En god slump intelligens er bra å ha. Ingen bør være i tvil om det. Etter at det ble mulig å gjøre pålitelige målinger av intelligens, har vi fått solid dokumentert at intelligens er forbundet med mye som er godt her i livet. Først og fremst med prestasjoner på skole og i arbeid, men også med inntekt, helse og – tro det eller ei – sædkvalitet.

Allikevel er ikke intelligens helt så enestående nyttig som vi gjerne tror. Hva mer er: Det vi tror og tenker om intelligens, særlig vår egen, kan virke direkte begrensende. Det er spesielt to forestillinger som er både utbredte og uheldige:

1. At intelligens medfører rasjonalitet.
2. At intelligens er noe uforanderlig og naturgitt – et talent.

Det er ikke så underlig at vi blander sammen intelligens og rasjonalitet. Hvis vi godtar en typisk definisjon av intelligens, så virker det nesten ulogisk å skulle mene noe annet. Nå er riktignok intelligens et kontroversielt begrep med definisjoner som det visst kan varieres over i det uendelige, men skulle vi plukke ut en som er både populær og nokså representativ for den vanligste sorten, så kunne vi velge intelligensforsker Linda Gottfredsons.

Hun karakteriserer intelligens som en svært generell mental kapasitet, som blant annet omfatter evnen til å «resonnere, planlegge, løse problemer, tenke abstrakt, forstå kompliserte ideer, lære fort og lære fra erfaring» (Gottfredson, 1997, s. 13, min oversettelse). Det er en ganske imponerende liste, det, og man må være tilgitt om man tenker at intelligens dermed medfører rasjonalitet.

Intelligens er ikke rasjonalitet

Keith Stanovich er professor ved Universitetet i Toronto og har hjulpet mange psykologistudenter til å bli bedre kritiske tenkere gjennom sin populære lærebok How to think straight about psychology, som nå foreligger i sin 10. utgave.

Stanovich har også studert sammenhengen mellom intelligens og rasjonalitet, og funnet at den er overraskende svak. I en serie studier har han og andre forskere sett nærmere på den typen kognitive slagsider (systematiske skjevheter i tenkningen vår) som har blitt så grundig dokumentert og utforsket i den såkalte «heuristics and biases»-tradisjonen – grunnlagt av Daniel Kahneman og Amos Tversky.

Den tradisjonen har vist oss at vi overvekter informasjon som bekrefter det vi tror fra før (bekreftelsesfeilslutningen), at vi ikke tenker i tråd med Bayes’ læresetning når vi skal beregne sannsynligheter (f.eks. grunnfrekvensfeilen), og at vi overser våre egne kognitive slagsider (slagsideblindflekken). Dette er bare noen av de mange eksemplene på irrasjonalitet som denne forskningen viser at vi er offer for.

Stanovich og hans team finner gjennomgående at deltakernes intelligens ikke, eller bare i nokså beskjeden grad, beskytter mot slike tankefeil. Med andre ord: Intelligens medfører ikke rasjonell tenkning.

Hva skyldes denne pussige mangelen på sammenheng? Stanovich har to forklaringer. For det første er det et misforhold mellom det vi gjerne tenker på som intelligent atferd – det å ha god dømmekraft og det å treffe kloke valg (rasjonalitet) – og det vi faktisk måler med intelligenstester. Intelligenstester er utmerkede mål på hvor raskt vi bearbeider informasjon, hvor flinke vi er til å holde på og manipulere med informasjon i arbeidshukommelsen, og hvor godt vi kan fokusere på et mål og styre unna distraksjoner. Rasjonalitet, derimot, dreier seg mer om å velge ut de målene det er verdt å styre mot, om å kritisk vurdere den informasjonen vi forholder oss til, og om å basere beslutninger på den beste kunnskapen. Slikt måles ikke i noen intelligenstest.

Men er det ikke en fordel å ha en generell evne til rask og smidig informasjonsbearbeiding (intelligens) når vi skal velge hva vi skal tro på og hva vi skal sikte mot? Jo, antakelig, i hvert fall i noen grad. Problemet er bare, ifølge Stanovich – og her er forklaring nummer to –, at vi ofte lar være å koble inn intelligensen vår i situasjoner som krever at vi utøver god dømmekraft. Rasjonalitet avhenger altså i liten grad av at vi har høy intelligens (utover et visst minimum, selvsagt), og i større grad av at vi faktisk bruker den intelligensen vi har.

Intelligens er ikke konstant

Forestillingen om at intelligens medfører rasjonalitet, er uheldig fordi den kan få oss til å overse våre enge tankefeil, til å tro at vi er smartere enn vi egentlig er, og til å tenke at vi kanskje ikke trenger å trene på å tenke kritisk og rasjonelt.

En annen uheldig forestilling er troen på at intelligens er noe stabilt og uforanderlig. Denne forestillingen ble forsterket og sementert på 1990-tallet, da en håndfull prominente og opplagt intelligente – men kanskje litt irrasjonelle – intelligensforskere hardnakket overdrev intelligensskårers stabilitet, til tross for at det allerede da forelå godt med forskning som tilsa at intelligens lot seg endre.

Nå er stabilitet selvsagt ikke et alt-eller-ingenting-fenomen. I en viss forstand er intelligensen vår noenlunde stabil. Unike skotske data viser statistiske sammenhenger mellom intelligens målt i barndom og i alderdom. Men sammenhengene er ikke sterkere enn at de gir godt med rom for endring også. Ian Dreary, som har ledet oppfølgingsstudiene av de skotske barna som ble testet i første halvdel av forrige århundre, konkluderer med at omtrent halvparten av de individuelle forskjellene i intelligens i utvalget i 70-årsalderen kan spores tilbake til skårene til de samme personene da de var i 11-årsalderen. Det må bety at den andre halvparten forklares av endringer inntruffet i løpet av livet.

