Smertepsykologi er et lite fagfelt, men helsepsykologi og mer spesifikt smertepsykologi er et felt som vokser og som sannsynligvis vil få mer plass i framtida ettersom det i økende grad blir utviklet forståelse og kunnskap om den biopsykososiale modellen ved langvarig smerte. Den biopsykososiale modellen legger til grunn at biologiske, psykologiske og sosiale faktorer i gjensidig samspill påvirker hvordan en person har det. Pasienten blir sett og forstått i et helhetsperspektiv. Ved videre oppfølgning og behandling av langvarig smerte er det som oftest viktig å ha fokus på psykologiske og sosiale faktorer for å påvirke det biologiske systemet. Leger kan sjelden hjelpe pasienten med biomedisinske tiltak alene. Smertetilstanden er over tid blitt sammensatt med mange faktorer som bidrar til å opprettholde og forverre smertetilstanden.
Ved Avdeling for smerte og sammensatte symptomlidelser i spesialisthelsetjenesten jobber jeg tett sammen med leger, fysioterapeuter og sykepleiere. Det krever at jeg som psykolog i det tverrfaglige teamet ikke bare behersker psykologifaget, men også har kunnskap og interesse for somatikk og medisinsk informasjon. En pasient som kommer til Smertesenteret har som oftest en forventning om at alle i det tverrfaglige teamet har smertene i fokus, også psykologen. Noen pasienter reagerer med overraskelse over at de i det hele tatt blir innkalt til en psykolog. De forstår at det er relevant å bli vurdert av lege og fysioterapeut, men de ser ikke nødvendigvis hensikten med å samtale med psykolog. Pasienten kan ha bekymring for at smertene bare skal oppfattes som psykiske og psykologisert av psykologen i det tverrfaglige teamet.
Noen kan ha utviklet negative forventninger om at psykologens rolle er å avsløre dem, konkludere med at smertene er innbilte eller overdrevne. En god del pasienter har allerede følt seg psykologisert av helsevesenet og er derfor særlig sårbare for nettopp dette.
Hyppig og langvarig kontakt med helsevesenet har ført til mange erfaringer. Jeg har ofte fått høre fra pasienter at de har følt seg krenket gjennom lite respektfull kommunikasjon der det for eksempel kan ha blitt formidlet beskjeder som «det er lite vi kan gjøre, det er ingen grunn til at du skal ha vondt siden skaden har grodd» eller «du må lære deg å leve med smerten, å jobbe eller trene vil være den beste medisin».
Pasientene føler seg maktesløse fordi de gjentatte ganger har opplevd at slike råd ikke fungerer. Noen sier at slike råd har gjort dem verre fordi de har presset seg langt over egen grense. Etter min erfaring er slike opplevelser som regel årsaken til at pasienten har gruet seg til konsultasjonen med psykolog.
Mindre skepsis til å gå til psykolog
De senere årene har jeg erfart mindre skepsis i forbindelse med å inngå i psykologvurdering når pasientene kommer for tverrfaglig utredning ved Smertesenteret. I starten av min karriere i 2005 viste denne pasientgruppen større grad av skepsis enn de gjør nå. De var mer engstelige for å bli psykologisert, og de forsto i mindre grad hvordan psykologhjelp kunne være nyttig når smerte var hovedproblemet. I årene som har gått er det blitt mer fokus på at fysiske plager kan ha psykiske komponenter, og at mestring av plager vil ha betydning for hvor alvorlige plagene blir opplevd. Å gå til psykolog virker også mer akseptert selv om det for enkelte fortsatt kan oppleves vanskelig. Jeg må likevel være bevisst på hvordan jeg selger min faglige tjeneste inn i behandlerteamet. For å få innpass og en god start med pasienten er det derfor svært viktig å forklare min rolle som smertepsykolog. Jeg pleier å si at som smertepsykolog har jeg to hovedoppgaver:
- Å utrede pasientens evne til å håndtere smerter, eventuelt gi behandlingshjelp for dette dersom jeg vurderer at forbedring av mestringsstrategier kan virke positivt på smertene.
- Å utrede pasientens psykiske helse fordi den på ulike måter påvirker pasientens smertetilstand. Dersom jeg finner at psykisk helse er redusert, er det viktig med behandling som er rettet mot det aktuelle problemområdet. Noen utvikler angst og depresjon i forbindelse med langvarig smerte. Dette er tilstander som bør gi psykologisk behandling for å motvirke at det virker negativt inn på smertene. Hvilken forankring den psykologiske behandlingen har, om den for eksempel er kognitiv eller psykodynamisk, bør tilpasses pasientens ressurser og problemstilling.
Jeg forklarer pasienten at begge disse punktene handler om å forbedre livskvalitet og fysisk funksjon. Jeg forklarer nøye den biopsykososiale modellen for pasienten ved å beskrive den nære sammenhengen mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Jeg forklarer videre hvordan mentalt stress virker inn på vårt muskel- og nervesystem og det endokrine systemet. På en enkel måte forklarer jeg moduleringsmodellen med hovedfokus på hvordan vi kan påvirke smertesignalisering ved hjelp av psykologiske mestringsstrategier. Det er viktig at pasienten forstår hensikten med psykologiske teknikker for bedre å mestre egne smerter og at de lærer seg dem.
