Kognitiv terapi er en samtaleterapi som legger stor vekt på pasientens tankeliv, synspunkter og holdninger til sentrale temaer og hendelser i livet. Dette er en veldokumentert og anerkjent behandlingsmetode for psykiske lidelser.

Hvis man opplever store følelsesmessige problemer, viser det seg ofte at man har ett eller flere punkter hvor man har valgt eller glidd inn i uhensiktsmessige eller irrasjonelle måter å tenke eller handle på. Når en pasient innser dette, kommer spørsmålet om det finnes alternative måter å se ting på og hvilke pasienten i så fall bør velge.

Jeg kan ikke, og vil ikke, som terapeut si at pasienten må tenke og gjøre som meg. For det første vet ikke jeg hva som er best for andre. For det andre er et av hovedpoengene ved å gå i terapi at man skal bli mer uavhengig og selvstendig. Man skal selv finne ut hva man vil stå for, mene og gjøre.

Det er derfor ikke riktig at jeg som terapeut foreslår hvordan andre skal leve sitt liv. Like fullt er det behov for alternative tanker, alternative holdninger og andre måter å se ting på enn det pasienten hittil har tydd til.

Hør etter hva kongen sier

Hvor kan man få ideer eller forslag til nye holdninger og atferd? Selvfølgelig kan både pasient og terapeut drive brainstorming og kaste frem forskjellige forslag som pasienten kan ta stilling til. Men det hadde vært greit om vi hadde noen mennesker vi kunne skule til for å få litt hjelp til å takle livet. Hvem skal vi gå til? Finnes det noen gode eksempler for folket? Jeg tror jeg har funnet et: kong Harald V, Norges konge.

Etter min mening har han de fleste grunnholdningene på plass i livet sitt, og ingen vil ta skade av å se nærmere på hvordan han takler stress og press, sykdom og usikkerhet, arbeid og familieliv. Ikke fordi vi skal kopiere kongen eller bli som han, men fordi vi kan få noen gode tips og bli inspirert til å finne vår egen vei gjennom livet.

Jeg har i mange år fulgt med på hva kongen offentlig har formidlet av holdninger og synspunkter, og jeg har gang på gang blitt slått av hvor klartenkt, klok og fornuftig han er. Dersom det norske folk hadde adoptert kong Haralds holdninger til sentrale temaer i livet, ville mange av oss sannsynligvis hatt en mye bedre hverdag. Kongens uttalelser og handlinger må han selv stå for, mens mine kommentarer, refleksjoner, utlegninger og betraktninger ene og alene er mitt ansvar. Kongen har verken godkjent eller underkjent min bok Kongen anbefaler. Hans bidrag har vært å være seg selv.

Man kan mene hva man vil om monarkiet, men når vi nå engang har en konge, kan vi i det minste høre etter hva han sier.

Et mer solid fundament

Vi har ansvar for selv å vurdere hvordan vi forholder oss til oss selv og andre. Hvem vi er, påvirkes av arv, miljø og egne valg. Arven kan vi ikke gjøre så mye med. Våre gener innebærer at vi fødes med muligheter og begrensninger. Miljøet kan vi lettere endre på. Ikke når vi er barn og andre bestemmer for oss; da er vi prisgitt andres valg. I denne tiden legges det føringer i vårt sinn som vi senere må ta stilling til om vi vil videreføre eller ikke.

Som unge og voksne er vi imidlertid aktivt med på å forme våre omgivelser. I de fleste viktige livsspørsmål kan vi velge mellom en rekke alternative holdninger og standpunkt. For eksempel kan vi velge hvem vi lytter til. Hvem søker du råd hos når du står overfor et viktig valg?

Noen tar viktige beslutninger uten å konsultere andre i det hele tatt, mens noen lar andre bestemme. Det lureste er kanskje å be om synspunkter fra andre, men samtidig være klar over at til syvende og sist er det vi selv som må bestemme og ta ansvar for vårt liv.

