Etter at tiggerforbudet ble opphevet i 2006, ble tilreisende tiggere et hyppig innslag i gatebildet i Norge. Såkalte romfolk oppholder seg i landet i noen uker eller måneder av gangen før de reiser videre eller hjem. Romanias innlemmelse i EU i 2007 medførte en sterk økning av tilreisende, og siden sommeren 2012 var det ifølge politiet og interesseorganisasjoner mellom 1000 og 2000 tiggere i hovedstaden alene.
Det føres ingen nasjonal oversikt, men sommerhalvåret medfører økt profesjonell tigging i de fleste byer og tettsteder. Debattene dreier seg om forbud og bakmenn. Er det etisk rett å gjeninnføre tiggerforbudet, og hva slags virkning vil det ha? Er den profesjonelle tiggingen organisert av bakmenn, eller er det kun fattige enkeltpersoner som forsøker å livnære seg?
Hvilken vekst er det vi bidrar til når vi legger en tier i koppen til tiggeren – viser vi at vi bryr oss? Han får råd til rusen sin. Kanskje også til et kneippbrød og en tube kaviar. Muligens en pils. Vi skaper et ørlite bånd. Men når disse tierne og tjuekroningene faller ned i koppen hans, når dagene går og han fortsatt sitter der.
I Norge står positive holdninger til medmennesker sterkt. Vår medfølelse med naboen og naboens nabo er velutviklet, og det er av det gode. Sympati er imidlertid ikke alltid den mest effektive hjelpemekanismen, noen ganger kan den tvert imot stå i veien for reell hjelp. Det ligger et paradoks i sympatien som vises tiggere; vårt forhold til tiggeren reflekterer vårt forhold til arbeidet med dem som har falt utenfor. Veldedigheten virker omvendt proporsjonalt med sympatien som utøves: Å gi mynter til tiggeren eller mat til den sultne kan være mer til skade enn til gagn. Ikke bare opprettholder det en livssituasjon, men befester også en grusom underdanighet, som intet brød i verden kan stilne.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Ydmykhet er en god menneskelig egenskap, men det samme gjelder ikke ydmykelse. Når du ber en venn om hjelp fordi du trenger det, emosjonelt eller materielt, er det en fin handling som gjør deg sårbar og inngir tillit hos vennen. Slikt bygger relasjoner og utdyper forhold mennesker imellom. Om du er en konstant mottaker av hjelp og aldri gir, inntar du en underdanig posisjon. Rollen er krenkende og kan aldri bli jevnbyrdig. Det å gi til tiggeren kan opphøye giverens samfunnsmoral, få giveren til å føle seg litt bedre. Det er denne sympatien profesjonelle tiggere utnytter når de setter frem bilder av familie, små barn eller benytter andre effekter som skal få publikum til å oppleve medfølelse.
Konflikter på gata
Den såkalte løsgjengerloven hadde virket siden 1907, da den ble opphevet 1. januar 2006. Paragraf 11, som omhandlet betleri (tigging), ble opphevet 1. juli samme år. Daværende justisminister Odd Einar Dørum sto i spissen for denne endringen. De mest skeptiske røstene var å finne på gateplan, der man nettopp fryktet en utvikling med at profesjonelle tiggere skulle overta gaterommet. Da Romania ble medlem av EU året etter, ble denne frykten en realitet. EØS-avtalen gir rett til «fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere og fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet». Og det er ingen hemmelighet at Norge er et ettertraktet mål for tiggere, gatehandlere og tyver. Å tillate tigging kan innebære en invitasjon til profesjonelle utøvere. En studietur til Romania kunne demonstrert omfanget av denne virksomheten.
