I to år har jeg jobbet som fagansvarlig for TV-serien Typisk deg med Petter Schjerven som programleder. Serien er et slags grunnfag i psykologi med vekt på de mange snodige fenomenene fra faget mitt. I arbeidet med andre sesong, som for tiden går på TVNorge, snublet vi over en over gjennomsnittlig rar sak. En sak som plutselig inkluderte meg.

Historien begynner egentlig med at jeg var i ferd med å sovne på sofaen en kveld i slutten av mars 2013. På øret hadde jeg siste episode av den ekstraordinære podcasten This American Life. Jeg var i ferd med å duppe av, mens intervjuobjektet Andrea Seigel med flauhet fortalte om en merkelig følelse hun fikk med jevne mellomrom: «I know how weird that sounds. But it was like starbursts in my head. Starbursts that open on the crown and then sparkle down at the nape like this warm, glittering water rushing under your scalp.»

Jeg våknet brått, nesten som man våkner brått i tegneserier. Det der hadde jo jeg også opplevd! Og dette var første gang jeg hørte om noen med en lignende erfaring. Kriblingene starter for min del på toppen av hodet, alltid på høyre side. Derfra sprer kriblingen seg nedover høyre arm og høyre ben. Helt ut til fingre og tær. Følelsen er udelt positiv, og den starter tilsynelatende uten en tydelig utløser (mer om det senere). Hvis du synes det høres rart ut, er du helt på linje med både kona og vennene mine. Og det blir enda rarere.

Andrea Seigel beskriver i intervjuet at hun får kriblingene når hun observerer noen som hvisker på en bestemt måte. Og siden hun ikke kunne be folk hviske for henne, løste hun det slik man gjør i dag. Hun søkte etter «whisper» på YouTube. Der fikk hun ubegrenset tilgang til triggeren av den behagelige kriblingen, med det resultatet at hun kunne sitte til langt på natt med det apatiske blikket andre kan få når man stryker dem over ryggen. Men hun fant ikke bare triggerne hun var ute etter, hun fant også likesinnede. Og hun fant et navn på «greia».

Autonom sensorisk meridiansk respons

Fenomenet går under navnet autonom sensorisk meridiansk respons (ASMR) og beskrives på Wikipedia som «en behagelig kriblende følelse i hodet, på skalpen, ryggen eller i perifere områder av kroppen, i respons til visuelt, auditorisk, lukt og/eller kognitive stimuli». I Typisk deg beskriver norske Hanne følelsen som et «hjernegjesp», og mange sammenlikner kriblingen med følelsen man får når man får gåsehud. I engelsktalende land brukes begrepet «braingasm», og selvfølgelig har nordiske medier oversatt dette til «hjerneorgasme».

Selv om hvisking virker å være den vanligste utløseren, beskrives også andre sanseinntrykk, som:

• Sakte eller unike talemønstre, utenlandske aksenter
• Undervisnings- eller instruksjonsvideoer
• Opplevelsen av svært empatiske eller sympatiske reaksjoner på en hendelse
• Vakker musikk eller kunst
• Se en person gjennomføre en oppgave på en nøyaktig og grundig måte
• Personlig oppmerksomhet fra en annen person

Opphavet til definisjonen viser seg å være en slags interesseorganisasjon, ASMR-research.org, som ikke finnes lenger. Kontrollerte forsøk glimrer med sitt totale fravær. Et søk etter «autonomus sensory meridian response» på Google Scholar gir deg nøyaktig tre publikasjoner, og bare én av dem fokuserer på ASMR, riktignok for å belyse generelle utfordringer ved å lage diagnoser.

Definisjonen over er antakelig én av grunnene til mangelen på forskning. En så vid definisjon, med så subjektive faktorer, er en forskningsmessig utfordring. Hva menes med «kribling»? Eller «behagelig»? Og hvordan avgrenser man «visuell, auditorisk, lukt og/eller kognitive stimuli»?

«Det kan godt hende det er et virkelig fenomen,» sier Tom Stafford ved universitetet i Sheffield i et intervju med The Independent, «men det er notorisk vanskelig å forske på. Den indre opplevelsen er et tema for psykologisk forskning, men når man har noe som dette, som du ikke kan se eller føle, og som ikke skjer alle, så faller det inn i en blindsone.»

En betydelig subkultur

Forskningens manglende interesse og evne, til tross, ASMR har blitt en betydelig subkultur på nettet. På YouTube finnes egne kanaler som utelukkende legger ut ASMR-videoer. På kanalen The WaterWhispers hvisker Ilse jevnlig til sine 120 000 abonnenter, og enkelte av videoene nærmer seg én million visninger.

Noen ganger hender det også at videoer ufrivillig trekker til seg ASMR-folket. Som tilfellet synes å være med en demontrasjon av en kalligrafipenn. Kalligrafi har sikkert sine tilhengere, men 3,7 millioner visninger på en video som viser en penn i bruk? Kommentarer som «I don’t know why, but this is just amazing» og «Why is this so relaxing?» vitner for øvrig også om at flere kan ha ASMR-liknende opplevelser, uten å være klar over det.

Se videoen:

I nærmere 30 år hadde jeg det også slik. Jeg tenkte aldri på hva det var som utløste kriblingene i hodet. De bare kom og gikk og hadde gjort det så lenge jeg kunne huske. Det endret seg med Andrea Seigels historie. I tiden etter har jeg forsøkt å nøste litt i hva som skal til. Hvisking er åpenbart ikke min utløser, og jeg synes, antakelig akkurat som deg, at videoene er veldig rare. Det finnes ingen video for utløseren min. Dessverre er den – om mulig – enda snodigere. Har du noensinne gått inn i en butikk, spurt etter en vare, fått svaret du var ute etter, og likevel fortsetter personen du spurte, å legge ut i det vide og brede? Vel, noen ganger, når jeg havner i en sånn situasjon, begynner det å krible. Toleransen min for folk som kaster bort tiden min, er marginal, så at det skal lede til en følelse av ro og total avslapning, skjønner jeg lite av. At det kribler i hodet mitt, er det liten tvil om. Om det skiller seg vesentlig fra det som skjer i andres hoder, er et helt annet spørsmål. Og om det som skjer meg, er det samme som skjer i hodene til de som sier de har ASMR, er et vesentlig tilleggsspørsmål.

Kanskje er det ikke mulig å finne ut av. Kanskje lar ikke slike fenomener seg beskrive på en måte som gjør at man kan måle det. Det plager neppe de som følger hviskende Ilse, der de sitter, salige foran dataskjermen, mens vi andre ser på Dagsrevyen og akker oss over tilstanden i «detta landet».

Etter at episoden ble sendt, har det tikket inn meldinger fra folk som tilsynelatende hadde samme reaksjon som meg: «Hva, har det et navn? Er jeg ikke alene?» Hvem vet, om noen år ser kanskje psykologien annerledes på ASMR. Det skjedde tross alt med synestesi. I mange år ble det ansett som en myte, før man på 1990-tallet fant en pålitelig måte å teste det på.

Se klippet fra Typisk deg: