FORFATTER: Maria Alstad Øverås er psykolog med doktorgrad om kroppsbilde hos pasienter med anoreksi.
For åtte år siden begynte hun å skrive bok, og i mai ble resultatet sluppet. I boka Å bli frisk – Veier ut av spiseforstyrrelser (Universitetsforlaget, 2018) intervjuer hun syv personer som har hatt spiseforstyrrelser. Psykolog Maria Alstad Øverås håper at denne utgivelsen vil gi håp og mer kunnskap om hva som faktisk hjelper personer som rammes av en spiseforstyrrelse.
Hva gjorde at du kom i gang med å skrive boka?
– Jeg ønsket å finne ut av hvordan jeg som psykolog kunne hjelpe personer med spiseforstyrrelser enda bedre. Jeg tror det er noe som mange behandlere kjenner på. Mange personer med spiseforstyrrelser blir friske. Jeg ville høre med dem om hva som faktisk hjalp. Etter hvert som jeg intervjuet folk, ble jeg også ganske opptatt av hva de sa som ikke hjalp. Også det gir viktig informasjon.
Hva ønsker å formidle med denne utgivelsen?
– Jeg ønsker å formidle at det går an å bli frisk, og at det er mange veier til målet. Jeg håper leseren får en bedre forståelse av hva en bedringsprosess egentlig er. Hva som skaper vendepunktene som gjør at personen selv ønsker å bli frisk, hva som driver prosessen framover, hva som skaper hindringer.
– Jeg synes at fokuset på spiseforstyrrelser generelt er for negativt. I litteraturen er det mangel på bøker som handler om det å bli frisk. Men det går an å bli bra.
Hvordan kom du frem til utvalget, de syv historiene?
– Jeg valgte personer som har litt forskjellige typer spiseforstyrrelser, med ulik alvorlighetsgrad. Målet var at mange skal finne noe som de kunne kjenne seg igjen i. Fordi spiseforstyrrelser som regel omtales fra jenters perspektiv, var det viktig for meg å ha med historien til en gutt også.
Hva gjør at noen får en spiseforstyrrelse?
– Bildet er sammensatt og komplisert, det er noe av det som gjør disse sykdommene så krevende å behandle. Gjennom de sju historiene blir det tydelig at det er både mange veier inn og mange veier ut. Vanskelige opplevelser gjør en mer sårbar for å utvikle psykiske lidelser, inkludert spiseforstyrrelser. For eksempel kan traumer eller mobbing være underliggende årsaker. Så er det mange ting som bidrar til å opprettholde og forsterke spiseforstyrrelsen. For eksempel tyder forskningen på at en del med spiseforstyrrelser, spesielt de som har anoreksi, er veldig detaljorientert i måten de bearbeider informasjon på. Det trenger ikke bare å være en negativ egenskap. Det kan gjøre at personen blir århundres nevrokirurg, men det kan kanskje også gjøre at man er sårbar for å få en spiseforstyrrelse.
Hvor mange blir friske?
– Det kommer an på hvordan du definerer frisk og hvilken gruppe du undersøker. I en oppsummeringsstudie som jeg gjengir i boka, anslås det at cirka halvparten av de som har spiseforstyrrelser, blir friske, men jeg skulle ønske at man fikk til enda litt mer. Hvis 20 prosent ikke blir friskere i det hele tatt, slik oppsummeringsstudien tyder på, er det dramatisk. Det er et potensielt ødelagt liv bak hver av personene i den 20-prosenten.
Hva hjelper en person til å bli frisk?
– Etter å ha skrevet boka er jeg om mulig blitt enda mer opptatt av samarbeid enn jeg var før. Dette er noe mange av de jeg intervjuer, trekker frem. Det er viktig å finne noe pasienten og behandleren kan samarbeide om. Et felles mål. Det må være noe som handler om å bevege seg mot et friskere liv. Jeg kan selvfølgelig ikke godta at vi skal samarbeide om at personen skal holde lavest mulig vekt, for eksempel. Men min erfaring er at man kan få til et samarbeid med de aller fleste. Da blir alt mye lettere, det blir et slags fellesskap der vi jobber mot en felles fiende.
– Så forteller mange at det er hjelpsomt å bli respektert, men samtidig stilt krav til og ansvarliggjort for ens eget liv. Valgene du tar, får følger. Du kan ikke både være alvorlig undervektig og samtidig få masse av de andre tingene som du ønsker ut av livet.
– Mange beskriver at det hjalp å finne måter å håndtere vanskelige følelser på. Det var viktig å få mentale pauser fra sykdommen og holde kontakt med et friskere liv. Det kunne være å gjøre ting som å spille fotball, gå på yoga eller være med venner. Det hjalp å få interesser som lå utenfor kropp. Terapeuter er opptatt av dette i varierende grad, tror jeg. Som behandler kan man lære av disse historiene, det er absolutt ting her som man kan ta inn og bruke i behandling.
Hva hjelper ikke?
– Det er dessverre ikke sånn at alle har hatt bare gode opplevelser i møtet med helsevesenet og psykologer. Flere beskriver ubehagelige opplevelser, hvor de nettopp føler at de ikke ble lyttet til, at de ble overkjørt.
– En av de jeg intervjuet har en historie som er helt grusom, men når hun forteller, ler hun ganske godt av det fordi det er så absurd. Hun hadde spiseforstyrrelser fra hun var ganske ung. Hun hadde blitt utsatt for overgrep og hun ble mobbet i hele skoletiden, men ingen så henne eller spurte hvordan hun hadde det. Så i voksen alder kom hun omsider til en psykolog. Hun gikk til denne psykologen som var spesialist på spiseforstyrrelser. De satt der i en time uten at noen av dem sa et ord. Slik fortsatte de i ett år, hver time satt de bare stille i samme rom og sa ingenting. På et tidspunkt tenkte hun bare, «den eneste forskjellen mellom deg og meg er at du får betalt og ikke jeg, så dette her gidder jeg ikke mer», også sluttet hun.
– Det var jo fryktelig, når hun endelig trodde hun skulle få hjelp, så møtte hun dette. Senere møter hun heldigvis en annen behandler som blir en veldig god hjelp for henne.
Hva slags lærdom håper du at folk vil sitte igjen med?
– Jeg håper historiene i boka vil hjelpe folk til å bli en bedre behandler, en bedre pårørende, en bedre fastlege, en bedre helsesøster. Og så håper jeg man kan finne inspirasjon om man strever selv. De intervjuede sier konkrete ting som vi alle kan lære av.