Siden 2007 har det derfor pågått en tiltakende kamp på gata, mellom fortrinnsvis norske gatenarkomane og nye tilreisende, profesjonelle tiggere, med overvekt av rumenske romfolk. To grupper som har det til felles at de benytter gaterommet for å oppnå storsamfunnets gunst. Den omfattende virksomheten økte gradvis og synlig hvert eneste år fra 2007, men det var sommerhalvåret 2012 det for alvor eksploderte. Selv de minste tettsteder fikk sine tiggere eller gatemusikanter. Det hadde lenge vært konflikter mellom gatenarkomane og romfolk, men denne sommeren tilspisset det seg.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
De norske magasinselgerne ble effektivt fordrevet fra samtlige gode salgssteder i storbyenes sentrumsområder, og siden den gang har norske magasinselgere ikke lenger tilgang på de beste salgsplassene. Det kom stadig rapporter og rykter om slåssing, krangling, jaging og ran. Historiene var tallrike, selv om detaljene kunne bli fantasifulle i en frustrert gatenarkomans sinn. Det foregikk en territorial kamp. Politiets og publikums beretninger bekrefter dette. De profesjonelle tiggerne har sjelden rusproblemer på linje med norske gatenarkomane, og kan gjøre sitt arbeid dagen igjennom.
Mennesker med ruslidelser jobber sakte, med mangfoldige og lange pauser gjennom en relativt kort arbeidsdag. I tillegg opererer de tilreisende tiggerne i grupper, til dels store og svært godt organisert. Norske narkomane er på sin side svært lite organisert. Den territoriale kampen på gata var således aldri en jevnbyrdig strid; de rusavhengige hadde aldri noen sjanse, og ble raskt minimert i bybildet landet over. Nationaltheatret i Oslo var et eksempel på dette, og er et fortettet eksempel på de profesjonelle tiggerne og gatearbeidernes organisering. Her finner du en gitt sommerdag et mylder av organiserte grupper, i form av tiggere, magasinselgere og musikere. Det du sjelden ser, er norske narkomane magasinselgerne.
Den profesjonelle tiggingen tvinger oss til å innse at vi er en del av Europa. Vår respons på problematikken gir seg uttrykk i to motpoler: den fremmedfiendtlige og den naive. Den ene vil deportere, den andre bortforklare, og begge bidrar til å ødelegge en debatt vi trenger. For vi behøver et åpent ordskifte, uten moralsk fordømmelse. Der det er lov å si at noen av tiggerne også stjeler, samtidig som man ønsker å bidra til at de får et bedre liv.
Mange har kvalifiserte meninger om dette, altfor få tør å hevde dem. Det er ikke tilfeldig, for veien er kort til rasismeanklager for den som våger å hevde selv ganske åpenbare påstander. Som at tiggingen fremstår som organisert, eller at ikke alle profesjonelle tiggere er uskyldige fattige i nød. Debatten om tigging har lenge vært følsom. Til en viss grad skal den også være det, for ingen er tjent med fremmedfrykt som diskusjonens premiss. Begreper som deportasjon, rotter, skitne og deres like hører ikke hjemme i noen debatt som handler om mennesker. Den naive romantiseringen er antakelig like ødeleggende, og få har bidratt mer dette enn de frivillige organisasjonene.
Mangel på forskning
Kirkens Bymisjon lanserte i 2007 en «undersøkelse» om tiggere (Brattvåg, 2007). De lønnet en sosiolog som spurte 40 rumenske tiggere om de hadde bakmenn. Hva de svarte? Nei, det hadde de ikke. Ingen bakmann. Dette holdt for Kirkens Bymisjon, som spredte «funnet» til mediene. Under dekke av «forskning» og «undersøkelse» har denne Bymisjonsrapporten gått sin gang i pressen under overskrifter som «– Utenlandske tiggere ikke kriminelle» (Ingul, 2008) og «– Tiggingen er ikke organisert» (Hytten, 2007).
Med oppslag i flere av landets største medier har dette bestillingsverket bidratt til å skape et inntrykk av at det finnes seriøs forskning som forteller oss at tiggingen ikke er organisert. «De rumenske tiggerne i Oslo er ikke organisert, fastslår forsker,» skrev NRK. «Rapporten» er et resultat av det forskeren selv kaller «ustrukturerte samtaler» med 40 personer. Oppdragsgiver Kirkens Bymisjon var etter alt å dømme selv klar over at dette ikke var holdbare tall, og daværende generalsekretær Sturla Stålsett uttalte til Aftenposten at «vi sier bare at vi ikke har funnet holdepunkter for at rumenske tiggere er organisert av kriminelle miljøer. Men vi kan ikke avkrefte at dette forekommer».
