Kast månedskortet til bekymringsbussen

Har du noen gang stått og ventet på bussen midt i byen? Hvis svaret er ja, vil du kanskje erindre hvordan du kjenner vindpustet fra bussene røre borti ansiktet ditt idet de farer forbi. Har du møtt opp stresset på holdeplassen også, og nærmest febrilsk lett etter bussen du skal ta, med blikket? I slike øyeblikk merker man knapt at man har noen rundt seg. Fokuset rettes ene og alene mot bussene som kommer farende mot og forbi deg. Noen busser går du på, andre busser lar du bare passere.

I livet vårt kan det dukke opp mentale busser, som hver og en har som formål å ta oss med på ulike tankerekker og opplevelser. Noen busser frakter oss til gamle minner, andre tar oss med på en reise hvor vi kanskje oppdager nye ting. Noen busser dukker derimot opp i tide og utide. La oss kalle dem bekymringsbussene.

Sosial angst

For en person med sosial angst dukker bekymringsbussene gjerne opp i forkant av enhver sosial situasjon. Er en bedt på familieselskap, kan bussen dukke opp allerede idet en tar på seg finskjorta. Man hopper på bussen til «Nå må du passe på å ikke dumme deg ut» og blir med den tunge og turbulente sightseeingturen til hendelser og scenarioer som man gjerne skulle unngått når man kommer frem til selskapet. Allerede før man befinner seg i selve familieselskapet, er man utslitt av hele turen.

For en med sosial angstlidelse dukker ikke bekymringsbussen bare opp i forbindelse med familieselskaper. Den kan bestemme seg for å endre rute og brase inn i de fleste situasjoner hvor det er muligheter for sosial kontakt. Her er noen eksempler:

• Du har fylt opp handlekurven og beveger deg mot køen i kassen. Bekymringsbussene til «Nå må du passe på å ikke rødme!» og til «Enn om jeg ikke husker koden på kortet!» skrider frem bak nærmeste reol og åpner opp sidedørene.
• Du skal en snartur ut for å kjøpe inn middag. Bak hushjørnet står to tidligere klassekamerater og snakker sammen; ved siden av dem står bekymringsbussen og putrer på tomgang.
• Møtelederen forteller at han vil ha en presentasjonsrunde av alle sammen før timen går i gang. Bekymringsbussen passer på å ta deg på en skikkelig rundreise før det blir din tur.
• Du ankommer venterommet til legen din. Fem personer sitter allerede og venter. Idet du henger opp jakken din på stumtjeneren, kjenner du bussen sveipe inn rett bak deg.

Bekymringsbussene drives alle av samme busselskap – KOS AS. Det er kortform for Kognitivt Oppmerksomhetssyndrom AS. Selskapet har spesialisert seg på å ta deg med på en reise inn i deg selv, på en motorveg som går i sirkel, fylt med vonde ord og formaninger om hvordan du burde oppføre deg for å ikke drite deg ut. Bussturen er ofte lang, slitsom, og spekket med påminnelser og gjenopplevelser av tidligere erfaringer. Bekymringsbussen tar deg med på en reise bort fra den situasjonen du er i, og passer på å ødelegge totalopplevelsen av den. KOS AS har spesialisert seg på nettopp dette. De opererer rutetrafikk i livet til store deler av verdens befolkning.

Det er ikke bare slik at bekymringsbussen kjører i den sosiale situasjonen; etter at du er ferdig med den, tilbyr bussen deg bonusrunder tilbake til alle de «dumme» hendelsene som skjedde i den sosiale situasjonen du nettopp var i. Samtidig som du får dette tilbakeblikket, serverer bussen gjensyn med andre hendelser som har gitt en lignende opplevelse.

Kunsten å gi fra seg månedskortet

I en metakognitiv terapeutisk tilnærming er det et sentralt mål å ta oppgjør med reisene på «bekymringsbussen». Bekymringsbussen er noe man går på, ikke noe man bare blir med på. For å kunne bli oppmerksom på at man har et valg, må man innse at man ikke så rent sjelden tar bekymringsbussen – og vite når man egentlig sitter på den. De fleste vil kunne kjenne igjen bekymringsbussen, men for en med sosial angstlidelse er det som om man allerede har løst inn et månedskort. Det å ta bekymringsbussen er blitt en vane man ikke stiller spørsmål ved: Når bussen dukker opp rundt hushjørnet, hopper man bare på. Gamle vaner er vonde å vende, og derfor tar det litt tid før en makter å stoppe opp og la bekymringsbussene få passere.

