Psykoterapeutyrkets popularitet er sterkt økende (se for eksempel Madsen 2010). Det er blitt kalt et «merkelig kall» (Sussman, 2007; 2007), i og med at de fleste mennesker fortrekker å holde andre menneskers følelsesmessige vansker, konflikter, og lidelse på trygg avstand, mens terapeuter gjør det til sitt daglige virke (Norcross & Farber, 2005). Forskning viser da også at det å være terapeut kan – på godt og vondt – gripe sterkt inn i ens privatliv og sette dype spor. Flere av Helge Rønnestads arbeider peker på hvordan erfaringer i terapeutens eget liv former dem som terapeuter (se Rønnestad & Skovholt, 2003), både tidlige oppveksterfaringer og hendelser i ens voksne liv.
En ny studie viser at terapeutens privatliv har innflytelse på kvaliteten på arbeidet som terapeut (Nissen-Lie, Havik, Høglend, Monsen & Rønnestad, 2013). Både terapeuters byrder og tilfredshet i privatlivet ser ut til å ha betydning for utviklingen av arbeidsalliansen over tid i deres arbeid med klienter. Studien fant at når alliansen ble vurdert av klienter, hadde terapeutens byrder en negativ innflytelse på alliansen, men hadde ingen betydning for terapeutens egen vurdering av alliansen. Når terapeutene derimot melder at de er mer tilfredse i sine personlige liv, syntes de selv alliansene til klientene var bedre, men dette påvirket ikke klientenes vurderinger (Nissen-Lie et al., 2013). Det kan synes som at terapeuter ikke kan legge sitt personlige liv helt til siden når de er i terapirommet, men at kvaliteten på deres personlige relasjoner setter sitt avtrykk på hvordan de møter, samarbeider og inngir tillit til klienten i terapiforløpet, og hvordan de selv oppfatter dette i arbeidet med klienter. Denne erkjennelsen er det viktig at terapeuter tar innover seg.
Trenger vi å stille spørsmålet om motiver for å bli terapeut?
Fra terapiforskningen har vi grunn til å hevde at hvem terapeuten er har større betydning for prosess og utfall av psykoterapi enn hvilken metode han eller hun benytter i behandlingen (Baldwin & Imel, 2013; Wampold, 2001). Det kan også virke som om terapeutens profesjonelle karakteristika, slik som type utdanning, profesjonelle erfaring og teoretiske orientering, har begrenset verdi når det gjelder å differensiere gode fra mindre gode terapeuter (Beutler et al., 2004). I stedet har terapeutens personlige kvaliteter større betydning, for eksempel deres tilknytningsstil og interpersonlige stil (både med klienter og venner/familie). Hypotesen om at terapeuten som person er vel så viktig som terapeuten som profesjonell, kan oppfattes som ubehagelig og truende for både praktiserende terapeuter og terapiforskere, men er trolig noe klienter (særlig de som har gått hos ulike behandlere), oppfatter som helt opplagt. Basert på den kunnskapen vi har om betydningen av den individuelle terapeut, ser vi et behov for å stimulere til forskning på personlige egenskaper ved terapeuter; inklusive hvordan det virker på dem å drive psykoterapi, hvordan de kan jobbe med seg selv, og ta vare på seg selv.
Hvis vi skal ta på alvor at terapeuten er en viktig nøkkel til klientens endring, blir også terapeutens erkjennelse av indre motiver til å skulle arbeide med mennesker i krise, og hvordan disse motivene kan være til hjelp – men også til skade – nødvendig (Barnett, 2007; Wheeler, 2007). Flere psykologer peker på at terapeutens karrieremotivasjon kan utgjøre en risiko i det terapeutiske arbeidet. Et eksempel vil kunne være når en terapeut ikke anerkjenner egne narsissistiske understrømninger om å være uunnværlig, allvitende, elsket og beundret (Olsson, 1988), og det oppstår en fare for at man misbruker relasjonen eller mistolker klientens signaler, hindrer klientens autonomi eller løsrivelse, eller blir altfor defensiv overfor klientens kritiske formuleringer om behandlingen eller terapeuten. Man kan bli så opptatt av å bli likt av klienten at man unngår nødvendig (men hensynsfull) konfrontasjon og utfordring, hvilket kan føre til terapeutisk stagnasjon. For å bøte på tidligere mangel på kontroll og oversikt i viktige livssituasjoner, kan en terapeut også komme til å kontrollere eller styre terapien for mye og dermed hindre klientens autonomi (Barnett, 2007; Halewood & Tribe, 2003; Sussman, 2007). Mer graverende misbruk av egen rolle kan også sees når man bryter terapiens rammer, for eksempel ved å innlede et seksuelt forhold med en klient (Symington, 1993), som er skadelig for begge parter (Nissen-Lie & Orlinsky, 2014).
