De første politimennene jeg kom borti, var veldig greie. Jeg hadde vært til en poliklinisk samtale på en institusjon hvor jeg tidligere hadde vært innlagt. Nå hadde jeg bodd hjemme noen uker, men det gikk egentlig ikke så veldig bra, og de siste dagene hadde «stemmene» tatt over stadig mer av kontrollen. Jeg var veldig redd, og gjorde som oftest som de sa, for dette var tidlig i min reise og jeg var ikke i nærheten av å ha noen idé om at stemmene var meg og at jeg kunne gjøre noe annet enn å adlyde. Jeg hadde fortalt terapeuten min litt om dette, om hvor redd jeg var og hvordan de herjet med meg, og i bilen hjem var stemmene rasende over dette forræderiet. De brølte høyere og høyere og jeg ble mer og mer desperat og prøvde til slutt å hoppe ut av bilen i fart. Det var ikke egentlig for å skade meg, ikke da, det var bare det at det var vanskelig å tenke klart i øyeblikket. Jeg så og hørte så mye som ikke tilhørte den fysiske virkeligheten, og var så oppslukt av den andre virkeligheten og så livredd deres trusler at jeg bare tenkte på å komme meg unna den faren de representerte. Og dermed glemte jeg å tenke på at det ikke er så lurt å prøve å hoppe ut av biler i fart.
FORFATTER: Arnhild Lauveng er forfatter av boken I morgen var jeg alltid en løve.
De tok på meg håndjernene
Og så kom politiet. To voksne, rolige menn som virket trygge på sin egen styrke. De tok raskt og sikkert tak i meg, og fikk meg fort inn i sin bil, og vekk fra situasjonen. Detaljene har jeg ikke oversikt over, hva som skjedde med mamma, bilen og alt annet, men jeg vet at vi begge ble ivaretatt og at det ikke var noen nøling, famling eller brutalitet. De snakket til meg mens de håndterte meg, forklarte hva de gjorde og så nok at jeg var en vettskremt og syk tenåring som aldri hadde forestilt seg at hun skulle havne i en politibil. Det brøt fullstendig med alt jeg noensinne hadde tenkt om meg selv. Jeg, klassens stilleste jente, som aldri hadde fått en anmerkning for dårlig oppførsel gjennom hele skoletiden, og som ikke hadde greid å bråke i timen selv når jeg prøvde på det – skulle jeg av alle bli plukket opp av politiet midt i Majorstuekrysset og føres bort i politibil og med håndjern? Det var fullstendig uvirkelig. Alt det kompliserte druknet i kaoset og bare det enkle ble igjen. Rolige stemmer er bra. Ord er kompliserte, så de fleste av dem forsvant men stemmen ble igjen. Og noen ord. Men bare de som ble sagt med en så trygg stemme at jeg våget å høre etter. «Kom hit.» «Ikke farlig.» «Inn her.» «Rolig. Ikke farlig.» De kunne jeg høre og forstå.
De ventet til jeg var kommet inn i politibilen, vekk fra stirrende ukjente og medfølende kjente, før de tok på meg håndjernene. Det var vondt. Jeg tror ikke det finnes noen god måte å få på seg håndjern på. Jeg har aldri opplevd det som noe annet enn skummelt, ekkelt, vondt og flaut. Men de gjorde det fort og forsiktig, når ingen så på, og han som satt ved siden av meg, støttet meg hele tiden mens vi kjørte så jeg slapp å rugge frem og tilbake uten å ha hendene til å holde balansen med. Det var fortsatt ikke godt. Men det var bedre. De kjørte meg til legevakten hvor jeg måtte vente ganske lenge før jeg fikk snakke med en lege, men de snakket med meg mens vi ventet. Og når legen hadde avgjort at jeg var gal nok til å tvangsinnlegges, kjørte de meg dit jeg skulle. Hele tiden like rolig, og uten moralprekener eller fordømmelse. De gjorde en forferdelig ydmykende og kaotisk situasjon til noe nesten levelig med sin naturlige yrkessikkerhet. Det kunne merkes at dette var de vant til. Dette hadde de gjort før. De var ikke sinte, redde eller sjokkerte. De forholdt seg profesjonelt til det. Og det gav meg tanker om at det kanskje kunne gå an å forholde seg til det, også for meg, når det var gått en stund.
Det var de første politifolkene jeg møtte. Jeg har aldri gjort noe kriminelt, og jeg har ingen anmerkninger på rullebladet mitt, men jeg har vel vært i kontakt med politiet en åtte–ti ganger, for det meste i forbindelse med innleggelser, men noen ganger også når jeg hadde stukket av. De aller fleste situasjonene ble håndtert bra. Noen ganger var det ikke så bra, og et par ganger var det ille.