Det er vanskelig å skulle gi fra seg et månedskort når man allerede har investert så mye i det. Derfor er det viktig å kunne gå igjennom fordeler og ulemper med å skulle ha dette månedskortet. Mange beskriver en aha-opplevelse når de først klarer å oppdage når bussene kommer, klarer å la være å benytte månedskortet og begynner å eksperimentere med å ikke skulle ta bussen. Her følger to øvelser som du kan prøve på deg selv.

Bekymringsbussøvelser

Øvelse 1: Løs inn en enkeltbillett på bekymringsbussen klokken 18.00. Det å bare skulle slutte å ta bussen, når den først er der, oppleves lite fornuftig for noen. Enkelte har opplevd at det å ta bussen til dels har fungert i sosiale situasjoner. Det har gjort en skjerpet på ting man bør være observant på, imidlertid har man kanskje innsett at reisingen med bekymringsbussene har gjort at den sosiale situasjonen er vanskelig å henge med på. Gleden over sosiale situasjoner blir borte. De er et slit. Problemet med bekymringsbussene er at de pleier å rulle og gå samtidig som en samtale finner sted. Store deler av konsentrasjonen går med til å sjonglere mellom bussturfokus og samtalefokus.

I dette tilfellet kan du gjøre en avtale med deg selv om å ta bussen på et senere tidspunkt. Hvis det virkelig er slik at bekymringsbussene fører frem til nye svar, må en jo kunne spørre seg om en ikke heller bør ta reisen når en har overskudd til å vie sin fulle og hele oppmerksomhet til turen! Ved å sette av et kvarter klokken 18 hver dag til en tur med bekymringsbussen får du mulighet til å teste ut antakelsen om nytteverdien av reisene.

Dette gjør du i praksis: Ta et kvarter med bekymringsbussen klokken 18.00. Før den tid lar du bussen få lov til å passere. Er du redd for hvilken buss du skal ta klokken 18.00, så skriv ned navnet på ruten (tanken) i en notisblokk.

Øvelse 2: Tren på å la bussen kjøre videre uten deg! Det å skulle la være å gå på bussen er én ting. At bussene alltid står og tuter og vil ha deg med på reisen, gjør det hele enda vanskeligere. Å forsøke å skyve bussen bort er lettere sagt enn gjort! I løpet av det neste minuttet skal du forsøke å unngå å tenke på en stor rosa buss. Du skal få lov til å tenke på alt annet enn den rosa bussen. Klar-ferdig-gå, forsøk nå. Ikke tenk på en rosa buss.

* Et minutt senere *

Forsøkte du det? Hva skjedde? Mest sannsynlig forble den rosa bussen i hodet ditt frem til du leste dette – og kanskje er den der fortsatt. Det er problemet med bekymringsbussene. Så lenge du gjør alt du kan for å ikke se dem, står de i busslommen og venter på deg. Ved å forsøke å unngå å tenke på dem dukker det gjerne opp enda flere detaljer: Bussjåføren åpner kanskje døren og roper på deg: Har du ikke sett oss? Du har jo vært med alle ganger tidligere, hvorfor ikke nå? Du skal gradvis bli fortrolig med at bussene kan, og mest sannsynlig vil, dukke opp, og at du likevel kan la være å gå på dem.

Kunsten er, med andre ord, å la bussene få lov til å komme, hvor enn det måtte være, om det er bak en reol, et hushjørne eller midt inne i et middagsselskap. Du skal ikke forsøke å unngå eller vifte bort bussene. Du skal heller la dem få lov til å kjøre inn i busslommen og stå der og tute, for så å la dem kjøre videre ettersom du ikke vier dem din oppmerksomhet. Etter hvert vil kanskje ledelsen i KOS AS innse at ruteavgangene må skjæres ned. Du tar ikke bussen så ofte som før, det blir mindre inntjening på avgangene.

Etter hvert vil bussene kanskje dukke opp mer sporadisk, men du lar dem fortsatt kjøre inn i lommen, før de etter hvert kjører videre, uten deg.