Flere psykologer hevder at det finnes et skille mellom funksjonelle eller «sunne» motiver for å bli terapeut og «usunne» eller patologiske motiver som har rot i terapeutens egne uløste konflikter. Alle terapeuter er trolig motivert av begge typer motiver (Nissen-Lie & Orlinsky, 2014). Typiske eksempler på funksjonelle eller sunne motiver som ofte nevnes i litteraturen er (1) en dyp interesse for andre mennesker eller den menneskelige natur; (2) en sterkt utviklet medfølelse eller ønske om å hjelpe folk som lider; (3) en utpreget intellektuell nysgjerrighet med et ønske om å forstå sammenhenger (4) en søken etter mening eller sannhet (for eksempel Kottler, 2010, Nissen-Lie & Orlinsky, 2014; Norcross & Farber, 2005).
Eksempler på mindre funksjonelle (men ofte ubevisste) motiver kan representeres av ønsket om å bøte på mangler og savn i ens barndom, ungdomstid, eller nåtid som for eksempel behovet for å ha innflytelse over en annen person for å kompensere for følelsen av hjelpeløshet og avmakt i fortiden, eller en tendens til å ville være en «kikker» inn i andres liv for å tilfredsstille egne sosiale eller emosjonelle behov som ikke dekkes i andre sammenhenger. Slike ubevisste, dysfunksjonelle motiver kan eksistere side om side med sunnere og mer altruistiske motiver (Skovholt & Jennings, 2004).
En type motiv kan også fungere som et forsvar for en annen type motiv som terapeuten ikke tåler å se i øynene. For eksempel, kan en persons valg om å vie sitt liv til å hjelpe andre – og dermed skaffe seg et selvbilde som en altruistisk hjelper – være et slags forsvar mot indre, uakseptable aggressive impulser (Barnett, 2007), men disse mer destruktive kreftene vil kunne komme til uttrykk i arbeidet likevel. En annen måte å se dette på er som Skovholt og Rønnestad (1992) som snakker om motivenes intensitet; det er kun når dysfunksjonelle motiver blir for intense at de forstyrrer eller skader terapien. Usunne motiver som ikke er for intense trenger altså ikke å være problematiske. I tillegg skal vi se at det å ha innsikt i egne, dysfunksjonelle motiver, kan være avgjørende for at de ikke griper inn negativt i terapier med klienter.
Motiver basert på personlig erfaring
Vi kan dele studiet av terapeuters karrieremotivasjon inn i to: (1) en tilnærming som ser på det terapeuter har til felles og (2) en tilnærming som ser på spesifikke og unike motiver for å velge yrket (Farber, Manevich, Metzger & Saypol, 2005). I den nevnte studien av terapeuters karrrieremotivasjon utført av Farber og medarbeidere, ble begge tilnærminger anvendt, da de ved å søke svar i litteraturen utforsket hva terapeuter har til felles (for eksempel studiene til Henry, Spray & Sims, 1971; 1973) og ved å spore helt spesifikke utviklingsmønstre til åtte unge kvinnelige terapeuter.
Felleselement-tilnærmingen ser på typiske barndomserfaringer som har betydning for yrkesvalget og som deles av en gruppe av terapeuter uavhengig av deres teoretiske orientering, profesjonstilhørighet, kjønn, kulturelle bakgrunn og så videre. I den spesifikke tilnærmingen, derimot, ser en på valg av yrke som en funksjon av en rekke faktorer som etnisitet, familiebakgrunn, personlighet, rollemodeller og den eksisterende kulturelle tidsånd – og hvordan disse samvirker på unike måter i valget om å bli terapeut. Ut fra et slikt perspektiv kan vi anta at motivasjonen til de som valgte yrket for to generasjoner siden vil være forskjellige fra de som gjør det i dag, fordi samfunnstrender som vil gjøre seg gjeldende er forskjellige i de to periodene (Farber et al., 2005). Dette kommer jeg tilbake til.
I kapittelet «Portrett av mesterterapeuten», viser Skovholt, Jennings og Mullenbach (2004) at en primær motivasjonskilde for å bli terapeut for de ti «mesterterapeutene» som ble studert i deres nå meget velkjent studie (Skovholt & Jennings, 2004), var å forstå dynamikken mellom dem selv og deres nære familiemedlemmer. Det viste seg at disse ti mesterterapeutene hadde opplevd betydelige, men ikke overveldende påkjenninger i sin bakgrunn, for eksempel ekteskapskonflikter mellom foreldrene eller det å være del av en sosialt stigmatisert gruppe i tidlig barndom. I lys av dette kan vi kanskje spekulere på om terapeuter som har opplevd mer alvorlige påkjenninger enn disse mesterterapeutene og andre terapeuter som har blitt i yrket frem til pensjonsalder, kan ha valgt å forlate yrket til fordel for andre typer arbeid. Dette blir i så fall en faktor som kan forkludre sammenhengen mellom tidlige påkjenninger og valg av terapi som yrke.