Det finnes flere lignende rapporter, med forskjellige fortegn. Utekontakten (kommunalt) i Bergen gjorde noe lignende og kom til helt motsatt konkusjon. De intervjuet 34 tiggere med rumensk statsborgerskap i 2013 og mente flertallet var organisert. «Tiggingen er gjennomorganisert,» sa lederen for Utekontakten Marit Sagen Grung (Eidsvik, Torheim & Nicolaisen, 2013). Videre resonnerte hun: «Skal du reise gjennom hele Europa for å komme hit, må det være organisert.»
Forskningsstiftelsen FAFO la i juni 2015 frem en rapport om tigging, der de hadde intervjuet 1200 tiggere i Oslo, Stockholm og København, og spurte blant annet om de hadde bakmenn (Djuve, Friberg, Tyldum & Zhang, 2015). I Oslo samtalte forskerne med 438 tiggere. Heller ikke disse oppga eventuelle inntektskrevende aktører. Forskerne hevdet at tiggingen er organisert gjennom familienettverk og lignende strukturer, men at det likevel ikke er organisert – at det dermed ikke finnes bakmenn. De utelukket ikke at det kan eksistere, men klarte ikke å finne spor av det gjennom intervjuene. For FAFO var ikke familieperspektivet verdt å forfølge, på tross av at familiestrukturer for romfolk er et helt annet og hierarkisk system enn det vi er vant til.
En rapport fra rettighetssentret European Roma Rights Centre (ERRC) i 2011 gjorde et poeng av at menneskehandel «generelt involverer nær familie», og at «undersøkelser til denne studien viser at dette også forekommer i rombefolkningen» (European Roma Rights Centre / People in Need, 2011). En annen underlig påstand fra FAFO var at inntekten fra tiggingen er såpass lav at ingen kan ha interesse av å organisere det. For det første kan en tigger utføre mye parallelt arbeid for sin arbeidsgiver, som jo fra et menneskehandelsperspektiv er noe av poenget. Og angående pengene: Om inntil 1500 tiggere tjener 200 kroner per dag (Engebrigtsen, Fraenkel & Pop, 2014) gjennom sommerhalvåret (april–oktober), gir det en total inntekt på 54 millioner kroner. Det er vanskelig å se hvorfor dette er for lite til å interessere eventuelle bakmenn.
På spørsmål om politiske virkemidler i møte med tigging uttalte FAFO-forsker Anne-Britt Djuve at rapporten ikke tar stilling til politiske løsninger, men at tiggerforbudet i København ikke har utryddet tigging (Skatvedt, 2015). Paradoksalt nok står det i rapporten at det i motsetning til i Stockholm knapt er mulig å få øye på rumenske tiggere i København. På Dagsrevyen sa Djuve rett ut at FAFO kan være sikre på at det ikke finnes bakmenn, uten å forklare hvorfor. «Vi er faktisk veldig sikre på det. Det er blant annet fordi vi har gjort jobben en god del grundigere enn å bare spørre folk ‘har du en bakmann, ja eller nei’» (Brekke, Fjelldalen & Gjellan, 2015). For som hun selv ga uttrykk for, er det opplagte problemer knyttet til å stole på svarene.
Så hva var det FAFO gjorde som fikk forskerne til å være «veldig sikre» på konklusjonen? Ikke stort annet enn akkurat det hun selv harselerte med, nemlig å spørre folk om hvorvidt de har en bakmann, «ja eller nei». De intervjuet mange, og snakket med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Attpåtil hadde de «vært i Romania og snakket med folk der». Anne-Britt Djuves retoriske resonnement var som følger: «Hvis det hadde vært sånn at alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det.» Kort sagt var det lite ved selve rapporten eller forskernes uttalelser som pekte på at det ikke finnes organisering.
Det finnes kartlegginger fra land i Skandinavia og andre land i Europa som sier noe ganske annet. Det var disse tidligere dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg Hanne Sophie Greve baserte seg på da hun advarte: «Det er grunn til å frykte at tiggere vi har her er ofre for menneskehandel. Vi har informasjon fra Romania om at sigøynere har blitt utsatt for at sterke grupper har tvunget barn og voksne ut på Europas gater, og tvunget dem til å tigge og stjele. Dette er vår tids slaver» (Svela, 2015).
Rapporten fra ERRC slår fast at menneskehandel «helt klart eksisterer, og dets effekt på romfolk er alvorlig» (ERRC, 2011, min oversettelse. Denne studien understreket i motsetning til FAFO at mennesker som er utsatt for organisert tigging og menneskehandel, sjelden forteller om det «av frykt for represalier». Slike rapporter genererer ikke tilsvarende overskrifter.
Heldigvis, for titler som «Tiggere er kriminelle» eller «Bekrefter myten om tiggere» ville være etisk tvilsomt. Man må imidlertid ha klart for seg at det at man ikke kan fremlegge bevis på et forhold, ikke i seg selv er et bevis på at dette forholdet ikke finnes.
Useriøs journalistikk
Det kan dessverre synes som om journalister formidler tendensiøse rapporter ukritisk og kombinerer dem med egne synspunkter, uten alltid å interessere seg for nyanser, datagrunnlag eller metode. Dagbladets leder fra 18. juni 2015 er et tankevekkende eksempel i så måte. Påstander om organisering «er basert på myter», konkluderte avisa. «Konklusjonene i rapporten er klar[sic]: det er ingen tegn til bakmenn», ble det fastslått, uten at FAFO-rapporten verken konkluderer med eller beviser dette. Avisa erklærte videre at rapporten «avliver myten om at tigging er knyttet til en bestemt etnisitet» fordi 40 prosent av de intervjuede oppga å være rumenere uten rom-bakgrunn. Hva Dagbladet mente de resterende 60 prosent skulle indikere, sies ikke. Avisa la tilsynelatende all skyld på politiet, som den (uten å dokumentere) anklaget for å «mistenkeliggjøre og stigmatisere» og for å bidra med «oppblåste tall om horder av tiggere».
Man blir nysgjerrig på om avisas redaksjon har tatt seg bryet med faktisk å lese selve rapporten, eller om den benyttet den for å underbygge egne synspunkter. Den er laget av fire forskere, og en av dem ga den samme uka et interessant intervju hvor Jon Horgen Friberg sa at han ble sjokkert av pressens bastante bruk av rapporten. «Den som leser rapporten, ser at vi peker på mange tilfeller av både utnytting og overgrep, og det er ingen tvil om at det finnes tilfeller som grenser opp mot menneskehandel» (Gundersen, 2015).
Forskningsinstituttet Nova publiserte et notat i 2012 som sa mye av det samme (Engebrigtsen, 2012). Forsker Ada I. Engebrigtsen brukte den samme retorikken som FAFO, nemlig at inntektene fra tigging var for lave til å vekke bakmennenes interesse. Engebrigtsens rapport var et resultat av «korte, spontane samtaler» med «rundt» 50 tiggere i Oslo, inngående samtaler med fem personer, intervjuer i Romania og samtaler med aktører på gata, blant andre Kirkens Bymisjon og Uteseksjonen.
I likhet med FAFO-forsker Djuve anerkjente Engebrigtsen at dem hun intervjuet, ikke nødvendigvis hadde noen interesse i å fortelle sannheten, men landet likevel på at svarene representerte virkeligheten. En liten del av feltarbeidet ble gjort blant skotske romfolk, der man fant tiggere med bånd til velstående rumenske kontraktører. En slags svart arbeidsformidling der tiggere jobber inn midler for det vi normalt kaller bakmenn. Dette sporet forfølges tilsynelatende ikke i rapportens konklusjoner.
Politiet i de største norske byene deler ikke NOVA- og FAFO- forskernes oppfatninger. Politiet i Trondheim gjorde en kartlegging i 2010, og kom frem til at det er mye som tyder på at tiggingen kontrolleres av bakmenn. Innsatsleder Svein Tanemsmo ved Sentrum politistasjon i Trondheim fortalte til Adresseavisen at de hadde opplysninger om at «bakmenn bruker tiggernes familier i Romania som en brekkstang» (Johnsen & Solberg, 2010). Den største kontrasten til FAFO, NOVA og Kirkens Bymisjon er det Kripos’ egne rapporter som står for. Deres rapport fra 2011 (Kripos, 2011) hevder at «omfanget av organisert tigging i de største byene er stort […] Organiserte grupper/familieklaner fra sigøynermiljøer i Romania og Bulgaria reiser til andre europeiske land, blant annet til Norge. Barn blir solgt av foreldrene for en sum penger og barna blir siden utnyttet til å skaffe penger til de kriminelle gjennom tigging og tyverier. Flere av disse gruppene har vært kontrollert av politiet i flere byer. I ett av tilfellene er det bekreftet at samtlige politidistrikter har registrert en gruppe personer som tydeligvis har reist rundt og utnyttet en mindreårig til tigging og kriminelle handlinger.»
Bakmann eller ikke bakmann
Således lever den norske debatten videre, og preges av å være en strid om nettopp bakmennenes eksistens. For eller imot at det finnes noen som trekker i trådene. For eller imot om den som sitter på gata og tigger, får beholde pengene selv. Og dessverre: et enten eller i spørsmålet om bakmannen. FAFO-forskerne fremhevet at hvis «alle disse hadde hatt en bakmann, så hadde vi fått høre om det», men dette er en uvitenskapelig og meget tabloid tilnærming. Det er nemlig ikke et enten eller.
FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet ble signert i 2000, og fikk navnet Palermoprotokollen, etter signaturbyen på Sicilia. Den definerer menneskehandel som at «en person enten ved hjelp av vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd utnytter noen til prostitusjon (eller andre seksuelle formål), tvangsarbeid, krigstjeneste». Et vesentlig aspekt ved definisjonen er at frivillighet ikke er avgjørende. Altså at man kan være utsatt for menneskehandel selv om man handler frivillig, enten som nigeriansk prostituert eller rumensk tigger. Kort sagt kan det hende det juridiske menneskehandel-begrepet inntreffer oftere enn vi liker å tro i forbindelse med profesjonelle tiggere. Selv om det skjer gjennom det vi kaller familiestrukturer eller ved gjeldstvang, og selv om det tilsynelatende skjer frivillig.
Sannsynligvis er de fleste nok enige om at bakmenn eksisterer i en eller annen form, og at en viss andel profesjonelle tiggere tilhører en organisering med faste plasser, tider og mønstre. Publikum selv observerer tiggere som leveres tidlig om morgenen i bykjernene og som hentes sent på kvelden. Eller menn i dress og dyre biler som samler inn penger fra koppene, noe publikum har kunnet se i Bergen, Oslo, Trondheim og andre byer. FAFO-forskerne hevdet dette var for å beskytte tiggerne mot tyveri, men det er fullt mulig å tenke seg andre årsaker. Det er vanskelig å konkludere med at det ikke forekommer. Det vil ikke si at det ikke også finnes tiggere som er her på eget initiativ. Det ene utelukker på ingen måte det andre.
Det underlige med debatten er at omsorgsindustrien og deler av den såkalte kultureliten bruker den som en moralsk slagmark, der alt som er kritisk til tigging som fenomen, reduseres til umoral.
Spekulative metoder
BBCs dokumentar om barnetigging i programmet Panorama fra 2011 viste tydelig at det kan skjule seg mer under overflaten enn det tiggeren på gata ønsker å fortelle (Sweeney, 2011). Journalister fulgte tiggere på gata i London, og avslørte spekulative metoder for å tekkes publikum og bånd til organisert lederskap i landsbyer i Romania – det vi normalt omtaler som bakmenn, på mest banale vis: menn i svarte dresser og dyre svarte biler med sotede vinduer. Dokumentaren viser en tiggerkultur som tilpasser seg omstendighetene for å øke inntjeningen, og en av de populære løsningene i London var å kle seg ut som muslim og tigge ved moskeer, vel vitende om at Koranen oppfordrer til å gi til almisser til tiggere.
Det er i og for seg uproblematisk om folk kler seg ut som biskoper, imamer, Jesus, Mohammed eller hva de måtte føle for. Men å spille på publikums samvittighet synes som en ukultur. Det å late som man er handikappet, stille frem bilder av små barn eller late som man gråter og klynker, er en adferd som er vanskelig forenlig med å bygge tillit og likeverd. Det er mulig å tenke seg at distansen til samfunnet øker og at veien til arbeid blir lengre av dette, og at vi dermed ikke bør oppmuntre de mest spekulative tiggernes opptreden.
Det er uansett usikkert om det er effektivt å gi til profesjonelle tiggere, men det kan være klokt å ha et bevisst forhold til de mest utagerende og spekulative av dem, for det å gi stimulerer antakelig til mer av den samme adferden. Lidelses-tiggingen uttrykkes forskjellig, ved gamle damer som gråter høylytt eller barn som er trent til å se triste ut. Det er et vanlig syn fordi det fungerer. Tigging er en kommersiell virksomhet som tilpasser seg tilbud og etterspørsel.
BBC-dokumentaren viser også noe langt mørkere: Et organisert og regissert regime som sender ut tiggere rundt om i Europa som slaver – i dette tilfellet med barn på slep for å effektivisere inntjeningen. Da de profesjonelle kom til Norge, dukket det også opp en god del barn, men det viste seg raskt at barnetigging ikke lot seg gjennomføre uten en hel del bryderi med myndigheter, offentlighet og barnevern. Det skal vi være stolte av, for barnetigging er den mest groteske siden av den profesjonelle nøden. Barn som trenes opp til tigging. Barn som påføres fysiske handicap eller blindes for å tigge bedre. Barn som aldri får sjansen til å være verken barn eller mennesker fordi noen skal tjene penger på dem.
Bedre løsninger
Mye tyder på at ytterliggående standpunkter hindrer samfunnet i å bidra til en bedre hverdag for tiggere. Det hemmer fri debatt, tiltak og prosjekter, og det fremdyrker fremmedfiendtlige holdninger. Kombinasjonen av fremmedfrykt, naivisme og aktivisme har bidratt til et ordskifte der tiggernes tilstedeværelse reduseres til nyhetsklipp og karikaturer. Det er på tide med et åpent ordskifte om et av Europas mest åpenbare sosiale problemer. I den debatten bør vi legge fra oss våre private ideologier. Romfolk-debatt er et etisk minefelt, der aktører ikke tør å stille. Jeg har selv opplevd en rekke avlyste TV- og radiodebatter om dette fordi motparten trekker seg eller ikke tør stille. Dette gjelder både Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Folk er Folk og folkevalgte.
I motsetning til hva man forledes til å tro, er det fullt mulig å gjøre noe for å bedre tiggernes livssituasjon. Selv om det kan fremstå slik, er vi ikke hensatt til passivt å observere nøden som utspiller seg. Det er viktig å bidra til tiggernes velferd, romfolkets rettigheter og omreisende fattiges muligheter for meningsfullt arbeid. Derfor er det en dårlig idé å møte utfordringen ved å stimulere til mer av det som ikke fungerer.
Gjennom overnattingssteder og matutdelinger skaper vi nye insentiver for å fortsette å tigge, og tiltrekker oss flere tiggere. Nordmenn er rause, og ønsker etter alt å dømme å hjelpe den som sitter i gata med koppen foran seg. Kan det hende at denne sympatien er misforstått, og at givergleden er ødeleggende? Det tiggerne mangler, er neppe én tjuekroning til i koppen, men nye muligheter til å utfolde seg og tjene sine egne penger, på hederlig og verdig vis.
Vi vet noe om hva som ikke fungerer. Kommunale handlingsplaner med diffus og frivillig «voksenopplæring», «veiledningstjeneste» eller «kompetanseutvikling». Eller de frivillige organisasjonenes tilbud om overnatting eller mat. Felles for tiltakene er at de mangler målsetting om å finne varige løsninger. De er kortsiktige, og fremstår mer som nyttig for frivillige organisasjoner, etater og direktorater enn for tiggerne selv. Det tar seg godt ut, og det utløser tilskuddsmidler. Et interessant eksempel er Arbeids- og sosialdepartementets handlingsplan for romfolk i Oslo. Bjarne Håkon Hanssen var oppgitt over utfordringene knyttet til rom, og særlig rapporter om intern vold, skyting og knivstikking (Bakke & Jonassen, 2008). Han ville gjøre noe «nytt». Da lanserte regjeringen en handlingsplan (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2009).
Skal vi møte utfordringen konstruktivt, må vi først undersøke hva tiggingen tilbyr. Inntektene varierer kraftig mellom områder og årstider. La oss sette et forsiktig gjennomsnitt på 200 kroner daglig. Det gir en inntekt gjennom sommerhalvåret fra mai til oktober på 36 000 skattefrie kroner. Anslaget kan høres lavt ut i et norsk perspektiv, men det er mer relevant å sette det i et rumensk: Årlig minstelønn i Romania var i juli 2015 på 26 000 kroner før skatt (Rumenske regjering, 2014), mens årlig gjennomsnittslønn etter skatt i desember 2014 var på 46 000 kroner (National Institute of Statistics, 2015). En halvt års skattefri inntekt på 36 000 kroner tilsvarer altså en anstendig rumensk årslønn. Det å tigge i Norge kan altså for en fattig rumener være lukrativt.
