I 2013 ble jeg alvorlig psykisk syk, og siden da har jeg forsøkt flere ulike behandlingsmetoder for mine psykiske plager. Likevel føler jeg meg fremdeles rar og annerledes – som om det er noe i meg som må repareres. For kort tid siden deltok jeg derfor i gruppeterapi, med en tanke om at dette kunne være en mulighet til å se seg selv på nytt via andre. Forhåpentligvis ville det hjelpe meg med å få tak i hva det er som setter en stopper for at jeg kan ha det bra og bli «frisk».
I en av timene fikk jeg en plutselig erkjennelse av meg selv som psykisk syk. Jeg så den «psykisk syke» utenfra – krystallklart og tydelig. Dermed fikk jeg også bekreftet noe jeg egentlig har visst lenge, men som jeg ikke har klart å integrere i egen kropp og eget sinn – fordi jeg har vært rammet av kronisk tvil rundt egne følelser og opplevelser. Jeg har ikke klart å stole på at det jeg opplever er sant.
Behovet for å være i dialog med andre
Dette hendte da vi tok «runden», der hvert enkelt medlem i gruppen forteller om hvordan de har hatt det siden sist. En av de andre gruppemedlemmene var overbevist om at det måtte være noe alvorlig galt med henne, at hun var både rar og annerledes, og dessuten ikke verdt å elske, fordi hun hadde følelser, tanker og opplevelser som ikke stemte overens med «virkeligheten». Det hun fortalte, ga meg et nytt blikk på min egen situasjon.
Over lang tid hadde hun savnet en anerkjennende respons fra omgivelsene på det hun hadde følt, tenkt og trodd. Derfor tenkte hun at hun stadig misforstod seg selv og situasjoner hun befant seg i. Menneskene rundt henne fortalte dessuten, både direkte og indirekte, at hennes opplevelse av situasjonen ikke stemte overens med den aktuelle situasjonen. Mange ganger forsøkte hun å finne ut av hva som egentlig foregikk – ved å stille spørsmål eller søke en form for mellommenneskelig kontakt – men fordi hun hadde en helt annen opplevelse av virkeligheten, kunne hun ikke begripe at det hun opplevde var «feil». Derfor begynte hun videre å lure på hvilken psykiatriske diagnose som kunne foreligge hos henne.
Ut ifra egen erfaring som klient i langvarig psykoterapeutisk behandling, kan jeg forstå at det er mulig å utvikle alvorlige psykiatriske lidelser når man for eksempel er lenge i et dysfunksjonelt miljø som ikke responderer på eller speiler vedkommendes forståelse av virkeligheten. Men selv om vedkommende er syk, er det ikke i utgangspunktet noe sykt ved vedkommende. Tvert imot er det helt naturlig å utvikle psykiske plager hvis man ikke blir ordentlig sett og forstått over lang tid.
Mennesket har et grunnleggende behov for å være i dialog med andre, der det finnes rom og mulighet for å uttrykke seg fritt om sine dypeste følelser, tanker og opplevelser, og deretter få empatisk respons på dette. Et menneske som gjentatt ikke blir møtt i sine opplevelser av situasjoner, kan helt eller delvis miste evnen til å uttrykke seg – og det kan gjøre et menneske mer deprimert og ulykkelig en noe annet.
For mye diagnostisering
Det som er sykt i dagens samfunn, er at hvis et menneske har behov for å snakke om hva det føler og vil dele sine innerste opplevelser, kan dette oppfattes som psykisk sykdom. Noe som må repareres. I den siste tiden er det sendt flere TV-programmer om akkurat dette. NRK-serien Jeg mot meg og TV2-programmet Sykt perfekt er eksempler. I tillegg ble det i april i år sendt et NRK-debattprogram om psykisk helse blant unge i dagens samfunn. Allmennlege Elisabeth Swensen er inne på det samme. Hun mener, som meg, at det settes altfor mange diagnoser på mennesker som egentlig ikke er syke, men som ikke får autentisk respons og anerkjennelse av følelser og opplevelser, det vil si aksept for hvem de dypest sett er.
Selv om personen er syk, er det ikke nødvendigvis noe sykt ved vedkommende.
Slik jeg ser det, er det «syke» ofte symptomer på det som ikke fungerer oss mennesker i mellom. Og det såkalt syke er ikke et nederlag, men en mulighet for å vokse og utvikle ekte og likeverdige relasjoner med gjensidig respekt og forståelse for hva det er å være et helt menneske.