Som David Orlinsky (2005) uttrykker det: «et mer interessant spørsmål enn hvorfor jeg ble terapeut er hvorfor jeg forblir terapeut» (s. 1005). Hvilken betydning terapeutens familiebakgrunn har for evnen til å holde ut i et krevende yrke som terapeutyrket er et ubesvart spørsmål. I tilfellet med mesterterapeutene viste det seg at de alle hadde valgt en aktiv bearbeiding av smerte i møte med konfliktfylte og krevende livshendelser, og ikke den mer typiske tillukningen eller unnvikelsen som mange andre velger (Skovholt et al., 2004). Det kan ha hjulpet dem både i livet og i terapeutisk virksomhet med klienter.
Personlig lidelse som motiv for å bli terapeut
Mange psykologer hevder at ønsket om å bli terapeut er forankret i en opplevelse av egen lidelse (for eksempel Jung, 1951). Man kan tenke seg at terapeuter som har strevd med egne problemer kan være mer sensitive og medfølende overfor klienter. I det nevnte studiet av Skovholt og Jennings (2004) sier en av terapeutene endog at «yrket ikke ville være av interesse hvis man ikke visste noe om følelsesmessig smerte på et svært personlig plan» (Jennings, 1996, s. 101).
I likhet med andre hjelpere, kan psykoterapeuter føle et slags «kall» til å hjelpe andre ut fra en erkjennelse om at det er umulig å rømme unna lidelse. Denne ideen fanges opp i begrepet om den «sårede hjelper» («the wounded healer») (Henry, 1966; Guy, 1987; Jung, 1951; Mander, 2004; Rice 2011). I denne tenkningen er terapeuten lik en «sjaman» som er i stand til å hele andre nettopp på grunn av sin bevissthet om lidelse (Farber et al., 2005). I gammel gresk mytologi blir helbrederen Asklepios, oppfostret av kentauren Chiron (som var en stor medisiner og selv hadde sår som ga ham helende evner), påført uhelbredelige sår av gudene for å motvirke en tendens til overmot eller hybris (Asklepios fikk et uhelbredelig knivstikk da han prøvde å vekke døde til live). Disse sårene gav ham evne til å helbrede andre. Gjennom slike fortellinger oppstod myten om at egne sår er helbredelsens mørke premiss i vår kultur (Kerenyi, 1968).
Med bakgrunn i Alice Millers (1981) bok Barneskjebner, viser den svenske psykoanalytikeren Björn Wrangsjö (1997) noen mulige scenarier bak en persons valg av terapi som yrke. Terapeuter som vokser opp i emosjonelt krevende eller forstyrrete familier kan utvikle en sensitivitet som kan bli til en viktig ressurs i deres arbeid. Men på et mer ubevisst plan kan en slik oppvekst ha gitt personen en følelse av utilstrekkelighet og et sinne mot seg selv og foreldrene. Disse følelsene kan igjen gi skyldfølelse og angst, som i bunn og grunn har rot i personens følelse av å ha forårsaket vanskene eller lidelsene i familien. Denne følelsen kan eksistere ved siden av en opplevelse av å ha vært til nytte som hjelper og forhandler i familien. Til sammen kan dette skape et ønske om å bli terapeut. Nettopp i arbeidet som terapeut får personen bekreftet at hun er mer god enn ond, og hennes evne til å hjelpe er større enn hennes tendens til å ødelegge (Wrangsjö, 1997). Melanie Klein ville sagt at ved å «reparere» pasienten utfører man ubevisst en «symbolsk reparasjon» av seg selv (Miller, 1981).
Hva kan empirisk forskning fortelle oss om betydning av terapeuters egen lidelse for deres fungering? I den klassiske studien av «Det femte yrket» (det vil si psykoterapeutyrket), fant Henry og medarbeidere (1971, 1973), at mange terapeuter ofte hadde følt seg sosialt marginalisert i barndommen som følge av at de var medlem av en religiøs eller kulturell minoritet. Det ble hevdet at dette gav dem en økt følsomhet i møte med mennesker i nød. Samtidig indikerte funnene også at terapeutene kom fra relativt «normale» familier og at de gikk gjennom aldersadekvate og typiske sosiale erfaringer (Farber et al., 2005).
Noen undersøkelser viser imidlertid at blivende terapeuter har opplevd mer tidlig død eller skilsmisse/separasjon hos sine foreldre (Fussell, 1990); kommer fra mer dysfunksjonelle familier (Elliot & Guy, 1993); og har opplevd større grad av rollereversering i oppvekstfamilien, der de har fått eller tatt utilbørlig mye ansvar for familiens velvære og løsning av familiekonflikter (for eksempel Racusin, Abramowitz & Winter, 1981). Sammenliknet med andre yrkesgrupper (for eksempel leger eller ingeniører), har det også vist seg at blivende psykoterapeuter i større grad har opplevd å vokse opp med andre familiemedlemmer med psykiske vansker. Rønnestad og Skovholt (2003) fant i sin inngående analyse av 12 svært erfarne terapeuter at så mange som åtte oppgav at tidlig oppveksterfaringer hadde betydning for deres valg av yrke. Til deres overraskelse, oppgav seks av disse åtte at det var negative barndomsopplevelser som hadde hatt størst betydning, for eksempel at de hadde blitt forlatt, at foreldrene var strenge eller rigide, eller hadde hatt et overdrevent fokus på prestasjoner (noe som kunne gi sterk prestasjonsangst). Valg av terapi som yrke ble sett på som en slags motreaksjon for flere av disse terapeutene. De som oppga at det var hovedsaklig positive erfaringer som drev dem inn i feltet, beskrev sine opplevelser som en slags inspirasjon og at de hadde innsett betydningen av tillit og kjærlighet for menneskelig vekst.
Ved bruk av en kontrollgruppe sammensatt av andre yrkesgrupper (alle kvinner), fant Elliot og Guy (1993) at kvinnelige psykiske helsearbeidere hadde opplevd mer barndomstraumer enn kontrollgruppen. De psykiske helsearbeiderne hadde en høyere forekomst av seksuelle overgrep, alkoholmisbruk hos foreldre, sykehusinnleggelse hos en av foreldrene, og tidlig død hos foreldre eller søsken. Til tross for disse erfaringene meldte disse kvinnene om mindre angst og depresjon og mindre søvnforstyrrelser enn kvinner i andre yrker. Dette fikk forskerne til å anta at de psykiske helsearbeiderne hadde funnet effektive måter å takle sine byrder på ─ og at de gjennom deres arbeid kanskje hadde nyttiggjort seg sine personlige erfaringer på en måte som ga mening─ og dette reduserte forekomsten av psykisk lidelse (Farber et al., 2005).
I et stort, internasjonalt prosjekt om terapeuters profesjonelle utvikling med over 11 000 informanter fra hele verden (se Orlinsky & Rønnestad, 2005) blir terapeutene spurt om forholdet mellom personlige problemer og utvikling som terapeut. På spørsmålet om i hvilken grad de følte at utviklingen som terapeut er påvirket av motivasjon til å utforske og løse egne personlige problemer, svarer nesten halvparten (45,4 %) av terapeutene at det i «stor» eller «meget stor» grad var tilfelle, mens bare 17 % svarte «ikke i det hele tatt» eller «litt». Selv om det dermed er en betydelig del av psykoterapeuter fra et bredt spekter av kohorter som ser en klar sammenheng mellom ønsket om å forså personlige problemer og ens utvikling som terapeut, så varierte denne sammenhengen med terapeutenes teoretiske orientering. Av de terapeuter som oppga at de var sterkt påvirket av humanistisk teori, oppgav nesten 60 % (57,8 %) at de i stor eller meget stor grad var motivert av å forstå egne problemer, 51,8 % av de sterkt psykodynamisk orienterte sa det samme, mens kun 16 % av de som rapporterer at de er sterkt påvirket av kognitiv terapi sier at deres terapeututvikling i stor eller meget stor er påvirket av ønsket om å utforske og løse egne personlige konflikter.
Orlinsky og Rønnestad (2005) fant for øvrig også at det var en sammenheng mellom tidligere negative livshendelser og en type involveringsstil som terapeut (stressful involvement), som kjennetegnes av vanskeligheter i arbeidet som terapeut, en lite konstruktiv mestringsstil, og følelse av angst og kjedsomhet i terapitimer, med videre. Denne negative sammenhengen forsvant imidlertid hvis terapeuten hadde vært gjennom minst én egenterapiprosess som de hadde positive erfaringer med. Med andre ord, også for terapeuter ser terapi ut til å kunne bidra til at tidligere emosjonelt krevende eller vonde erfaringer ikke lengre får en negativ innvirkning på nåtidig fungering, slik målet ofte er i arbeidet med pasienter.
Dersom vi skulle stille oss mer kritisk til den populære visjonen om «the wounded healer», kan vi trekke frem at personlig lidelse bare forklarer en del av dragningen mot psykoterapiyrket. «Alle de som ble skadet i barndommen blir ikke hjelpere; og alle de som blir det har ikke blitt skadet» (Farber et al., 2005). Kanskje er ikke terapeuter forskjellig fra den generelle befolkningen, men føler seg mindre stigmatisert når de innrømmer egen lidelse i og med at de har fått flere muligheter til å reflektere over sin sårbarhet gjennom egenterapi, veiledning og i møte med klienter? Sikkert er det uansett at andre faktorer også forklarer valg av psykoterapi som karrierevei. Jeg skal nå ta en kort titt på noen av dem, for eksempel betydning av rene tilfeldigheter, og personlige erfaringer med terapi, før en noe mer inngående drøfting av betydningen av gjeldende kulturelle faktorer eller «tidsånden».
Tilfeldigheter, intellektuell nysgjerrighet og egenterapi
Det er kanskje grunn til å tro at mange terapeuter ville ha endt opp i en eller annen hjelpeprofesjon, av årsaker omtalt ovenfor. Men da den klient-sentrerte terapeuten Alvin R. Mahrer (2005), ble bedt om å svare hva som gjorde at han ble terapeut, innrømmet han at det nok var tilfeldigheter som gjorde at det ble hans vei. «Det synes ikke å ha vært noen personlige tragedier, traumer eller vendepunkter (…) – ikke engang i ettertid» (s. 958), som predisponerte Mahrer mot terapiyrket. Han sier åpent og ærlig at han var ingen god lytter i løpet av barndommen eller ungdomsårene eller hadde interesser som drev ham i den retningen, han hadde ikke engang intensjon om å bli en terapeut når han begynte på psykologistudiet. Det var faktisk en tilfeldighet som gjorde at han fikk en sjanse til å studere videre til terapeut, ved at han fikk et stipend på bakgrunn av sine bokseferdigheter!
Fra psykologisk forskning vet vi at mennesker har en tendens til å underkjenne betydningen av rene tilfeldigheter som utslagsgivende for våre valg, og at vi gjerne attribuerer mening til våre mer eller mindre slumpmessige avgjørelser i ettertid (Bandura, 1982). Dette gjør vi kanskje for å rettferdiggjøre valget eller for å skape sammenhengende livshistorier (narrativer) eller mer mening i tilværelsen. I tillegg vet vi at kan sitte enda lengre inne å innrømme at vi kan ha tatt feil beslutning utfra vårt behov for å redusere «kognitiv dissonans» (Festinger, 1957).
Selv om tilfeldigheter nok spiller en større rolle enn vi tror, har det vist seg at visse personlighetstrekk og interesser kan predisponere en person til terapeutyrket. Mange terapeuter har til felles at de tidlig viste en spesiell interesse for intellektuelle aktiviteter, som lesing. Deres faglige interesser og styrker er ofte innen fag som har med mennesker å gjøre, som humaniora og samfunnsvitenskap, i mindre grad innen naturvitenskapene og teknologi (Henry et al., 1973; Kottler, 2010). Både som barn og unge viste fremtidige terapeuter stor interesse for læring og gjorde det ofte godt på skolen. Et sterkt ønske om å forstå menneskelig atferd og behov for intellektuell stimulans er typisk (Dryden & Spurling, 2007; Henry et al., 1973; Kottler, 2010; Skovholt & Jennings, 2004). Mange terapeuter kan også vise til at de er blitt inspirert av tidligere lærere og mentorer til å fortsette og være intellektuelt nysgjerrige og føle entusiasme for læring. Det passer godt fordi terapeutyrket også er intellektuelt krevende, i tillegg til å være emosjonelt krevende. Rollen som den nysgjerrige «detektiv» i den menneskelige psyke eller samspill kan være en viktigere identifikasjon for flere terapeuter enn rollen som «hjelper».
Flere forskningsresultater gir støtte til ideen om at egen erfaring med terapi påvirker valg av psykoterapi som senere levevei (Henry et al., 1971; 1973; Norcross, Strausser-Kirtland, og Missar, 1988). Egenterapi under utdanningen eller etterutdanningen kan være en viktig motivasjonsfaktor for å velge psykoterapi snarere enn forskning eller andre fagfelt når man er ferdig med grunnutdanningen. Erfaringer med egenterapi kan ha en sterkt sosialiserende effekt og gir en direkte erfaring med terapiens transformerende krefter (Norcross et al., 1988). Faktisk fant Geller, Norcross og Orlinsky (2005) at erfaringer med egenterapi blir sett som en av de mest innflytelsesrike faktorene i terapeuters egenrapport om deres utvikling, etter direkte klientkontakt og veiledning.
Betydning av tidsånden
I de nevnte studiene av Henry, Sims og Spray (1971, 1973), fant forskerne at noen bakgrunnsvariabler var mer vanlige enn andre hos de 287 terapeutene de intervjuet. Blant annet viste det seg at psykoterapeuter hadde en tendens til å skille seg ut fra sine foreldre ved å ha mer liberale politiske holdninger. Et annet funn var at en høy andel av terapeutene var av jødiske opprinnelse. Det er blitt hevdet at tradisjonelle jødiske verdier som innsikt og intellektuell forståelse, personlig ansvar og moral, samsvarer godt med viktige psykoterapeutiske verdier (Farber et al., 2005). Psykoanalysen ved Freud, og mange av hans samtidige hadde jo også sin opprinnelse i et jødisk miljø. Flere av disse terapeutene var tvunget å flykte fra Holocaust i Europa, og har siden øvd stor innflytelse på amerikansk psykoterapi. Andre verdenskrig virket også inn på fagutviklingen i Norge. «Aldri mer krig» var en parole som nok også preget kommende terapeuter på den tiden (se Gullestad, 2013b). Dette er eksempler på betydningen av historiske og politiske hendelser for utviklingen av psykoterapi som fag.
Man vil naturlig nok få ulike svar på spørsmålet om hvorfor en valgte å bli psykolog eller terapeut, avhengig av hvilken kohort av terapeuter man spør. Det er skjedd mye med terapeutyrket på én generasjon eller to. På 1950-tallet i Norge var psykoterapi nærmest ensbetydende med psykodynamisk eller psykoanalytisk orientert behandling (Hjort, 2003). I dag konkurrerer mange ulike retninger om oppmerksomheten, for eksempel har kognitiv-atferdsterapi fått sterkere og sterkere fotfeste innen psykisk helsevern og utviklingen av psykofarmakologiske tilnærminger mot psykiske plager har skutt i været. Det er naturlig å tenke seg at en dreining av det mentale helsefeltet inn mot kortvarige, symptomfokuserte behandlinger og psykofarmakologiske løsninger, vil ha en innvirkning på de som velger seg dit og hva de er motivert av.