Psykososial belastning og stress
Pasientgruppen med langvarig smerte er som nevnt variert, kompleks og sammensatt, de må forstås og følges opp i et biopsykososialt perspektiv. Min rolle som psykolog blir å kartlegge og behandle psykososiale faktorer som virker inn kroppslig. Jeg erfarte tidlig at det ikke bare er én riktig måte å gå fram på. Som smertepsykolog har det for meg vært viktig å ha ere behandlingsmetoder eller innfallsvinkler. Jeg har derfor tatt videreutdanning i hypnose, kognitiv terapi og psykodynamisk terapi. Jeg tror smertepasienter er like ulike som andre pasienter, og samme behandlingsretning vil ikke fungere på alle.
Å få en så god smertehåndtering som mulig er avhengig av mange faktorer. Tidligere og nåværende psykisk belastning påvirker hvordan pasienten er i stand til å ta i bruk sine ressurser. Jeg bringer fra første konsultasjon inn ordet «stress», og setter det i sammenheng med biopsykososial belastning. Stress er en sentral faktor som kan påvirke smertene. Opplevelsen av stress er både fysisk og psykisk. Begrepet «stress» er for noen et diffust ord, og betydningen må avklares. Jeg pleier å de nere stress på denne måten for mine pasienter: «alt du ikke har kontroll på, men som du likevel prøver å kontrollere». Jeg kan også si «stress blir som bensin på bålet dersom bålet er smertesignalene. Smertesignalene oppfører seg mer intenst når de utsettes for stress».
Psykososial belastning og stress kan være alt fra vanskelige relasjoner, dårlig samvittighet, vansker med å innfri krav eller generelt ha en følelse av ikke å strekke til. Dette er ofte sentrale temaer for pasienten, og smertene har slike konsekvenser. En del vil si at de har endret seg som mennesker etter at de fikk smerter. Smertene virker inn på selvfølelse og selvtillit. Dette er psykologiske ladede temaer som jeg ser er svært viktig å ta tak i når pasienten går i psykologisk behandling. Pasientene kan ha en opplevelse av at smertene har smeltet sammen med deres identitet, og de ser på seg selv som «smertepasient». Dette er en uheldig identitet fordi den erner eller maskerer det som er positive og gode egenskaper i personen.
Noen er fortvilet over at de opplever å ha mistet seg selv. Det kan høres dramatisk ut for oss som møter slike utsagn, men så alvorlig oppleves det for pasienten. Smerten har fått så stor plass at livskvaliteten har nådd et bunn-nivå. Det blir viktig å hjelpe dem med å finne tilbake til den de egentlig er, eller den de mest ønsker å være – den beste varianten av seg selv. En del har levd et altfor aktivt liv med en livsstil som ikke var sunn. Selv om de savner det gamle livet sitt og ønsker seg tilbake dit, så trenger de kanskje i stedet hjelp til å innse at det vil være skadelig for dem å gå tilbake til tidligere livsstil. Livsstilen var ikke nødvendigvis sunn da de var friske heller. På et eller annet tidspunkt ville det ha sagt stopp. Disse pasientene trenger mest av alt å finne nye og bedre måter å leve livet sitt på.
En meningsfull endringsprosess
Jeg opplever det som svært meningsfullt å være en del av denne endringsprosessen. Det er spennende og meningsfullt at behandling som innebærer psykologisk mestring gir seg fysisk utslag. Det føles stort når pasienten etter en tid i behandling forteller at nå virker det som om smerten kommer i bakgrunnen. Det de har gjort av forandringer i hverdagen har ført til et endret fokus, noe som ikke bare fører smerten i bakgrunnen, men som får fram andre viktige verdier i livet. Kanskje blir fritid, familie og jobb mer sentralt igjen, verdier som er kommet i bakgrunnen på grunn av at smerten har tatt så stor plass. Mange føler seg ofte overveldet over å kjenne at kropp og sinn henger så nært sammen. De hadde aldri trodd at de kunne påvirke sin egen helse i så høy grad.
Å være smertepsykolog er berikende, og jeg gleder meg til å gå på jobb.
En mann i behandling fortalte nylig at han ikke var klar over hvor mye lyd det kommer fra trær når løvene rasler i vinden. Han hadde aldri tatt seg tid til å stoppe opp for å lytte. Turene han nå tok i naturen var annerledes enn før. Smertene krevde et lavere tempo, og det tillot også nye og sterkere sanseinntrykk. Han klarte å kjenne på takknemmelighet over at smertene hadde ført noe positivt med seg. Det gjorde ham godt.
Å være smertepsykolog er berikende, og jeg gleder meg til å gå på jobb etter elleve år i dette feltet. Utfordringene står i kø, og det er selvsagt ikke alle pasienter vi som tverrfaglig team klarer å hjelpe. Det er likevel alltid spennende å møte en så variert pasientgruppe. Og jeg ser at smertepsykologi har en sentral plass i å bedre pasientens hverdag med smerter.