Vi kan ikke skyve valgene våre eller ansvaret for eget liv over på slekt, venner eller rådgivere. Det er ofte fruktbart å drøfte en situasjon med andre. Vi kan få interessante og tankevekkende innspill og synspunkter, som vi selv ikke ville kommet på. Det betyr ikke at vi nødvendigvis velger annerledes enn vi ellers ville gjort, eller at vi er enig i alt som sies, men vi får et mer solid fundament for vår endelige avgjørelse.

En frihet som forplikter

Noen er heldige å ha mange fornuftige folk rundt seg, for andre er det mer sparsomt. Miljøet kan være fattig på alternative perspektiver og nyttige innspill. Uansett: Alle nordmenn har muligheten til å lytte til kongen.

Han er ofte i media, han reiser rundt i landet, og han har sin årlige nyttårstale på TV. Hver enkelt nordmann kan ikke ha personlige samtaler med kong Harald. Det er heller ikke nødvendig. Jeg har heller aldri snakket med kongen, kun lyttet til hva han sier i det offentlige rom Det kan du også gjøre. Han er en høyst offentlig person, faktisk en av de få som du kan regne med blir værende der. Han er ikke avhengig av velgernes gunst, vellykkede forretninger eller en god sangstemme. Han er Kongen, og blir her til han blir avsatt eller dør.

Noen vil innvende at kongen hele sitt liv har levd i en privilegert situasjon, med et klart oppdrag og en trygg statsstøttet økonomi. Hvorfor skal vi lytte til folk i en så unik posisjon? Hva vet han om hvordan det er å være en vanlig nordmann? Jeg forstår innvendingen. Man skal ikke lytte til kongen bare fordi han er konge. Han må ha noe å bidra med.

Det finnes mange eksempler på privilegerte mennesker som er født med en sølvskje i munnen, men som jeg ikke kunne skrevet positive bøker om. Deres holdninger egner seg best til skrekk og advarsel. Alt lå til rette for et godt liv, men de har gjort sitt ytterste for å ødelegge både for seg selv og andre. Det har ikke kong Harald gjort. Han har, etter min mening, funnet en fin balanse mellom å ta hensyn til seg selv og å ta hensyn til andre. Han fremtrer som en moden, klok mann, og det er derfor vi gjør lurt i å lytte til ham.

I den gamle barneleken «Kongen befaler!» måtte vi gå ut av leken hvis vi ikke gjorde som kongen sa. I livet er det ikke slik. Her har vi full frihet til å gjøre som vi vil. Dette er en frihet som forplikter. Velg dine rådgivere med omhu! Mitt forslag er altså at du velger kong Harald som en av dem.

«Det blir aldri for sent»

Første gang jeg ble ordentlig oppmerksom på kong Harald, var en gang han var på statsbesøk i Frankrike, det må ha vært i 1997 eller 1998. Han var i Paris sammen med dronning Sonja og en norsk delegasjon Kongen og dronningen ble intervjuet på Dagsrevyen i NRK, og dette intervjuet gjorde et visst inntrykk på meg.

Jeg gjengir det etter hukommelsen, men jeg mener at referatet ligger nær opp til slik det virkelig var. Jeg husker at det var en mannlig reporter, og i løpet av intervjuet spurte han kong Harald hvordan det egentlig stod til med fransken hans fordi kongen hadde holdt tale på norsk i Paris. «Jo», svarte kongen, «jeg snakker norsk, for jeg synes fransk er så veldig vanskelig. Dessuten har vi så gode tolker i dag.» Da grep dronning Sonja inn i samtalen og sa til intervjueren: «Jeg har forsøkt å få ham til å lære, men han vil ikke.»