Som tidligere nevnt (se Madsen, 2010) ligger det i tiden at det å bli terapeut er et populært valg og terapeutyrket har fått en sentral funksjon i det moderne liv, en funksjon andre yrkesgrupper (for eksempel prester) hadde tidligere. I Norge har for eksempel psykologyrket fått økt prestisje og mer makt enn i mange andre land, blant annet grunnet en reell innflytelse i et sterkt offentlig helsevesen. Det har medført at det er blitt hard konkurranse om å komme inn på studiet som gir tittelen «psykolog», der studenter nå trenger svært høye karakterer fra videregående skole for å kvalifisere. Uformelle samtaler med dagens psykologistudenter gir inntrykk av at det å klare og komme inn på profesjonsstudiet i psykologi blir en slags motivasjon i seg selv for å bli psykolog. Mange studenter svarer fortsatt at de ønsker å hjelpe andre på en eller annen måte, eller at de er interessert i den menneskelige psyke eller natur, eller har blitt fascinert av yrket gjennom media, men det er nok en ny tendens som vil komme til å prege yrke1. Hvordan er for tidlig å si nå. For én til to generasjoner siden var det trolig mer typisk at for eksempel valget av psykologi som fag var motivert av samfunnskritikk eller en trang til opprør mot sykdomstenkning i psykiatrien (Hjort, 2003; Morgenbladet, 2013).
I en helt fersk studie (Andenæs & Kjøs, 2014) som brukte fokusgruppe-metodikk for å få frem unge psykologers beretninger om hva som ligger bak valget om å bli psykolog, kommer det frem at deres motivasjon er sammensatt. Ikke overraskende forteller mange at de har foreldre eller andre viktige forbilder i samme eller lignende yrker, eller at interessen på andre måter har blitt stimulert i oppvekstmiljøet. Forskerne fikk også fortellinger der valget av psykologi samler tråder knyttet til «interesse for andres erfaringsverden», «ønske om å jobbe med mennesker» og «et intellektuelt stimulerende studium og yrke». Noen nevner også at yrket har «høy status», mens få oppfyller den utbredte antagelsen om at man velger studiet for å «finne ut av egne vansker».
Vi trenger slike empiriske studier som adresserer spørsmålet om hvorvidt karriemotivasjonen til eldre terapeuter er forskjellig fra de som begynner terapeutdanningen i dag, for å forstå hva terapeuten som person har med seg inn i sin yrkesrolle.
Konvergens mellom tidsånd og personlige oppvekstserfaringer
I en ny norsk studie har Råbu og Nissen-Lie (innsendt manuskript) analysert intervjuer av en svært erfaren gruppe (N = 12) psykoterapeuter i Norge. Målet med denne studien var å undersøke disse terapeutenes retrospektive beretninger om sine karrieremotiver da de utdannet seg rundt 1950-tallet. Analysene viser hvordan endringer i samfunnsmessige normer som omfavnet en mer åpen og oppriktig holdning til følelsesmessige og seksuelle forhold, bryte tabuer og konvensjoner og fremme likeverd og egenverd, konvergerte med terapeutenes personlige erfaringer i valget om å bli terapeut. Deres opplevelse av fortielse om vesentlige livshendelser, eller det å ha sett hvordan søsken med alvorlig psykisk sykdom bli behandlet i helsevesenet lå under deres motivasjon for å arbeide som terapeuter.
Å bli terapeut og hjelpe folk til å bli mer sanne og åpne kunne også forstås som et frigjøringsprosjekt for dem selv. Det å reparere andres lidelse kunne på en måte bidra til en symbolsk reparasjon av ukontrollerbare negative livshendelser de selv hadde opplevd i sin oppvekst. Analysene av disse beretningene indikerer at motivasjonen til å bli terapeut er en funksjon av tidsånden, men trenger en personlig «knagg» i terapeuten for å materialisere seg. Betydningen av den til enhver tid rådende tidsånd sammen med personlige erfaringer og terapeutens personlighet, ser ut til å konvergere i beslutningen om å bli psykoterapeut (Farber et al., 2005).
