Det begynte så bra. Jeg var alene en fredagskveld, og gikk innom en pub i en av Galways gågater for å høre litt musikk vel vitende at man ikke blir sittende alene i Irland med mindre man vil, og knapt nok da heller. En mann med et bredt ansikt og dårlige tenner spør hvor jeg kommer fra, og samtalen er i gang. Det vil si, monologen er i gang, men det er helt i orden for meg. Jeg er i Irland for å lære, og tåler godt å bli dosert.

Men etter to-tre Guinness sniker den selvmedlidende aggresjonen seg inn hos den taleføre iren. Han er vokst opp i England, familien måtte flytte for å tjene penger da han var liten gutt. De så seg selv som en del av den irske diasporaen, men brydde den irske regjeringen seg om emigrantene? Gjorde de? Han ser hardt på meg, og jeg lurer et øyeblikk på om jeg kunne gjort noe til eller fra for at noen skulle brydd seg mer om irske, fattige utvandrere. Nei! Han slår i bardisken, men det vekker ingen oppsikt, musikerne i hjørnet overdøver det heftige utbruddet. «Vi var som luft for den irske regjeringen. LUFT! Og i England var vi kanskje ikke parasitter akkurat, men ikke spesielt populære, i alle fall ikke etter at IRA begynte med bombene sine.»

Mannen på barkrakken er lei av å være usynlig, lei av ikke å bli verdsatt. Han er bitter, men han har planer, forsikrer han meg om, for regjeringen må få øyene opp, ja, de skal sperre øynene opp. Og hva slags planer har han? Det holder han for seg selv, sier han, og ser lur ut, men den irske grunnloven må endres for å gjøre Irland mindre korrupt. Jeg har en ubehagelig følelse av å drikke øl med en selvmordsbomber.

Mellom sinne og tristhet

«Er du bitter?» Mikrofonen stikkes opp under nesen, TV-kameraene rettes mot forfatteren som har tapt ansikt, idrettsstjernen som har tapt konkurransen eller forretningsmannen som har tapt formuen – til tross for at de alle har gjort store anstrengelser for å lykkes. «Bitter? Nei, nei. Det hjelper ikke. Nå gjelder å se framover», sier taperen tappert. For hvem vil være bitter? Det er en lite sjarmerende og skammelig følelse å vise fram. Men først og fremst er bitterhet en fryktet følelse.

Selv om det er vanskelig å erkjenne bitterhet på direkten, er bitterhet av og til et tema i terapirommet. Men det er få som sier de er bitre – derimot er de redde for å bli det i framtiden. De har en fornemmelse av å være i faresonen, og vil bruke tid, krefter og penger på samtaler for å unngå å ende som en bitter person. Hvorfor?

Jeg har nettopp lest en artikkel om bitterhetens mentale ingredienser. De italienske forskerne Isabella Poggi og Francesca D’Errico spør seg om følgende: Hva tenker folk som er bitre? Hva skiller bitterhet fra andre følelser?

Bitterhet er en av flere «askepottfølelser», skriver artikkelforfatterne. Den befinner seg ikke i det lukkete, fornemme selskap av medfødte primærfølelser, de som har fått så mye oppmerksomhet – selv om forskerne er uenige om hvilke følelser som er medfødt, er poenget allikevel at disse følelsene, som glede eller avsky, uttrykkes noenlunde likt på tvers av kulturer. Men hva med alle de andre følelsene? Hva med misunnelse, ydmykelse, beundring og bitterhet, bare for å nevne noen – preger ikke disse livskvaliteten vår i stor grad? Hvorfor ikke ofre mer tid på dem?

Bitterhet er en følelse som ligger mellom sinne og tristhet, hevder Poggi og D’Errico. Følelsen har mye til felles med sinne fordi den ofte, som sinne, kommer som følge av å kjenne seg urettferdig behandlet. Men mens åpent sinne vekker oppsikt og kanskje fører til forandring, har den bitre måttet kneble sinnet sitt fordi han eller hun står overfor en sterkere og mektigere motstander – enten det er en utro ektefelle som forlater ekteskapet, en arbeidsplass som vil bli kvitt deg, Skjebnen eller selve Døden.

Bitterhetens oppskrift fra A til Å

Som ikke det var nok, er bitterheten vanskelig å bære fordi ingen vil låne øre til dette forknytte sinnet. Hvis man mot formodning uttrykker det, truer den drepende kommentaren rett rundt hjørnet, trumfkortet som sender deg rett i skammekroken og har til hensikt å kneble klagingen: «Du høres så bitter ut.» Derfor likner bitterhet også på tristhet: En følelse av maktesløshet, av at det ikke nytter å reagere på urettferdigheten, uttrykke den og endre situasjonen man befinner seg i.

