Hva er sosial fobi?

Dagen så grei ut. Jeg gikk i sjette klasse. Siste timen var vi samlet i gymsalen for å høre Jens Bolling, kjent fra sekstiårenes barne-tv, fortelle eventyr. Jeg sto og sløvet mot ribbeveggen langt bak i salen. Bollings stemme hørtes som et behagelig sus langt borte fra. Eventyr var ikke blant mine hovedinteresser på den tiden.

Men jeg hørte han hevet stemmen: Han skulle ha tak i noen frivillige til å komme opp og være de tre Bukkene Bruse. Så kom sjokket: Overlærer Standnes’ mørke, stikkende øyne under buskete øyebryn sto rett på meg, de sa bydende: Du melder deg frivillig.

Først lot jeg som jeg ikke forsto, men så veiva han med hue mot scenen. Så går en da. Jeg hadde hatt noen runder med Standnes’n før, og han hadde vunnet – til slutt. Dessuten, når du først er «utvalgt», så er den eneste måten å snike seg unna på å føye dem. Å protestere vil vekke mer oppsikt.

Da jeg gikk oppover gulvet, opplevde jeg noe jeg ikke hadde vært borti før. Eller rettere sagt: For første gang opplevde jeg ikke noe. Kroppen var borte, og tanken var borte, jeg var helt sikker på at jeg ikke ville ha noe å si der oppe hos Bolling. Ved bakveggen på scenen vendte kroppen tilbake. En strøm av merkelige følelser rant gjennom den. Framfor alt en rykning i overleppa. Det var som om den ville hoppe som en frosk mot tilskuerne.

Så var det min tur – til slutt, jeg skulle være den største bukken. Merkelig nok ble jeg helt rolig. Og de mektige replikkene til den største Bukkene Bruse «kom til meg», Jens Bollings vennlige hvisking av dem var unødvendig. Og det var faktisk litt godt å kunne legge ekstra kraft bak: «Jeg har to spjut, med dem skal jeg stange dine øyne ut.» Jeg hadde flaks. «Eventyrstunden» førte ikke til utvikling av en sosial fobi. Jeg hadde erfart at angsten på et merkelig vis hadde gått ned før jeg skulle «prestere». Ventetiden ble en hjelp. Oppgaven viste seg å være lett og ble støttet av en vennlig og hjelpsom «oppdragsgiver».

Men hva med de nye og ukontrollerte rykningene? Ville jeg ikke bli opptatt av om de ville dukke opp igjen? Det gikk over, kanskje fordi jeg ikke fikk noen kommentarer og dermed tenkte at rykningene ikke kunne være så merkbare og påfallende som de kjentes. Med typer som «Åbyn», «Emu», og «Omen» blant publikum så kunne jeg være sikker på å få bånn ærlig tilbakemelding, dersom det hadde vært det minste å bemerke.

I førsteepisoder av sosial fobi er det typisk at angsten ikke går ned underveis. I tillegg føler du deg gjerne blokkert i å utføre det du skal gjøre i situasjonen. Framfor alt er du sikker på at du har dummet seg kraftig ut. Du tenker at du har gjort noe svært dumt eller sett rar ut, at andre har lagt merke til dette, og at de dermed forakter og ser ned på deg.

Diagnostiske trekk ved sosial fobi

Sosial angst dreier seg i all vesentlighet om frykten for å dumme seg ut framfor andre og dermed bli bedømt negativt. Denne angsten for andre mennesker er svært menneskelig, den angår oss alle. Mer eller mindre skyhet og sjenerthet er utbredt blant folk. Noen situasjoner, slik som å holde en tale i et selskap, skaper angst hos de fleste. Samtidig er det slik at noen plages langt mer enn andre. Da snakker vi ofte om at den sosiale angsten blir en sosial fobi, en psykisk lidelse. La oss innlede med tre korte eksempler på dette:

• Arne var redd for at han skulle riste synlig med hodet. Han trodde at folk dermed ville tenke han var en svak person. Denne frykten hadde ført til en omfattende bruk av beroligende medikamenter og sykmelding fra jobben som busssjåfør. Han fryktet særlig å være fastlåst i sosiale situasjoner over tid, slik som hos frisør eller tannlege. Han unngikk å bli kjent med nye mennesker. Dersom han ble litt kjent med noen, så ville de få «forventninger» til ham, noe som gjorde at han ble økende opptatt av ikke å skjelve. Han isolerte seg mer og mer sosialt. Dette førte til hyppige konflikter med ektefellen, som ønsket at de sammen skulle delta mer i sosialt liv.
• Kari følte seg bare trygg sammen med et par venner hun kjente fra oppveksten. Også i situasjoner der hun ikke skulle utføre noe bestemt og folk ikke ventet noe av henne, for eksempel når hun gikk i en bygate blant fremmede, følte hun sterk angst. Kari følte seg «sprut rød» i ansiktet, at alle glodde på henne, og at de tenkte at hun var rar. Vanligvis unngikk hun derfor nesten alle sosiale situasjoner.
• Daniel flyttet og begynte på en ny skole i 12-årsalderen. Der ble han ertet for dialekten sin. Når han skulle lese høyt i klasserommet, fikk han angst, og etter hvert ble han opptatt av om han skalv i stemmen, og om han fikk med seg alle ordene. Han lot være å møte opp til timer med høytlesning og gikk for seg selv både på og utenom skolen. Verken foreldre eller andre tok tak i denne uholdbare situasjonen. Daniel utviklet en forståelse av seg selv som: «jeg er annerledes», «jeg skal være alene».

Personene i disse eksemplene frykter at uttrykk for angst, spenning eller flauhet skal vises, noe som er typiske trekk for mennesker med sosial fobi. Sosialt fobiske personer føler sterkt at dette skjer, men – som vi skal komme inn på senere – disse «symptomene» er som regel langt mindre synlige og merkbare enn personene tror.

For å forstå sosial angst som psykisk lidelse kan det være nyttig å se på hvordan vi diagnostiserer sosial angst. Diagnosen sosial fobi er forholdsvis ny. Først i 1980-årene ble sosial fobi en egen diagnose i de internasjonalt brukte diagnosesystemene med den følge at behandlingsmodeller spesielt rettet mot sosial fobi ble utviklet.

Det vesentligste trekket ved sosial fobi er en tydelig frykt for sosiale situasjoner der en tror en kan komme til å opptre på en pinlig måte og dermed bli bedømt negativt av andre. I bestemte sosiale situasjoner framkalles nesten alltid en angstreaksjon. Når personen er ute av de fryktede sosiale situasjonene, erkjenner han eller hun at frykten er overdreven og urimelig. De fryktede sosiale situasjonene blir enten unngått eller utholdt med sterk angst.

Diagnosen gis bare dersom unnvikelsen av, frykten for og gruingen for sosiale situasjoner forstyrrer ens daglige rutiner, fungering i arbeid/utdanning eller sosialt liv i betydelig grad. Eller vedkommende må være betydelig plaget av den sosiale angsten, for eksempel ved at han eller hun gjennom mesteparten av døgnet tenker på og gruer seg til oppgaver på jobben.

Samspill og opptreden

De fryktede situasjonene omfatter både samspillsituasjoner, slik som småprating med andre, og opptredensituasjoner, slik som å holde en tale. I større grad enn de fleste frykter personer med sosial fobi å framtre på en pinlig eller ydmykende måte. Det pinlige kan dreie seg om å vise angstuttrykk – se redd ut, skjelve, svette, rødme, ha rykninger – eller gjøre feil når noe utføres – snakke hakkete, si noe tåpelig, være kjedelig, ikke ha noe å si.

Videre er de redd at den pinlige framtredenen skal lede andre til å bedømme dem som engstelig, svak, «gal» eller tåpelig. Personer med sosial fobi kan være redde for å tale framfor andre fordi de frykter at andre skal legge merke til deres antatt skjelvende hender eller stemme. Eller de kan kjenne ekstrem angst når de snakker med andre, fordi de frykter å bli oppfattet som dårlig til å uttrykke seg. De kan unngå spising, drikking eller skriving når de er sammen med andre, av frykt for at andre skal merke at de skjelver på hånden.

Personer med sosial fobi opplever nesten alltid en rekke angstsymptomer i sosiale situasjoner, slik som hjertebank, følt skjelving, følt svetting, ubehag i magen, muskelspenninger, følt rødming og tankekaos. Disse symptomene kan noen ganger være så mange og sterke at de kan betegnes som et panikkanfall. Markert forhåndsangst og gruing kan oppstå lang tid i forveien av en sosial situasjon. Et forestående konfirmasjonsselskap kan i månedsvis gi angstreaksjoner når noe eller noen minner om det, og ufrivillige indre bilder av mulige flauser dukker opp.