Oppsummering
Hva gjør at noen velger å bli terapeut? Vi har sett på forskning og klinisk teori som undersøker motiver for valg av psykoterapi som karrierevei, ut fra ideen om at terapeuten som person har vesentlig betydning for terapeutisk prosess og utfall og at både de motiver som er tilgjengelige for oss men også de som er mer skjult, kan ha en innvirkning på hvordan vi fungerer som terapeuter. Jeg har forsøkt å vise at vårt valg av terapi som yrke er sammensatt, og kan aldri bli fullt ut belyst, der både såkalte «sunne» og «usunne» motiver kan øve innflytelse på hvilke prosesser vi inngår i i den terapeutiske relasjon. Mye av dette foregår på et ubevisst plan der vi ikke blir seg bevisst våre indre beveggrunner for valg av yrket før langt ute i yrkesløpet. Andre motiver vil aldri nå vår bevissthet. Rene tilfeldigheter spiller antagelig også en større rolle enn vi ofte tror. Det å velge og bli terapeut vil også være preget av hvilket bilde samtiden tegner av yrket og yrkets status. Egen erfaring med personlig lidelse kan gjøre terapeutyrket mer attraktivt og gi grobunn for at man blir mer empatiske, tolerante og innlevende overfor klienters problematikk, men det kan også låse oss inn i måter å tenke på utfra egne erfaringer slik at vi ikke klarer å ta tilstrekkelig høyde for det unike i klientens situasjon.
Vi har alle våre helt personlige grunner for valg av yrke.
Kilder
Andenæs, A. & Kjøs, P. (2014). Veier til psykologyrket. Upublisert manuskript.
Baldwin, S. A. & Imel, Z. E. Therapist effects: Findings and methods. I M. J. Lambert (red), Bergin and Garfield’s Handbook of Psychotherapy and Behavior Change (s. 258–297). Hoboken, New Jersey: Wiley & Sons.
Bandura, A. (1982). The psychology of chance encounters and life paths. American Psychologist, 37(7), 747–755. doi: 10.1037/0003-066X.37.7.747.
Barnett, M. (2007). What brings you here? An exploration of the unconscious motivations of those who choose to train and work as psychotherapists and counsellors, Psychodynamic Practice: Individuals, Groups and Organisations, 13(3), 257–274.
Beutler, L. E., Malik, M., Alimohamed, S., Harwood, T. M., Talebi, H., Noble, S. & Wong, E. (2004). Therapist variables. I M. J. Lambert (red.), Bergin & Garfield’s Handbook of Psychotherapy and Behavior Change (5 utg.), (s. 227–306). New York: John Wiley & Sons.
Dryden, W. & Spurling, L. (red.) ( 2007). On becoming a psychotherapist (2. utg). London: Tavistock/Routledge.
Elliott, D. M. & Guy, J. D. (1993). Mental health professionals versus non-mental-health professionals: Childhood trauma and adult functioning. Professional Psychology: Research and Practice, 24, 83–90. doi: 10.1037/0735-7028.24.1.83.
Farber, B. A., Manevich, I., Metzger, J. & Saypol, E. (2005). Choosing psychotherapy as a career: why did we cross that road? Journal of Clinical Psychology, 61(8), 1009–1031. doi: 10.1002/jclp.20174.
Festinger, L. (1957). A theory of cognitive dissonace. Stanford: Stanford University Press.
Fussell, F. W. (1990) A comparative study of childhood experiences of psychotherapists and physicians: Implications for clinical practice. Psychotherapy, 27, 505–512. doi: 10.1037/0033-3204.27.4.505.
Geller, J. D., Norcross, J. C. & Orlinsky, D. E. (2005). The psychotherapist’s own psychotherapy: Patient and clinician perspectives. New York: Oxford University Press.
Gullestad, S. E. (2013). Psykologi – en gjøkunge blant samfunnsvitenskapene? Foredrag på 50-års jubileet for Det samfunsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, juni, 2013.
Guy, J. D. (1987). The personal life of the psychotherapist: The impact of clinical practice on the therapist’s intimate relationships and emotional well-being. NY: John Wiley & Sons.
Halewood, A. & Tribe, R. (2003). What is the prevalence of narcissistic injury among trainee counselling psychologists? Psychology and Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 76, 87–102. doi: 10.1348/14760830260569274.
Henry, W. E. (1966). Some observations on the lives of healers. Human Development, 9, 47–56. doi: 10.1159/000270368.
Henry, W. E., Sims, J. H. & Spray, S. L. (1971). The fifth profession: Becoming a psychotherapist. San Francisco: Jossey-Bass.
Henry, W. E., Sims, J. H. & Spray, S. L. (1973). Public and private lives of psychotherapists. San Francisco: Jossey-Bass.
Hjort, H. (2003). Idéer i norsk psykoterapi. Utviklingslinjer og brytninger 1970–2000. Oslo: Unipub forlag.
Jennings, L. (1996). The personal characteristics of master therapists. Unpublished doctoral dissertation. University of Minnesota, Minneapolis.
Jung, C. G. (1951). Fundamental questions of psychotherapy. I H. Read, M. Fordham, G. Adler & W. McGuire (red.), The collected works of C. G. Jung, vol. 16. Princeton: Princeton University Press.
Kerenyi, K. (1968). Asklepios, archetypal image of the physician’s existence. Princeton, NJ: Princeton University Press.
Kottler, J. A. (2010). On being a therapist (4. utg.). San Francisco: Jossey-Bass.
Madsen, O. J. (2010). Den terapeutiske kultur. Oslo: Universitetsforlaget.
