasjonal star. Og nå ble han meget velkommen på Grand Hotel.
Rimini har ikke så mange store sønner. En av de største har nå ikke bare sluppet inn i hotellets femstjerners luksus, men har også blitt til stedets adresse: Parco Federico Fellini, 47900 Rimini. Og hagen er blitt til Giardino Fellini. Her sitter jeg alene, drikker mine kopper kaffe, betrakter gjestene og forsøker å fantasere fellinisk om dem, om deres lengsler og om hva som holder dem tilbake.
Utopienes og erotikkens sted
Fellini beskrev seg selv som kroppslig forfengelig. Først for tynn, og så for fet. Derfor likte han seg så godt i drømmene. Der kunne han være ung og mager, en potent, seksuell storeter med hår på hodet. Han fryktet forfallet meget sterkt. Med sin opptatthet av seg selv som så vel fysisk som kunstnerisk viril, var aldring og sykdom en meget grov krenkelse.
Han fikk en telefon om en femte Oscar-statuett. Det var en æres-Oscar. Beskjeden var problematisk fordi han oppfattet en slik utmerkelse for «livstids gjerning» som et varsel om at nå tenkte de at hans gjerning var over. Han ville lage mer film! «Hver dag jeg ikke lager film, er en tapt dag. Slik er det å lage film, som å elske.» Det var samme Federico Fellini som formulerte «Ferie er straff!»
Etter hjemkomsten fra Los Angeles førte brystsmerter ham motvillig til et sykehus i Sveits. Han mistrivdes meget sterkt, og mente at han drømte dårlige drømmer der hvor det er høye fjell. Den nyopererte forhandlet med sykehuset. Han fikk lov til å ha sin rekonvalesens på Grand Hotel i Rimini. På dette én gang utopienes og erotikkens sted fikk den skrøpelige Fellini sitt første hjerneslag. Han var delvis lammet. «Det er som å være fanget i en annens kropp. Nå opplever jeg meg som en savnet person.»
I sin ungdom drømte Fellini seg inn hit. I sin alderdom ble han kjørt ut på en båre.
Slutten som en krenkelse
Den syke Fellini ble overflyttet til et sykehus i Roma. Her døde han snart av et nytt slag. Med den vel ivrige fotografen Paparazzo i filmen La dolce vita skapte Fellini begrepet paparazzi. Den døde Fellini ble gjenstand for dette parasittiske fenomenet. Journalister og særlig fotografer hadde oppholdt seg ved sykehuset dag og natt under Fellinis siste dager. En paparazzo hadde åpenbart gode kontakter inne på sykehuset, og fikk en rask beskjed om regissørens død. Han kom seg inn på intensivavdelingen, trakk vekk lakenet og fjernet rør og slanger for å ta bildet av den døde Fellini. Scenen er forhåndsvarslet nettopp i La Dolce Vita.
Fotografen solgte bildet til en fjernsynsstasjon, som viste det på nyhetene. Det utløste et raseri: telefonklager, trusler og annonsører som truet med å trekke seg tilbake. Italia reagerte umiddelbart på en slik endelig krenkelse av privatlivets fred for den elskede Fellini.
«Hver dag jeg ikke lager film, er en tapt dag», skrev Fellini.
Jeg betaler for kaffen i Giardino Fellini.
Finn Skårderud kom i 1999 ut med boken Federico Fellini, som nå er utgitt på nytt i anledning Fellini-jubileet.