Sosial angst i seg selv kvalifiserer ikke for diagnosen sosial fobi. Den sosiale angsten må i tillegg forstyrre livsmønsteret eller være plagsom i betydelig grad. En person som er redd for å tale offentlig, vil ikke få diagnosen sosial fobi med mindre han eller hun møter denne sitasjonen regelmessig i jobben eller klasserommet eller opplever talefrykten som svært plagsom. Frykt for å gjøre noe pinlig i sosiale situasjoner og skyhet overfor fremmede er utbredt blant folk, men grad av forstyrrelse og/eller ubehag er som regel ikke tilstrekkelig for å berettige diagnosen.

Redd for alle situasjoner – eller bare noen?

Vi kan skille mellom generalisert sosial fobi og annen type sosial fobi. Ved generalisert sosial fobi gjelder frykten de fleste sosiale situasjoner, slik som å innlede og fortsette samtaler, delta i smågrupper, snakke til autoritetspersoner og å være i selskaper. Man frykter gjerne både samspill- og opptredensituasjoner. Ved ikkegeneralisert sosial fobi fryktes bare én eller noen få sosiale situasjoner. Hos noen kan angsten være avgrenset til å snakke foran en gruppe mennesker, hos andre kan det dreie seg bare om det å snakke med autoritetspersoner.

For at en skal kunne få diagnosen, skal frykten eller unnvikelsen ikke kunne forklares bedre av en annen psykisk lidelse. Frykten og unnvikelsen skal ikke ha sitt grunnlag i panikklidelse. Panikklidelse vil si at en har gjentatte både uventede og situasjonsbestemte panikkanfall og unnviker situasjoner der en er redd for å få anfall.

Frykten og unnvikelsen skal heller ikke være del av en kroppsdysmorfofobi. Det vil si at en har en feilaktig eller svært overdreven forestilling om at det er noe galt med ens utseende, og derfor ikke vil vise seg for andre. Frykten eller unnvikelsen skal heller ikke bare være resultat av bekymring over andres reaksjoner på en annen lidelse en har, slik som stamming, Parkinsons sykdom eller anoreksi.

Hvis du vil undersøke om du har sosial fobi? Vurder om hvert av følgende fem utsagn passer som beskrivelse av deg (svar ja eller nei):

1. I en eller flere sosiale situasjoner er jeg redd for å handle eller framtre på en pinlig eller ydmykende måte.
2. Disse situasjonene utløser nesten alltid angst hos meg.
3. Jeg forstår at frykten er overdreven/urimelig.
4. Enten unngår jeg disse situasjonene, eller jeg utholder dem med intens angst eller ubehag.
5. Unnvikelsen av, gruingen for og/eller angsten i sosiale situasjoner påvirker min fungering i dagliglivet, eller jeg føler sterkt ubehag ved å ha fobien.

Hvis du svarer «ja» på alle spørsmålene, så er det sannsynlig (men ikke sikkert) at også en fagperson ville gitt deg diagnosen ut fra et klinisk intervju. Diagnosestilling er en jobb for profesjonelle.

Den sosiale fobiens ringvirkninger

Når den sosiale fobien utvikler seg, får den gjerne store ringvirkninger. Frykten for å miste andres aksept kan bre seg, slik at du kan komme til å frykte at enhver måte du kan stikke deg ut og bli tydelig på, kan føre til en negativ vurdering av deg selv og gi mindreverdsfølelse. Dette kan lamme sosiale samspill og de sosiale ferdighetene dine. Du blir redd for å vise sinne, komme i konflikt og krangel og hevde dine meninger og ønsker.

På denne måten blir du lite i stand til å ta vare på dine egne interesser. Du lar være å stoppe folk som sniker i køen, å si nei til folk som ber deg gjøre urimelig mye for seg. Du kan bli en som lar andre utnytte seg. Mange blir redd for å dele og vise fortvilelse eller tristhet fordi de tror andre vil se slike følelser som tegn på svakhet. Dermed går de glipp av den nærheten og lettelsen som en åpenhet gjerne fører til.

Sosiale situasjoner blir ensidig erfart som plagsomme. Dermed kommer den sosiale angsten i veien for det å glede seg sammen med andre, for å treffe nye mennesker og for å vise og være stolt av hva en kan. Den naturlige reaksjonen ved sosial angst blir unnvikelse, tilbaketrekning og isolering. Den sosiale angstens virkninger er således paradoksal: Du isolerer deg fra det sosiale fellesskapet for ikke å bli utstøtt av det samme fellesskapet. Sluttproduktet er gjerne en følelse av annerledeshet, mindreverd og ensomhet. Fremmedfølelsen kan bli så sterk at du får en følelse av å ha havnet på feil klode.

Ikke nok med det. Når du observerer din egen lidelse – den sosiale angsten og dens lammende virkninger – får du ikke medfølelse med deg selv. Tvert imot, du kritiserer gjerne deg selv for din sosiale angst! Dermed forsterkes følelsen av mindreverd og annerledeshet.