Tilsynelatende likte ikke kong Harald dette utsagnet spesielt godt, og de følgende minuttene utspant det seg en liten meningsutveksling mellom kongen og dronningen. Det spesielle var at dette ble sendt midt i beste sendetid på riksdekkende TV. «Fransk er jo veldig vanskelig», gjentok kongen. «Nei, det er det ikke», svarte dronning Sonja. Antakelig behersker hun fransk svært godt, siden hun blant annet har tatt eksamen ved l’Ecole Professionelle des jeunes Filles i Lausanne i Sveits. Kongen forsøkte derfor en litt annen strategi.

«Husk, jeg lærte jo litt fransk da jeg gikk på Krigsskolen.» «Det er jo så lenge siden!» sa dronningen. Kongen kunne ikke si noe til det, det er jo faktisk kjempelenge siden han gikk på Krigsskolen. Kongen tenkte seg litt om, så sa han: «Men jeg har jo senere tatt et kurs i fransk.» «Jo», svarte dronningen, «men du leste jo ikke!»

Kong Harald kunne tydeligvis ikke si så mye til dette heller. Han er nok ikke interessert i fransk. Han er jo norsk konge! Ganske brått fikk kongen et mer besluttsomt uttrykk. Han var kommet på noe, og sa: «Husk at jeg er blitt en gammel mann. Jeg er over 60 år nå. Det begynner å bli for sent for meg å lære fransk.»

Til dette svarte dronning Sonja: «Det blir aldri for sent!» Det var interessant å se kongens reaksjon på dette utsagnet. Han kviknet til, snudde seg mot dronningen og spurte: «Hva sa du? Blir det aldri for sent? Er det sant?» Hun bekreftet: «Det blir aldri for sent.» Da smilte kongen, var plutselig veldig avslappet, og sa: «Det var godt å høre! Da kan jeg jo vente litt til da!» Så lo han godt.

En måte å få oversikt

Av dette lærte jeg følgende: Kong Harald er ikke bare konge i Norge, han er også konge i livet sitt. Han gjør som han vil. Dersom dronningen vil lære fransk, så er det helt greit. Hun kan gjøre som hun vil. Dersom han ikke vil, så lar han det være. Slik er det med den saken.

Det ble for meg nok et eksempel på den gamle sannheten om at det er umulig å endre andre. Voksne mennesker som forsøker å endre andre voksne mennesker, må som regel konkludere med at det ikke går. De blir bare verre! Hvis noen skal endre seg, må de gjøre det selv. Dette har nok både kongen og dronningen forstått, men det er jo lov å prøve seg. For øvrig har jeg inntrykk av at kong Harald og dronning Sonja har et godt forhold seg imellom. Men fransk har hun altså ikke fått ham til å lære seg.

Jeg har tolket kongens holdninger og handlinger i lys av kognitiv terapi. I kognitiv terapi står folks tenkning, leveregler og grunnholdninger i fokus. Man er mer opptatt av hva folk tenker og mener enn hvorfor man er som man er. Hvilke tanker og leveregler en person har i dag, finner man ut ved samtale og ved å legge merke til hvordan personen handler.

Ved å stille stadig nye spørsmål kan både personen selv og samtalepartneren bli bedre og bedre kjent med personens indre liv, og man kan relativt raskt få en god oversikt over hvilke holdninger personen har i dag.

Spørsmålet om hvorfor personen er som han er, kan det være mye vanskeligere å få tak i. Det kan være en lang og komplisert historie som det kan ta lang tid å nøste opp i, om det i det hele tatt er mulig. Ifølge kognitiv terapi er det viktigere å vite hvem man er og hvor man har tenkt seg, enn å vite i detalj hvorfor man ble som man ble.

For dem som ønsker en mer systematisk innføring i kognitiv terapi, henvises til Den indre samtalen (Berge & Repål, 2004) eller Sjef i eget liv – en bok om kognitiv terapi (Wilhelmsen, 2004) for dem som foretrekker norsk, og Cognitive therapy, basics and beyond (Beck, 1995) for dem som like gjerne leser engelsk.