Biologer og sosialantropologer vil av og til ha det til at fremmedfrykt er normalt for mennesker. Dette er typisk synet også i sosialpsykologien. I mange år har det vært tatt for gitt at vi obligatorisk koder informasjon om «rase» når vi møter andre mennesker. Straks vi observerer og vurderer et annet menneske, registrerer vi kjønn, alder og etnisk tilhørighet. Hevdes det.

La oss begynne med ideen om «rase». Er dette et biologisk meningsfullt begrep om mennesker? Svaret på dette er kanskje overraskende nok «Nei». Det er ikke slik at det mangler genetiske markører for enkelte etniske grupper, det er bare at disse gruppene ikke er samsvarende med raser slik de tradisjonelt har vært definert. Et klassisk funn er at det er større genetiske forskjeller mellom personer i en gruppe enn mellom grupper – ikke minst mellom det man har kalt raser. Genetisk gruppering fører ofte til lite meningsfulle mønstre. Så mens det for enkelte spesifikke grupper kan være relevante medisinske eller genetiske forhold som må tas i betraktning, er ikke det dermed slik at raseperspektivet gir noe mening.

Fra et evolusjonært seleksjonsperspektiv blir det enda mindre relevant å vurdere raser. For det første er gener for lys hud svært nye. Estimater foreslår seks til tolv tusen år. Disse genene hadde nok mest med å slippe til mer sollys i huden for å fremstille nok D-vitaminer, etter hvert som menneske­grupper vandret nordover og fikk stadig mindre sollys. Alternativet er jo å ha et tilgjengelig kosthold som kan kompensere for manglende sollys, som vitamin D fra fett hos hvalross og sel. For det andre var det slik at de fleste ville befinne seg i nærheten av grupper som var svært lik dem; faktisk ville de i stor grad være nokså nært i slekt med medlemmene i andre konkurrerende grupper. Med andre ord ville nesten ingen innen-gruppe- eller mellom-gruppe-konflikt være basert på etniske forskjeller. Fra et evolusjons­psykologisk perspektiv er det nesten utenkelig at vi ville ha evolvert psykologiske mekanismer for å identifisere og diskriminere andre medlemmer av samme art på bakgrunn av «rase». Dette er i hvert fall mekanismer som ikke predikeres av evolusjonspsykologien.

Wasons klassiske valgoppgave

Hvorfor er det da slik at forskning har funnet at vi så spontant registrerer andre menneskers «rase» eller hudfarge? Tar evolusjonspsykologien feil – er vi grunnleggende rasistiske, og er det slik at vi automatisk og obligatorisk registrerer og prosesserer «rase» når vi møter mennesker?

Robert Kurzban, Leda Cosmides og John Tooby er tre evolusjonspsykologer som ønsket å undersøke akkurat dette. De skjønte heller ikke helt hvorfor man fant noe som ikke burde finnes. Men de hadde allerede oppdaget hvordan man kunne redefinere undersøkelser slik at man fikk andre resultater enn tidligere psykologisk forskning. For eksempel mente man innenfor psykologien at mennesker uavhengig av utdannelse eller intelligens ikke kunne løse Wasons valgoppgave, en formallogisk oppgave, fordi man generelt velger ut fra bekreftelses­feilslutningen, fremfor ut fra falsifiserings­tilnærmingen som vitenskapsfilosofen Karl Popper ville anbefalt.

Wasons valgoppgave går ut på at man får fire kort på bordet foran seg. På ene siden er det et siffer, på andre siden en bokstav. To kort viser bokstavene D og H, to kort viser tallene 3 og 7. Så får man vite at kortene skal følge en gitt regel, for eksempel at bak hvert kort som viser bokstaven D på den ene siden vil det være et 7-tall. Så blir forsøkspersonen bedt om å snu ett eller flere kort for avgjøre om regelen stemmer. Det typiske er å snu kortet som viser 7 for å finne en D, og D for å finne et 7-tall. Dette følger bekreftelses­feilslutningen, og tester ikke regelen. Det man derimot skal gjøre er å snu D for å finne et hvilket som helst annet tall enn 7, og 3-tallet for å finne en D. Det ville testet regelen. (Se boken og kapitlet mitt i kilder for nærmere forklaring, med illustrasjoner, på norsk og Cosmides sin klassiker fra 1989 for mer om den banebrytende studien.)

Cosmides viste at om man redefinerer oppgaven som en sosial jukse­situasjon, så klarer de fleste å løse oppgaven logisk korrekt med letthet. Det betyr at når en logisk oppgave er økologisk, sosialt og evolusjonert relevant, så tenker vi slik oppgaven krever. Vi er ikke evolvert for å være generelt logiske, men for å være adaptivt logiske. Dermed var evolusjonspsykologien født.

For å teste automatikken og hvor obligatorisk vi koder rase, brukte de en spennende forsknings­design. De undersøkte hvordan vi feilkategoriserer når vi husker mennesker som har kommet med uttalelser. Forsøkspersoner så snutter med en rekke skuespillere som kom med forskjellige uttalelser. Disse skuespillerne hørte til to grupper. I det første eksperimentet var det begrensede verbale tegn til hvilken gruppe deltakerne hørte til. Så telte man opp hvilke feil som ble gjort: husket man feil gruppe, men riktig «rase», så er det slik at det er «rase» som er kodet. I første eksperiment var «rase» kodet sterkere enn gruppe, slik man har funnet i tidligere forskning.

I eksperiment to gjorde de noe veldig enkelt, men noe fotballfans vet er veldig effektivt. De tredde gule og grå lagskjorter på deltakerne fra de to forskjellige gruppene. Plutselig var effekten av gruppe­tilhørighet langt viktigere enn «rase», og effekten av «rase» signifikant redusert. For første gang i forskningen hadde man dokumentasjon for at «rase» er en tilfeldig kategorisering av gruppetilhørighet, og ikke en primær sosial kategori.

Kjønn, derimot, antar de fleste evolusjons­psykologer er langt mer sosialt og evolusjonært relevant informasjon. Kunne man redusere effekten av kjønn signifikant med samme intervensjon? Svaret var nei. Og det overrasker selvsagt ikke. Effekten av kjønn holder seg høy, og høyere enn gruppe, og forskerne konkluderer at i motsetning til «rase» så er kjønn en primær sosial kategori.

Det fascinerende er hvor liten den eksperimentelle manipulasjonen var, og hvor fort effekten kom. Den eneste rimelige konklusjonen er at sosial­psykologisk forskning tok feil: Det er ikke slik at mennesker obligatorisk koder rase like sterkt på tvers av situasjoner. Oppfattelsen av rase som sosialt relevant informasjon kan raskt og enkelt endres ved å presentere mer relevante, men like tilfeldige gruppetilhørighetssignaler.

Oss–dem-prosesser

Xenofobi er et ord. Frykt for folk som ikke er lik oss, finnes. Fremmedfrykt er derimot virkelig ikke det som definerer oss som art. Vi er hypersosiale. Vi samhandler kontinuerlig i aggregater og tilfeldige grupper, uten at det bryter ut i vold og frykt. Tenk på en helt vanlig ferie, for eksempel en pakketur til Syden: du kjenner ingen på flybussen, utenom familien, men slapper av og gleder deg. På flyet legger du nok en gang hendene i livet til ukjente, og lar deg sperre inn i et metallrør med fremmede. Når du lander, står du selvsikkert midt i menneske­mengden i fargerike klær og venter på bagasjen. Du kjører deretter til et ukjent sted, der fremmede mennesker tar imot deg, mater deg og tar godt vare på deg, før du drar tilbake igjen med noen nye fremmede mennesker. Hadde vi vært rotter, vil kampen startet på flybussen. Overlevende rotter ville ha gjemt seg i skyggen, og pilt ut av flyplassen straks de kunne langs veggen. Hannsjimpanser i samme situasjon ville mistet testikler og fingre, og sannsynligvis livet. Vi viser gang etter gang at vi ikke er spesielt fremmed­fiendtlige. Snarere tvert imot. Og enda bedre, selv de vi er skeptiske til, blir vi mindre skeptiske til dersom vi ser dem som medmennesker, fremfor tall eller medlemmer av konkurrerende grupper.

Det finnes samtidig psykologiske oss–dem-prosesser. Vi er ikke alltid hyggelige. Vi definerer klare inngrupper som vi liker og utgrupper som vi misliker, mistror, hater, forfølger og undertrykker. Men det er ikke rase som avgjør. «Rase» er bare en tilfeldig markør for inn- og utgruppe. Det er ingenting med rase som fenomen som faktisk gjør rase mer informativt enn for eksempel lagskjorter. Og dette vet alle fotball­interesserte. Motstanderlagets spillere blir hetset for rase, sminke, legning, rødt hår og fregner. Eget lags spillere vurderes sjelden ut fra slike trekk.

Vi kan – hvis konkurranse, mistro eller fiendskap kan etableres – være svært så onde mot dem vi anser som utgruppens medlemmer. Rase blir kun en tilfeldig markør for inn- og utgrupper, allianser eller koalisjoner. Vi evolverte i grupper (NB: dette er ikke et argument for gruppeseleksjon), og vi konkurrerer og kriger i grupper.

Det skaper en rekke paradokser. For å bygge ned enkelte oss–dem-linjer må vi kanskje lage nye inn- og utgrupper. Det kan skape nye problemer. Det er derfor viktig å være seg bevisst også våre mindre attraktive tilbøyeligheter. Samtidig er det jo ganske greit å vite at rasisme ikke er en del av vår natur.

Kilder

Cosmides, L. (1989). The logic of social exchange: Has natural selection shaped how humans reason? Studies with the Wason selection task. Cognition, 31(3), 187-276. doi: 0010-0277(89)90023-1

Cosmides, L., Tooby, J. & Kurzban, R. (2003). Perceptions of race. Trends in Cognitive Sciences. 7, 173–179. doi: 10.1016/S1364-6613(03)00057-3.

Kennair, L. E. O. (2004). Evolusjonspsykologi: En innføring i menneskets natur. Trondheim: Tapir Akademisk.

Kennair, L. E. O. (2011). Evolusjonspsykologi – studiet av menneskets evolverte natur. In F. Svartdal (red.), Psykologi i praksis (s. 131-139). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kurzban, R., Tooby, J. & Cosmides, L. (2001). Can race be erased?: Coalitional computation and social categorization. Proceedings of the National Academy of Sciences, 98, 15387–15392. doi: 10.1073/pnas.251541498.