De hjalp meg ikke opp
Det var sankthansaften, og jeg hadde vært på graven til pappa med blomster. Selv om det var midtsommer og festkveld, følte jeg meg uendelig alene. Jeg la meg ned på graven og gråt og snakket med stemmene mine – de var de eneste som var der da. Senere kom det andre som så at jeg var syk, og som fikk meg fraktet til legevakten. Jeg var ensom og redd, og ble sittende på venteværelset og rugge frem og tilbake. Selv om jeg var voksen, hadde jeg med meg bamsen min, for det føltes tryggere å ha den hos meg, jeg hadde hatt den med på kirkegården også, for det var en ensom kveld.
Jeg gråt, jeg snakket med stemmene mine, jeg klorte meg opp litt, og jeg er enig i at jeg ikke passet så veldig godt inn på et venteværelse sammen med unger med influensa og øreverk. Jeg forstår at noen ble plaget av at jeg var der, og jeg forstår at legevakten ringte politiet. I en ideell verden ville det vært egne legevakter for psykiatri, men det var det ikke. Dermed var politiet løsningen. De tok meg med inn på et undersøkelsesrom, og jeg fikk snakke med en lege. Han sa jeg burde innlegges, og jeg hadde ikke så veldig mye imot det.
Politiet passet meg mens legen gikk for å ringe sykehuset og skrive de nødvendige papirer. Sannsynligvis klorte jeg meg, kanskje prøvde jeg også å knuse et glass eller kopp for å skade meg. Uansett satte de på meg håndjern. Jeg hadde armene bak på ryggen, og de vred dem opp i stedet for å la dem henge ned. Det likte jeg ikke. Jeg satte meg på gulvet, og holdt Bamse inntil meg med knærne, for jeg kunne jo ikke bruke hendene, og jeg følte meg ganske ensom. De lo av meg, sa jeg var dum, ynkelig og patetisk, og de bad meg holde opp å være så barnslig. Det var uttalelser som ikke hadde noen svar.
De satte ikke på meg bilbeltet
Jeg satt på gulvet, gråtende og med håndjern og med en bamse mellom knærne, mens de stod over meg i uniform. De hadde rett. Jeg følte meg dum og ynkelig, men de hadde ikke behøvd å si det. Jeg visste det fra før. De sa jeg var for gammel til å ha bamse. Det var sant. De sa at det var de som bestemte. Det var også sant. De var politi og jeg var en utilregnelig pasient uten hender, og kunne ikke engang tørke vekk tårene mine. De sa de kunne ta fra meg bamsen. Det var selvfølgelig også sant, og det beviste de ved å gjøre det. De nappet den fra meg og heiv den i papirkurven. De sa at hvis jeg ikke var snill og stille ville de kaste den ut av vinduet og jeg ville aldri få den igjen. Jeg gråt og bad. De lo. Jeg akte meg bortover gulvet og forsøkte å lirke Bamse ut av papirkurven, noe som ikke var spesielt lett siden hendene mine var festet så høyt oppe på ryggen. Jeg så sikkert veldig dum ut, for de lo hele tiden. To ganger, når jeg var nesten ferdig, dyttet de til meg med støvlene så jeg falt, men jeg begynte på nytt igjen. Jeg sølte ut papir, og de tvang meg til å rydde opp etter meg, med munnen. Men jeg klarte det til slutt, og de lot meg beholde Bamse etterpå. Jeg holdt ham fast på ryggen, der hendene mine var.
Da legen kom inn igjen og sa at alt var klart, bad de meg reise meg fra gulvet. De hjalp meg ikke opp, men denne gangen lo de ikke av meg, ikke når legen var der. Og jeg sa ingenting. Nede i bilen hadde de en diger schæfer. Den var i bur bak i bilen, men den bjeffet hele veien til sykehuset. De satte ikke på meg sikkerhetsbeltet, og jeg våget ikke si noe, selv om det var ubehagelig å sitte sånn, usikret og uten hender. De støttet meg selvfølgelig ikke, men de gjorde ikke mer narr heller. Ingen sa noen ting, det var bare hunden som gneldret. Gjennom vinduet kunne jeg se flere sankthansbål.
Det gikk mange, mange år før jeg ble trygg nok til å fortelle om denne episoden. Når jeg gjør det nå, er det ikke fordi jeg tror dette er vanlig oppførsel fra politiets side. Min erfaring er at det er det ikke. Men de er heller ikke enestående.
