En annen utfordring er selvsagt at mange av de tradisjonelle humanistiske fagene og samfunnsvitenskapene er skeptiske til naturvitenskapelige metoder generelt og biologiske perspektiver spesifikt. Dette fører til at man finner utbredte, aktive forsøk på å vaksinere studenter mot å tenke biologi, eller forske fra et mer naturvitenskapelig perspektiv. Ideologi fremfor vitenskap, dessverre.
Det er derfor oppsiktsvekkende og artig når man oppdager kule og grensesprengende forsøk på å samle perspektiver som vanligvis ses på som uforenlige. Darwinistisk feminisme er jo ett slikt nytt vitenskapelig prosjekt. Det er faktisk mulig å være både feminist og evolusjonspsykolog. Jeg har tidligere forsøkt meg på det i min spalte i avisen Klassekampen under overskriften «Feminist, javisst!».
Her er et hett tips: Det er sannsynligvis i brytningsflatene mellom de gamle disiplinene at man vil gjøre de nye og spennende teoretiske fremskrittene og vitenskapelige oppdagelsene. Tverrfaglig tenkning er i stor grad trendy, selv om det altså byr på en rekke utfordringer.
Hvem er redd for Charles Darwin?
Den nederlandske filosofen Griet Vandermassen har skrevet en bok som de fleste feminister burde kjenne til. Det enkle budskapet er at det ikke finnes noen grunnleggende grunn for feminister til å være motstandere av evolusjonære forståelsesformer. Faktisk er det ikke spesielt hensiktsmessig fra et akademisk perspektiv å avskjære seg fra kunnskap. Biologisk vitenskap er jo bare nettopp det, nemlig vitenskap. Det å tolke inn grunnleggende negative holdninger mot kvinner eller likestillingskamp er meningsløst. Problemet er selvsagt at når man først er negativ til biologiske forklaringer, så er resultatet at man ikke lærer seg biologi. Dermed er ens kunnskaper ofte basert på fordommer og mer eller mindre bevisst feilfremstilling av kunnskapen. En nyere gjennomgang av hvordan evolusjonspsykologi beskrives i lærebøker i sosiologi og kjønnsforskning, er nedslående lesning. Lærebøkene er simpelthen fulle av feil. Det er til og med mulig å utvikle en taksonomi over feilene! Vandermassen mener rett og slett, men kontroversielt nok, at feministiske forskere trenger evolusjonspsykologien som metateori.
Dessverre leser de fleste sjelden noe som utfordrer deres eget syn. Men det burde være kult å lese kjetterske tanker noen ganger. Det å våge å lese noe som utfordrer en både intellektuelt og ideologisk, burde virke fristende, i hvert fall av og til. Kanskje det hadde vært spennende. Kanskje Vandermassen har noen poeng som norske kjønnsforskere ikke har tenkt på, ennå.
En av begrensningene i å se på verden bare gjennom linser som fokuserer på kamp mellom kjønnene, er at mange spennende fenomener i samfunnet best forstås som konkurranse mellom medlemmer av samme kjønn. Vi konkurrerer med medlemmer av samme kjønn om romantiske partnere, og ofte om status innenfor sosiale hierarkier.
I artikkelen til Vandermassen om seksuell seleksjonsteori påpeker hun at det har historisk vært kjønnsskjevheter i biologien, men mener samtidig at dette ikke kan være en unnskyldning for feminister i dag å unnlate å lære seg de fremste vitenskapelige forklaringene for kjønnslikheter og -forskjeller. Artikkelen anbefales på det varmeste.
Er det mulig å integrere ideer?
Tidsskriftet Sex Roles hadde et spesialnummer om den opplevde kampen mellom feminisme og evolusjonspsykologi. Det samme hadde Journal of Social, Evolutionary & Cultural Psychology (som nylig er blitt APA-tidsskrift og har endret navn til Evolutionary Behavioral Science). Typisk for debattene er at evolusjonspsykologene er positive til empirisk utforskning av hypoteser, mens det er mer ideologisk skepsis på feministisk side. Men bare det faktum at man har disse spesialnumrene om temaet, tilsier at det er en stadig økt interesse for forskning på overlapp og møtepunkter, ikke bare forskjeller. Det er samtidig en stadig økende grad av forskere som gjerne identifiserer seg som tilhørende begge leire, altså evolusjonspsykologiske feminister.
Nylig skrev Dan Kruger, Maryanne Fisher og Paula Wright to artikler. I den ene artikkelen legger de opp til et forskningsmessig grunnlag for en feministisk evolusjonspsykologi. I den andre artikkelen tester de evolusjonære hypoteser om patriarkatet (Sic). De antar at en større grad av samfunnsorganisering der menn kontrollerer kvinner, og da spesielt kvinners reproduktive ressurser, fører til økt intraseksuell konkurranse mellom menn og dermed også økt dødelighet blant menn. Det er akkurat det de finner, selv når de kontrollerer for andre relevante forhold. Paul Wright har sin egen Darwinian Gender Studies-side på Facebook, i tillegg til at det også finnes en Facebook-gruppe for Feminist Evolutionary Perspectives Society om man er interessert.