«Jeg føler meg engstelig, skamfull og svak. Jeg er mye dårligere enn andre til å småprate med andre, si nei til det jeg ikke vil, være åpen om det jeg er opptatt av, tåle kritikk og fleiping, og glede meg sammen med andre. Dette er fordi det er noe galt med meg, fordi jeg er utilstrekkelig og mindreverdig.»

Den sosiale angsten og dens virkninger blir av personen selv forklart med egen dårlig personlighet. Du blir blind for at sosial angst tvert imot er en psykisk lidelse som gjør det nær umulig for personligheten å tre fram. En slik forståelse av egen sosial angst får lett store konsekvenser for egen motivasjon til å endre angsten. Siden du tror at angsten er en del av din personlighet, tenker du at det er umulig å gjøre noe med den. Dette er nok en av grunnene til at så få sosialt fobiske personer søker behandling for sine plager.

Sosial fobi hemmer funksjon og livskvalitet

Sosial fobi går utover sosial og yrkesmessig funksjon. Personen underpresterer i arbeidet fordi angsten hemmer ham eller henne i å snakke i møter eller med autoritetspersoner. Det sosiale nettverket er gjerne begrenset, og sosialt fobiske personer forblir oftere ugift. I alvorlige tilfeller avbryter personen skolen, forblir arbeidsløs og søker heller ikke jobb på grunn av angsten. De mangler venner eller holder fast på lite tilfredsstillende forhold, og gjør seg kanskje avhengig av og forblir i opprinnelsesfamilien.

Personer med sosial fobi kan ha flere andre lidelser i tillegg. Det at en har flere andre lidelser, kalles komorbiditet på fagspråket.

Lidelser personer med sosial fobi kan ha i tillegg, innbefatter blant annet panikklidelse (frykt for panikkanfall), agorafobi (frykt for å bevege seg ut i verden alene på grunn av faren for å få panikkanfall), tvangslidelse (tvangstanker og ritualer), depresjon, misbruk av alkohol eller piller og smerteog spenningstilstander. Den sosiale fobien pleier å komme forut for disse lidelsene. Dette kan ofte bety at disse andre lidelsene vil gå over av seg selv, dersom en får gjort noe med den sosiale fobien.

Blant personer som søker behandling, er unnvikende personlighetslidelse vanlig. Dette er et gjennomgripende reaksjonsmønster preget av sosialt ubehag og unnvikelse, frykt for avvisning, følelse av mindreverd og frykt for å gjøre nye ting. Noen ganger kan den sosiale angsten være del av andre lidelser, og den blir ikke diagnostisert som sosial fobi. For eksempel kan personer med panikklidelse være redd for å få panikkanfall foran andre. En slik sosial angst ses imidlertid som en følge av panikklidelsen og diagnostiseres ikke som sosial fobi.

Utbredelse

I Norge tyder befolkningsundersøkelser på at så mange som 13 % vil utvikle sosial fobi i løpet av livet. Nest etter depresjon og rusproblemer er sosial fobi mest utbredt. I befolkningen er det flest kvinner blant de som får diagnosen, mens det like ofte er menn som søker behandling. Dette er overraskende da kvinner vanligvis har lettere for å søke behandling for psykiske lidelser. På den annen side kan menn utsettes for større krav til arbeidsfunksjon, noe som gjør at den sosiale angsten medfører sterkere invalidisering og dermed større behov for hjelp.

Sosial fobi debuterer oftest i tenårene og er noen ganger en forverring av et barndomsmønster preget av sosial hemning og skyhet. Starten kan være plutselig som resultat av en fæl enkelterfaring, eller den sosiale fobien kan utvikle seg gradvis. Noen sier de har hatt lidelsen så lenge de kan huske.

Forløpet er ofte vedvarende og livslangt, men invalidisering og plagethet kan variere med endringer i livssituasjonen. For eksempel kan flytting eller endring av oppgaver i jobben føre til en forverring. Den sosiale angsten kan derfor variere med de sosiale utfordringene som er del av de ulike livsfasene: barndom, ungdom, ung voksen, middelaldrende og alderdom.

Sosial fobi er en utbredt, kronisk, invalidiserende og ofte tidlig debuterende lidelse. Den har ofte store negative ringvirkninger i form av et negativt selvbilde, lammelse av sosiale ferdigheter og følelse av fremmedgjøring og isolasjon vis-à-vis andre. Den sosiale fobien kan også gjøre en sårbar for å utvikle andre psykiske lidelser.