Andre typer studier viser enda tydeligere intelligensens foranderlighet. I undersøkelser hvor man har sammenlignet adopterte barn (født i familier med lavere sosioøkonomisk status og adoptert inn i familier med høyere sosioøkonomisk status) med ellers like ikke-adopterte barn (født og oppvokst i familier med lavere sosioøkonomisk status), viser de adopterte barna betydelig høyere skårer på intelligenstester enn de ikke-adopterte barna. Endringene er faktisk så store at de utgjør omtrent et standardavvik. (I en vanlig konvensjon ligger grensen for psykisk utviklingshemning to standardavvik under gjennomsnittet i normgrunnlaget. I lys av det skjønner vi at en endring på ett standardavvik er bemerkelsesverdig.) Slike funn tyder på at oppvekstmiljø øver stor innflytelse på barns intelligens. Dette bekreftes av studier som undersøker virkningene av intervensjoner og skolegang.

Viktigheten av hva vi tror

Forestillingen om intelligensens uforanderlighet medfører altså usannhet. Men det er faktisk ikke det verste den fører med seg. Oppsiktsvekkende resultater fra et nå etter hvert langvarig forskningsprogram som ble etablert av motivasjonsforsker og Stanford-professor Carol Dweck, forteller oss at våre forestillinger om intelligens kan få stor betydning.

En rekke studier viser at elever og studenter som tror at intelligens er en relativt stabil størrelse og noe som man enten har mye eller lite av, presterer dårligere i skolesammenheng enn elever som tror at intelligens er en formbar egenskap som kan utvikles over tid (for én oversikt, se Blackwell, Trzesniewski & Dweck, s. 247-248). Uforanderlighetstroende elever er mindre motiverte, mer redde for utfordringer, gir fortere opp når noe blir vanskelig, og får dårligere karakterer. Dette forholdet gjelder også når man kontrollerer for intelligens. Med andre ord: To elever med samme målte intelligens kan prestere ganske så ulikt på skolen dersom de tenker ulikt om intelligensens foranderlighet. Eksperimentelle studier som har forsøkt å påvirke folks teorier om intelligens, gir tillit til at dette er en reell, kausal sammenheng.

I ett slikt forsøk ble relativt skolesvake 12- til 13-årige matematikkelever delt inn i to grupper. Begge gruppene fikk et åtte-ukers kurs i studieteknikk, men i den ene gruppen ble det vektlagt et budskap om at læring forandrer hjernen og gjør oss smartere. Elevene i denne gruppen viste en tydelig endring i sin ytelse i matematikkfaget. De snudde en nedadgående trend til en stigende trend, og forbedret seg vesentlig over en toårsperiode. I kontrollgruppen fortsatte den forventede nedadgående trenden i matematikkprestasjoner.

Påstanden som innledet denne teksten, står ved lag: Intelligens er viktig. Det forskningen til Stanovich, Dweck og andre viser oss, er at dersom vi vil utnytte den maksimalt og høste fordelene av den, så er det like viktig at vi ikke vandrer rundt med feilaktige forestillinger om hva den omfatter og hvor stabil den er.

Kilder

Arden, R., Gottfredson, L. S., Miller, G. & Pierce, A. (2009). Intelligence and semen quality are positively correlated. Intelligence, 37(3), 277–282. doi: 10.1016/j.intell.2008.11.001.

Blackwell, L. S., Trzesniewski, K. H. & Dweck, C. S. (2007). Implicit theories of intelligence predict achievement across an adolescent transition: A longitudinal study and an intervention. Child Development, 78(1), 246-263. doi: 10.1111/j.1467-8624.2007.00995.x.

Deary, I. J. (2014). The stability of Intelligence from childhood to old age. Current Directions in Psychological Science, 23(4), 239–245. doi: 10.1177/0963721414536905.

Gottfredson, L. S. (1997). Mainstream science on intelligence: An editorial with 52 signatories, history, and bibliography. Intelligence, 24(1), 13–23. doi: 10.1016/S0160-2896(97)90011-8.

Howe, M. J. (1998). Can IQ change? The Psychologist, 11(2), 69–72.

Nisbett, R. E., Aronson, J., Blair, C., Dickens, W., Flynn, J., Halpern, D. F. & Turkheimer, E. (2012). Intelligence: New findings and theoretical developments. American Psychologist, 67(2), 130–159. doi: 10.1037/a0026699.

Romero, C., Master, A., Paunesku, D., Dweck, C. S. & Gross, J. J. (2014). Academic and emotional functioning in middle school: The role of implicit theories. Emotion, 14(2), 227–234. doi: 10.1037/a0035490.

Stanovich, K. E. (2009). What intelligence tests miss: The psychology of rational thought. New Haven, CT: Yale University Press.

Stanovich, K. E. & West, R. F. (2008). On the relative independence of thinking biases and cognitive ability. Journal of Personality and Social Psychology, 94(4), 672–695. doi: 10.1037/0022-3514.94.4.672.

West, R. F., Meserve, R. J. & Stanovich, K. E. (2012). Cognitive sophistication does not attenuate the bias blind spot. Journal of Personality and Social Psychology, 103(3), 506–519. doi: 10.1037/a0028857.