Det var lov å si fra hvis det var noe
Tvangsbehandling kan også foregå inne på avdelingene. Igjen tenker jeg at «hvordan» er viktigere enn «hva». Jeg har flere ganger blitt truet med belteseng. «Hvis du ikke kan oppføre deg, så…» Det syns jeg ikke er så lurt. Det vil si, etter hvert, når jeg hadde blitt lagt i belter noen ganger, visste jeg hva det var, og ble ikke så veldig redd. Men i begynnelsen, første gangen, var jeg vettskremt. Da satte de beltesengen inn på rommet mitt, ved siden av den vanlige sengen, så den skulle «stå klar», og der stod den i flere døgn. Jeg var så redd at jeg ikke fikk sove om natta, og det ble ikke bedre av den stadige trusselen: «oppfør deg, ellers…» Den gangen skremte det meg, nå synes jeg det er dumt.
Beltesenger er en sterkt inngripende medisinsk prosedyre som av og til er nødvendig for å hindre personer i å skade seg selv eller andre. Jeg innser at det ikke alltid kan unngås, men det bør ikke brukes som trussel. En belteseng er ikke, og skal ikke være, en straff, men et tiltak som kan benyttes når en faglig vurdering tilsier at det er det som er best. Og brukt på den måten kan det faktisk gå ganske bra. For det er slitsomt å skade seg selv, og det er vondt å miste kontrollen, og derfor føltes det ofte litt tryggere å ligge i belter. Ikke godt, selvfølgelig, men jeg var i alle fall sikker på at jeg ikke kunne skade meg, det ansvaret var tatt fra meg. Dessuten føltes det mer nøytralt å bli holdt av remmer enn av mennesker, og det var mindre sjanse for klyping og feiltak.
De første gangene de festet meg i senga kjempet jeg kraftig imot, senere roet jeg meg som regel veldig fort. Jeg visste at jeg ikke hadde noe valg, jeg visste at jeg ikke kom meg løs, og da roet gjerne stemmene seg, det vil si, de gjorde det hvis jeg følte meg trygg. For meg gav det trygghet at pleierne la en dyne eller et teppe over meg, så jeg følte meg litt mindre blottlagt. Dessuten måtte de sitte så jeg kunne se dem, hele tiden, hvis ikke ble jeg redd, for jeg kunne jo ikke forsvare meg, ikke mot noe. Hvis det var en grei pleier som satt vakt, og jeg kunne prate litt, innimellom, var det fint, og aller best dersom hun gav beskjed om at jeg hadde lov å si fra hvis det var noe. Selv om jeg aldri kan huske at jeg bad om noe, føltes det tryggere å vite at jeg hadde muligheten.
Jeg ble bare mer trassig og rømningslysten
Tvang kan også gjennomføres på litt mer originale måter, selv om jeg ikke er sikker på at det er helt lovlig. På en avdeling hvor jeg overhodet ikke trivdes, var det et problem at jeg rømte ganske ofte. Selv om jeg sjelden gjorde så mye galt, så var det enkelte uheldige episoder, og jeg skjønner at de måtte hindre meg i det. Det gjorde de ved å nekte meg å gå ut i det hele tatt. Det var ganske effektivt, men på den annen side fikk de heller ikke prøvd ut om jeg var blitt mer pålitelig, jeg fikk ikke trent på noe som helst eller utviklet meg det minste, og selvfølgelig ble jeg bare mer trassig og rømningslysten jo lenger jeg satt inne. Dette var på den tiden da Ceaucescu ble styrtet som leder i Romania, og jeg leste i avisene at sønnen hans klaget over at han bare fikk en times lufting pr. dag i fengselet. Jeg hadde aldri begått noe folkemord, og jeg syntes det hadde vært veldig fint med en times lufting, jeg kunne for så vidt ha klart meg med en time i uka, om jeg bare kunne få kjenne sol og regn og se litt folk rundt meg igjen. Etter hvert ble det et problem i seg selv at det var gått så lang tid, og da det var over ett år siden siste luftetur, gikk det vel opp for de ansvarlige på avdelingen at det var lenge å holde noen innelåst uten frisk luft. Dermed ble det bestemt at jeg skulle få et frivillig tilbud om å bli luftet – i bånd.
Jeg gav de ansatte av lommepengene mine, og de gikk til en dyrebutikk og kjøpte en solid hundelenke i lær. Denne festet de rundt livet mitt, inni beltestroppene på buksa, trakk enden av båndet gjennom den løkka man egentlig skal holde i og holdt selv godt fast i den enden hvor man vanligvis fester en hund. Og så gikk vi på tur. Som sagt, det var frivillig. Ingen tvang meg til det, ikke på noen måte, og jeg kunne når som helst nekte luftingen. Men da ble det ingen tur. Og det var ett år siden jeg hadde vært ute sist. Det var vår, og det er så deilig å kjenne sol og vind og å se mennesker og blomster og verden når det er lenge siden sist man så en verden. Så jeg sa som regel ja når jeg fikk tilbudet. Vi gikk tur i området rundt avdelingen, men vi dro også på lengre utflukter. Jeg var i Oslo, gikk på Karl Johan, og var på kino. I bånd. Jeg likte selvfølgelig ikke båndet, men jeg likte å komme ut. Og selv om båndet ikke var særlig terapeutisk og ikke hjalp det minste verken på selvfølelse eller på psykisk helse, så hadde jeg godt av å få hilse på verden.
Det var ikke alle pleierne som brukte båndet heller. En av dem var en skikkelig sprek fyr, han løp triatlon, trente masse og sa helt trygt at jeg kunne løpe så mye jeg ville, jeg løp ikke fra ham. Og det gjorde jeg ikke heller. Hvis vi gikk på tur og jeg prøvde å løpe, så stoppet han meg ikke, men løp bare ved siden av meg, uansett hvor jeg løp, og fortsatte å prate som om ingenting var hendt. Og når jeg stoppet, jeg var jo i elendig form etter å ha vært inne så lenge, så stoppet han også. Og han karakteriserte det aldri som rømningsforsøk. Han sa ikke noe om det engang. Det var greit for ham og greit for meg.
Tvangsbruk må være gjennomtenkt
Så hvordan kombinerer man tvang og respekt, omsorg og fysisk makt? Jeg tror det handler mye om å lytte til den det gjelder. Selv når jeg var veldig dårlig og helt klart ikke kunne ta ansvaret for de store tingene, var det som oftest mulig å samarbeide med meg om mindre ting. Hvilket sykehus jeg skulle tvangsinnlegges på, for eksempel. Selv da jeg var kav psykotisk midt i et trafikkaos i Majorstukrysset klarte jeg å følge korte, vennlige ordrer: «Reis deg opp.» «Følg med bort til bilen.» «Det er bra. Ikke farlig.» «Sett deg inn i bilen.» Det kan virke som det gjør en liten forskjell, men i dette tilfellet var de vennlige beskjedene forskjellen mellom å gå bort i bilen og å bli dratt bort i bilen. De var forskjellen mellom mye fysisk makt og veldig lite fysisk makt. Og de var grunnlaget for å bygge opp en skjør tillit som gjorde det mye lettere å hanskes med meg da vi ventet på legevakten. For jeg ville alltid ha hjelp. Og jeg ville alltid samarbeide. Det betyr ikke at jeg alltid samarbeidet, for det gjorde jeg veldig ofte ikke. Av og til fordi jeg var sint, ofte fordi jeg var redd, og ofte fordi jeg ikke forstod. Det er vanskelig å forstå verden når du er psykotisk. Veldig mange av de vanlige holdepunktene bryter sammen, det du er vant til å stole på, fungerer ikke lenger, du kan ikke tro dine egne øyne eller ører, og reglene er smuldret vekk.
Hodet ditt, som skulle hjulpet deg ut av kriser, er blitt årsaken til krisen, og ingen av løsningene du har lært virker lenger. Alle de kompliserte strategiene bryter sammen og bare det enkle er igjen. En rolig stemme. Snille øyne. Klare beskjeder. En lege som har tid til å lytte, som er enig i at åtte mot én er feigt, og som er stor nok til å gi en beklagelse som gjør de små større. Folk som spør først, og som bruker tvang etter at de først har prøvd å samarbeide.
Tvang gjør noe med deg. En gjennomtenkt tvangsbruk gjort med mest mulig omtanke og hvor alle mulige hensyn er tatt for å prøve å samarbeide, informere og bevare respekten, gjør at selvfølelsen tar litt mindre skade, og at litt mer håp og verdighet bevares. Og jeg vet, fordi jeg var der, at det var mye lettere å hanskes med meg når jeg hadde litt håp og selvrespekt enn når alt var ødelagt. «Freedom is just another word for nothing left to lose», synger Janis Joplin. Når alt er tatt fra deg og du ikke lenger har noe igjen å miste, verken ære, selvrespekt, helse, yrke, venner, fremtid eller noe som helst annet, da er du helt, helt fri. Og forferdelig farlig. For da er det for lite igjen som holder deg.
En belteseng skal ikke være en straff.
Jeg vet at tvang uten respekt og omtanke kan gjøre stor og varig skade, for jeg har opplevd det, og kjenner ettervirkningene ennå. Og jeg vet at det er mulig å gjennomføre tvang med respekt.