Ok. Så hvordan blir man bitter? Finnes det en oppskrift? Bitterhet er en konsekvens av at en selv, andre personer eller omstendigheter kommer i veien for å oppnå et viktig mål, skriver Poggi og D’Errico. Personen kjenner derfor en dyp skuffelse over hvordan man selv eller andre har spent ben på et livsprosjekt, og ødeleggelsen er irreversibel.

Brutte forventninger om å oppnå et mål er ikke nok til å kjenne bitterhet, men egner seg godt til å bli skuffet. For at skuffelsen skal gå over til bitterhet, må man nære og pleie den gjennom grubling og dveling. Det er på dette stadiet at venner og familie ofte mister tålmodighet med den bitre. Den gjentatte, sinte klagingen fører ingensteds hen; den bitres endeløse repetisjon av brutte forventninger til livet og til andre, kombinert med den resignerte holdningen til at noe kan endres til det bedre, driver andre til vanvidd. Venner trekker seg unna, den bitre blir ensom – og bitterhetens sirkel har fått en ny omdreining, for nå spør den bitre seg: Hva slags (svikefulle) venner er dette, om jeg tør spørre? (men den bitre holder også denne skuffelsen for seg selv).

Bitterhet er også ofte knyttet til at man har gjort store investeringer som ikke kaster av seg slik man hadde forventet. Payback time kommer aldri. Den hjemmeværende som ofret alt for barna, sitter alene på gamlehjemmet. Lederen som brukte tretti år av sitt arbeidsliv og all sin fritid på å lede et selskap, blir kastet av styret. Nå sitter han alene tilbake (kona gikk, hun orket ikke ensomheten).

Integrasjon versus desperasjon

Høsten 1992 gikk jeg på profesjonsstudiet i psykologi. Høstens tema var utviklingspsykologi, og jeg hadde gjort et par livsløpsintervjuer der jeg spurte gamle mennesker om livet deres. En av kvinnene jeg snakket med, hadde mistet foreldrene i en ulykke. Etter at begravelsen var overstått, mens hun og søsknene fortsatt sto i kirkegården, ble barna uten forvarsel splittet opp og tatt med hjem til slektninger de knapt kjente. Hun mistet kontakt med flere søsken, og hadde ingen lett oppvekst. Jeg husker få detaljer så mange år senere, bortsett fra én ting: Hun var ikke bitter.

Siden har mange historier kommet min vei, noen av dem fra flyktninger, og enkelte av dem så tragiske at jeg knapt forstår at de er til å leve med. Men det er de. Og jeg har vanskelig for å se en automatisk sammenheng mellom tragedier og bitterhet.

Men tilbake til høsten 1992. Da jeg skulle skrive oppgave i utviklingspsykologi, valgte jeg bort barndommen til fordel for alderdommen og døden. Jeg leste meg opp på en av de få utviklingspsykologene som har skrevet om personlighetsutvikling gjennom hele livet, fra fødsel til død: Erik H. Erikson deler livsløpet opp i åtte stadier og hevder at mennesker på hvert av disse stadiene møter en utfordring som må mestres, en krise som skal løses. I denne sammenhengen er en krise ikke noe negativt, men en oppgave som vi kan løse mer eller mindre vellykket, eller mer eller mindre negativt.

Så hva er krisen i det siste og åttende stadiet? Den handler om hvordan den gamle ser tilbake på livet sitt. Hvis han ser tilbake og tenker «jeg kunne ikke ha levd livet annerledes, jeg kunne ikke valgt annerledes», vil personen oppleve egointegritet – en ro, en aksept av at livet ble som det måtte bli. Hvis den gamle derimot tenker at livet kunne være bedre og annerledes, opplever han det motsatte, nemlig «desperasjon». Det desperate mennesket synes at livet gikk så fort, spør seg hvorfor han ikke valgte annerledes – nå skal jeg dø – var dette alt?

Dødsangsten er tvillingen til desperasjonen hos mennesket som ikke klarer å forsone seg med livet slik det ble. Jeg kjenner få som har uttrykt bitterhet bedre enn den russiske visesangeren Vladimir Vysoskij. En av sangene hans, som er oversatt av eminente Jørn Simen Øverli, handler om mannen som ikke rakk å elske, som ikke tok sats, som ikke røvet sin utkårete med, som aldri dro noe sted:

Satset ikke, hoppet ikke, rakk det ikke.
Så dumt, åh Herregud så dumt, så dumt.
Tida var ute – han ga opp.
Spente ikke buen nok og skjøt for kort, skjøt for kort […]

Poggi og D’Errico bekrefter på mange måter empirisk det Erikson kaller desperasjon i den siste livsfasen. De finner at bitterhet forsterkes med alderen – jo eldre den bitre personen er, dess vondere er følelsen. Unge mennesker opp til 25-årsalderen uttrykker det forfatterne kaller «lett bitterhet»; de føler seg kanskje urettferdig behandlet på studiene, men sinnet og tristheten stikker ikke så dypt – de har framtiden for seg og har et optimistisk håp om at livet skal bli bedre og mer rettferdig. Men så begynner alvoret å melde seg: Særlig fra 40-årsalderen beskrives to nye ingredienser hos de som kjenner seg bitre: Maktesløsheten har sneket seg inn, det samme har en følelse av en poengløs og meningsløs forpliktelse, særlig knyttet til jobbsituasjonen. (Forfatterne nevner det ikke, men er det den klisjefylte 40-årskrisen vi ser konturene av?)

Fra 40-årsalderen begynner nemlig mennesker å fortelle om det Poggi og D’Errico kaller «dyp bitterhet», ordene forteller om en sterkere smerte og beskrives som sår eller tomhet. Så er det slik, spør forfatterne seg, at eldre personer har hatt mer tid til å dvele ved og repetere skuffelsene? Og er det kanskje også slik at bitterheten øker i styrke fordi man innser at livet og tiden renner ut, og at skaden er uopprettelig?

Kontrafaktisk tenkning

Mens jeg satt og drodlet rundt bitterhet og denne spalten, slo det meg at det er likhetstrekk mellom det som kalles kontrafaktisk historieskriving og den bitres historie om sitt eget liv. Kontrafaktisk historie fokuserer på nøkkelhendelser og forsøker å besvare «hva hvis»-spørsmål. Ville Europa sett annerledes ut hvis Adolf Hitler som ung mann kom inn på kunstskolen i stedet for å få avslag? Ville verden sett annerledes ut hvis atombombene aldri ble sluppet?

Tankegangen likner den bitres resonnement – den bitre har laget en kontrafaktisk historiefortelling om sitt eget liv. Den bitre stopper opp ved nøkkelhendelser som han eller hun sier endret retningen i livet. Det kan være et valg man tok, eller et valg andre tok. Det kan være ulykker eller sykdom som rammet en selv eller andre. Felles er skuffelsen over at livet ikke ble som forventet – målene som ikke ble innfridd.

Men den bitre er ikke vitenskapelig anlagt. Den kontrafaktiske historikeren er klar over at den alternative historien er en spekulasjon. Ingen vet hva som hadde skjedd hvis Hitler hadde studert kunst. Katastrofen kunne allikevel blitt et faktum. Den bitre, derimot, er ofte sikker i sin sak: «Hvis jeg hadde takket ja til den jobben», «hvis jeg hadde turt å danse med den jenta den kvelden», «hvis jeg hadde spist sunnere», «hvis barnet mitt ikke hadde vært sykt». Da, da, da! ville livet vært ganske annerledes og bedre.

Hvorfor liker vi Mandela? Fordi han klarte det kunststykket å hakke stein i blendende sollys i 27 år uten å bli bitter. Vi beundrer fraværet av bitterhet, at han ikke glemte, men heller ikke hevnet seg eller klaget over det lange fengselsoppholdet.

Bitterhet er kanskje stemoderlig behandlet i psykologi, men feministisk teori peker på det positive ved bitterhet – ikke bare hos undertrykte kvinner, men hos undertrykte grupper generelt. Bitterhet kan arves i generasjoner, som hos iren jeg nevnte i starten eller hos fargete mennesker i Sør-Afrika; man nekter simpelthen å tilgi og glemme, man vedlikeholder minnet om all urett, lenge etter at andre gidder å høre etter. Men av og til, når tiden er inne, kan bitterheten uttrykkes, bevege og endre. For noen uker siden så jeg musikalen «Les Misérables» i London. Bitterheten og kampen mot undertrykkerne ender med en ny undertrykkelse og tilintetgjørelse hos Victor Hugo – men bare midlertidig. Vi vet alle hvordan det gikk i Frankrike – til slutt.

Kilder

Erikson, E. H. (1954). Barnet och samhellet. Stockholm: Natur og Kultur.

Poggi, I. & D’Errico, F. (2010). The mental ingredients of bitterness. Journal of Multimodal User Interfaces, 3, 79–86. doi: 10.1007/s12193-009-0021-9.