Mahrer, A. M. (2005). What inspired me to become a psychotherapist? Journal of Clinical Psychology, 61(8), 957–964. doi: 10.1002/jclp.20168.
Mander, G. (2004). The selection of candidates for training in psychotherapy and counselling. Psychodynamic Practice. Individuals, Groups, and Organisations, 10 (2), 161–172. doi: 10.1080/14753630410001686762.
Miller, A. (1981). The drama of the gifted child (R. Ward, overs.). New York: Basic Books.
Morgenbladet (2013, 27. september, 2013). Sekstiåtter? «Definitivt.» Intervju med Siri Gullestad (s. 9).
Nissen-Lie, H. A., Havik, O. E., Høglend, P. A., Monsen, J. T. & Rønnestad, M. H. (2013). The contribution of the quality of therapists’ personal lives to the development of the working alliance. Journal of Counseling Psychology. doi: 10.1037/a0033643.
Nissen-Lie, H. A. & Orlinsky, D. E. (2014). Love, growth, and work in psychotherapy: Clinician self-renewal in life and in practice. I R. J. Wicks & E. A. Maynard (red.), Clinician’s guide to self-renewal: Essential advice from the field. Hoboken, N.J.: John Wiley & Sons.
Norcross, J. C., Strausser-Kirtland, D. J. & Missar, C. D. (1988). The processes and outcomes of psychotherapists’ personal treatment experiences. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 25, 36–43. doi: 10.1037/h0085321.
Norcross, J. C. & Farber, B. A. (2005). Choosing psychotherapy as a career: Beyond «I want to help people». Journal of Clinical Psychology, 61, 939–943. doi: 10.1002/jclp.20175.
Olsson, G. (1988). The patient-therapist relation with emphasis on transference and countertransference. Doktorgradsavhandling. Göteborgs Universitet.
Orlinsky, D. (2005). Becoming and being a psychotherapist: A psychodynamic memoir and meditation. Journal of Clinical Psychology, 61(8), 999-1007. doi: 10.1002/jclp.20173.
Orlinsky, D. E. & Rønnestad, M. H. (2005). How psychotherapists develop: A study of therapeutic work and professional growth. Washington, DC: American Psychological Association. doi: 10.1037/11157-000.
Racusin, G. R., Abramowitz, S. I. & Winter, W. D. (1981) Becoming a therapist: Family dynamics and career choice. Professional Psychology: Research and Practice, 12, 271–279. doi: 10.1037/0735-7028.12.2.271.
Rice, C, A. (2011). The therapist as ‘wounded healer’: A modern expression of an ancient tradition. In R. H. Klein, H. S. Bernard & V. L. Schermer (red.), On becoming a psychotherapist: The personal and professional journey (s. 165–189). NY: Oxford University Press.
Rønnestad, M. H. & Skovholt, T. M. (2003). The journey of the counselor and the therapist: Research findings and perspectives on professional development. Journal of Career Development, 3, 5-44. doi: 10.1177/089484530303000102.
Rønnestad, M. H. & Skovholt, T. M. (2013). The developing practitioner. Growth and stagnation of therapists and counselors. NY: Routledge.
Råbu, M. & Nissen-Lie, H. A. (innsendt manus). «Looking back: Highly seasoned therapists’ retrospective accounts of the choice of psychotherapy as career».
Skovholt, T. M. & Jennings, L. (2004). Master therapists: Exploring expertise in therapy and counseling. Boston: Pearson.
Skovholt, T. M., Jennings, L. & Mullenbach, M. (2004). Portrait of the master therapist: Developmental model of the highly functioning self. I T.M. Skovholt & L. Jennings (red.), Master therapists. Exploring expertise in therapy and counseling (s. 125–146). Boston: Pearson.
Skovholt, T. M. & Rønnestad, M. H. (1992). The evolving professional self: Stages and themes in therapist and counselor development. New York: Wiley.
Sussman, M. B. (2007). A curious calling: Unconscious motivations for practicing psychotherapy (2. utg.). Northvale, NJ: Jason Aronson.
Symington, N. (1993). Narcissism: A new theory. London: Karnac Books.
Wampold, B. E. (2001). The great psychotherapy debate: Models, methods, and findings. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum.
Wheeler, S. (2007). What shall we do with the wounded healer? The supervisor’s dilemma, Psychodynamic Practice: Individuals, Groups and Organisations, 13(3), 245–256.
Wrangsjö, B. (1997). Mötas och växa: Reflexioner kring psykoterapeutykret (2. utg.). Natur og Kultur: Borås.
- Disse resonnementene er ikke basert på en empirisk undersøkelse men på spørsmål stilt til studenter på profesjonsstudiet i kurs jeg underviser i, som Psykologrollen og Relasjonskompetanse. Det er planlagt å utvide disse uformelle spørsmålene til en systematisk undersøkelse, der målet er å sammenlikne hva dagens psykologistudenter sier om sine beveggrunner for å velge profesjonsstudiet med mer erfarne terapeuter som ser tilbake på sin karriere og oppgir retrospektivt sine grunner for sine valg. [↩]