Som nevnt, det er en del spennende tenkning omkring intraseksuell konkurranse som blir borte når man utelukkende fokuserer på kamp mellom kjønnene. Fisher har tidligere vært medredaktør for boken Evolution’s Empress: Darwinian Perspectives on the Nature of Women for Oxford University Press (OUP). Hun holder for tiden på å redigere en bok om kvinne–kvinne-konkurranse, også for OUP. Interesse for å utvikle bedre modeller og forståelser av både universell og felles psykologisk natur, og eventuelle kjønnsforskjeller med relevante beskrivelser av typisk kvinnelig og typisk mannlig psykologisk natur er jo i utgangspunktet relevante og kosher vitenskapelige mål. Det å anta at dette ikke kan være vitenskap, men må være ideologiske angrep på feminismen er kanskje begrensende for videre kunnskapsutvikling.
Hypotesetestende psykologisk vitenskap
Det bør tilføyes at ikke alle fra anti-darwinistisk feministisk side er like fornøyde med slike tilløp til integrasjon og teoriutvikling. I den nylig publiserte artikkelen «Tofu feminism: can feminist theory absorb evolutionary psychology?» i tidsskriftet Dialectical Anthropology skriver Kelly at det er tre hovedgrunner til at man ikke kan ta et feministisk og et evolusjonspsykologisk perspektiv på én gang: Evolusjonspsykologi er visst forpliktet til fasttømrede kjønnsforskjeller, som både tar utgangspunkt i 1) en tokjønnsforståelse og 2) essensialisme. 3) evolusjonspsykologien kan ikke, slik Vandermassen foreslår, være en metateori for feminismen, fordi feminismen ikke ønsker begrensende metateorier. Jeg er ikke helt enig i beskrivelsene som Kelly kommer med av evolusjonspsykologi, men jeg skjønner den vitenskapsteoretiske og politiske motstanden hennes. Hun vil at feminisme skal være noe annet enn forskning på konkrete forhold og spørsmål. Det å redusere aksjonsforskning og politisk kamp til normalforskning er begrensende.
Jeg tenker at det ikke vil være ødeleggende for all feminisme at man samtidig forsker på noen av tankene som ligger til grunn for enkelte påstander og tanker innenfor feminismen. Jeg tror at det jeg reagerer på, er at man vil beholde ideologier innenfor akademia, uten at de skal påvirkes av kunnskapsbygging og testing. Jeg synes motstand av denne typen er merkelig konservativt, og uakademisk. Samtidig opplever nok de fleste evolusjonspsykologer som ønsker å bedre forstå feministiske grunnproblemer fra et evolusjonsperspektiv, beskrivelsen av deres forskning som noe upresis. Uansett, jeg vet at de som er interessert i å utforske mulig felles terreng, kommer til å være aktive på området i de neste årene. Så får man jo se om det kommer spennende og ny kunnskap ut av dette.
Mange har gamle standpunkter og teorier å forsvare.
Kilder
Buss, D. M. & Schmitt, D. P. (2011). Evolutionary psychology and feminism. Sex Roles, 64(9), 768–787. doi: 10.1007/s11199-011-9987-3.
Fisher, M. L., Garcia, J. R. & Chang, R. S. (2013). Evolution’s empress: Darwinian perspectives on the nature of women. New York: Oxford University Press.
Kelly, S. (2014). Tofu feminism: can feminist theory absorb evolutionary psychology? Dialectical Anthropology, 38(3), 287–304. doi: 10.1007/s10624-014-9353-2.
Kruger, D. J., Fisher, M. L. & Wright, P. (2013). A framework for integrating evolutionary and feminist perspectives in psychological research. Journal of Social, Evolutionary, and Cultural Psychology, 7(4), 299–303. doi: 10.1037/h0099190.
Kruger, D. J., Fisher, M. L. & Wright, P. (2014). Patriarchy, male competition, and excess male mortality. Evolutionary Behavioral Sciences, 8(1), 3–11. doi: 10.1037/h0097244.
Vandermassen, G. (2004). Sexual selection: A tale of male bias and feminist denial. European Journal of Women’s Studies, 11(1), 9–26. doi: 10.1177/1350506804039812.
Vandermassen, G. (2005). Who’s afraid of Charles Darwin?: debating feminism and evolutionary theory. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.
Winegard, B. M., Winegard, B. M. & Deaner, R. O. (2014). Misrepresentations of evolutionary psychology in sex and gender textbooks. Evolutionary Psychology, 12(3), 474–508.