Summen forteller flere historier. Det viser for det første en velvilje hos det norske folk. Vi kan bare spekulere på hva som tilfaller tiggeren eller hans/hennes familie, og hva som tilfaller en pengeutlåner, familieoverhodet eller organiserte kriminelle. Det forteller også om en tapt anledning til å hjelpe. Selv de som gir penger, er nok enige i at tigging ikke er verdig, og at andre former for lønnet arbeid ville være bedre for integrering, utvikling, stigmatisering og likeverd. Altså må vi tilby noe som er bedre.
Skal vi møte profesjonell tigging konstruktivt, må vi først undersøke hva den tilbyr.
Dernest bør vi satse tungt inn mot prosjekter i Romania, Bulgaria og andre land med robefolkning. Det er gjentatt til det banale, men like fullt ikke en realitet. Lokale investeringer bør øremerkes utdanning, arbeidstrening og innovative sosiale prosjekter, med høy grad av kontroll over pengeforvaltning. Vi kan ikke uten videre stole på at mottakerne benytter midlene korrekt, uavhengig av om det er lokale aktører eller norske frivillige organisasjoner. Dagens innsats bærer preg av liten målretting, lite kunnskap og lav evne til å tenke progressivt – akutte tiltak og tilfeldige prosjekter drevet av frivillige virksomheter med lav evne til innovasjon. Et vellykket arbeid med romfolk vil både kunne knuse myter og hjelpe en av Europas mest diskriminerte grupper. I dag er det fordommene som dominerer politikk og ordskifte, hva angår så vel adferd som organisering.
Kilder
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2009). Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo. Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Bakke, A. F. & Jonassen, A. (2008 , 11. april). Sigøynerpolitikken helt feilslått. Aftenposten.
Brattvåg, H. (2007). Folk fra Romania som tigger i Oslo. Oslo: Kirkens Bymisjon.
Brekke, A., Fjelldalen, H. & Gjellan, M. (2015, 16. juni). Ingen kriminelle bak rumenske tiggere. NRK.
Djuve, A. B., Friberg, J. H., Tyldum, G. & Zhang, H. (2015). When poverty meets affluence. Migrants from Romania on the streets of the Scandinavian capitals. Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.
Eidsvik, Ø. L., Torheim, Ø. & Nicolaisen, C. (2013, 3. juni). De tjener mer på en dags tigging enn en måneds trygd. Bergens Tidende.
Engebrigtsen, A. I. (2012). Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo. NOVA Notat 2/12, Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
Engebrigtsen, A. I., Fraenkel, J. & Pop, D. (2014). Gateliv – Kartlegging av situasjonen til utenlandske personer som tigger. NOVA Rapport 7/2014. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
European Roma Rights Centre / People in Need (2011). Breaking the Silence – Trafficking in Romani Communities. Budapest: European Roma Rights Centre.
Gundersen, H. (2015, 19. juni). Bakmannen. Morgenbladet.
Hytten, S. (2015, 20. juni). – Tiggingen er ikke organisert. NRK Østlandssendingen.
Ingul, Marte (2015, 16. juni) . – Utenlandske tiggere ikke kriminelle. Nettavisen.
Johnsen, C. S. & Solberg, P. (2015, 21. juni). Politiet tror bakmenn styrer tiggere. Adresseavisen.
Kripos (2011). Den organiserte kriminaliteten i Norge – Trender og utfordringer i 2011– 2012. Oslo: Kripos.
National Institute of Statistics (2015). Castigul salarial mediu in luna decembrie 2014. Communicate de presa. Nr. 30. Bucuresti: National Institute of Statistics.
Rumenske regjering (2014, 11. desember). Monitorul oficial. Nr. 902.
Skatvedt, K. (2015, 17. juni). Oslo-folk behandler tiggerne verst. Vårt Land.
Svela, H. O. (2009, 6. desember). Vil stoppe tiggerne på grensen. Bergens Tidende.
Sweeney, J. (2011, 19. oktober). Britain’s child beggars. BBC Panorama.
