Min første tanke var å ringe henne og synse løs om nyttårsforsetter, så jeg satte meg ned for å skrive opp noen punkter til samtalen. Jeg noterte at vi sannsynligvis faller tilbake til gamle vaner fordi vi ikke øver oss nok i hverdagen… Dill-dall, tenkte jeg om mine egne notater. Det er en ubehagelig følelse å befinne seg på syltynn is. Jeg ante rett og slett ikke hvorfor vi bryter eller holder nyttårsløfter, og innså at et søk i Google Scholar, søkemotoren for vitenskapelige artikler, var et langt sikrere kort enn mine psykologiske synsinger.
Men først – hvor kommer ideen med nyttårsønsker og nyttårsforsetter fra? Ved inngangen til januar, som er oppkalt etter den romerske guden Janus, utvekslet romerne gode ønsker og honning, dadler og fiken. Janus er guden for porter og dører, overganger og begynnelser. Han har to ansikter; ett skuer inn i fortiden, den andre inn i framtiden – og det nye året.
Tradisjonen med nyttårsforsetter er derfor et ritual som gir oss anledning til å reflektere over året som gikk og året som kommer. I et klart øyeblikk, til tross for eller på grunn av champagnerusen, innser vi hva som er betydningsfullt i livet. God helse, venner, barn og familie, fred og rettferdighet.
Syttitre minutter senere, etter å ha skummet en amerikansk artikkel i Journal of Clinical Psychology, svarte jeg på tekstmeldingen til NRK-journalisten. Men da var det for sent, hun hadde kontaktet en annen fagperson. Skummingen var likevel ikke forgjeves, for jeg gjorde noen interessante oppdagelser, takket være NRK.
Artikkelen var skrevet av den amerikanske psykologen John C. Norcross og kolleger. De viser til at 40–50 % av amerikanerne har nyttårsforsetter. Løftene som avlegges den 31. desember, er derfor et gedigent, naturlig eksperiment for å studere frivillig endring – uten at en eneste terapeut er involvert. Tenk hvilke helsegevinster som venter her, Bent Høie! Hva med en folkehelsekampanje krydret med nyttårsraketter og konfetti med budskapet «Vil du holde det du lover?» De vanligste forsettene til folk flest er nemlig vekttap, mer trening og røykeslutt. Hørte dere, Folkehelsa?
Se for deg neste nyttårsaften. Hadde det ikke vært morsomt å sitte rundt et festdekket bord og spå hvem som vil holde løftene sine og ikke? Du kan nemlig forutsi hvem som med all sannsynlighet blir løfteholderne og løftebryterne. Løfteholderne skiller seg ut på tre måter: De har stor selvtillit på at de vil klare å endre seg, og stor tro på at de skal opprettholde endringene – dessuten er de overmodne for å gjøre noe med problemet. Kanskje har de forsøkt før, men ikke bruk dette mot dem, for nå har de virkelig kniven på strupen.
Risikosituasjoner
Hvis du skal peke ut en løfteholder rundt nyttårsbordet, ville jeg for eksempel satset pengene mine på en dame som er hellig overbevist om at hun skal trene to ganger i uken, og bedyrer at innmeldingen i SATS er mer enn et kort blaff av treningsiver. Ja, hun er så motivert for endring at hun har kjøpt shorts og dyre, lekre treningssko før januarsalget – «for jeg er lei av å være i dårlig form!», sier hun utfordrende og stirrer deg rakt i øynene.
Men så sier artikkelen noe rart – hvis den samme damen bare ytrer et ønske om å trene, kan du ikke forutsi om hun vil lykkes. Det gjør heller ikke kunnskap om hva hun bør gjøre, eller sosial støtte. Med andre ord – selv om hun har kjøpt et glossy magasin med treningstips, eller får solidarisk oppmuntring fra ektefelle, kan du ikke vite om hun vil holde det hun lover.
Jeg leser videre i artikkelen. Hvordan gikk det egentlig med de amerikanske nyttårsløftene? Og hva gjør disse menneskene som holder nyttårsforsettene sine? Hvordan får de det til? Etter de to første ukene har 30 % falt fra, men 70 % av de som har avgitt et løfte, holder fortsatt ut og bruker fem lure knep. De benytter viljestyrken sin aktivt, de belønner seg selv, tar kontroll over sine omgivelser, unngår risikosituasjoner og tenker positivt. Enkelt? Vanskelig? Det er bare én måte å finne ut av dette på. Jeg må teste oppskriften på meg selv. Jeg må ha et nyttårsforsett.
Nå står det herved på trykk: Mitt nyttårsforsett er å trene to ganger i uken, og jeg har til hensikt å bruke knepene til de amerikanske løfteholderne for å få det til. Jeg har derfor hengt opp en plakat med oppmuntrende eksempler som minner meg på hvor viljesterk jeg er. Etter en trening på SATS eller en skitur ser jeg en god film. En typisk risikosituasjon er dårlig vær, det er slett ikke fristende å dra ut i sludd eller dyp snø. Jeg skifter derfor til treningstøy før middag; på mystisk vis senker dette trikset terskelen for å komme meg ut døren etter jeg har spist, det blir liksom for dumt å tasse rundt i treningstøy og late som jeg er sprek. På kjøleskapet og på do henger det bilder av Michelle Obama, og hver gang jeg kaster et blikk på overarmene hennes, tenker jeg positivt: «Hvis hun klarer det, klarer jeg det!»
Oppløftende lesning
Men hva gjør løftebryterne? Jeg leser ivrig videre, det gjelder å holde seg langt unna deres mislykkete strategier. De bruker tid og krefter på å fundere over hvordan problemet påvirker livet deres, de kritiserer seg selv for ikke å leve opp til løftene, driver med ønsketenkning og bagatelliserer hvor ille tingenes tilstand er. Hvis jeg skal følge denne oppskriften, skal jeg passe på å gruble over hvordan de slaskete, svake armene og bena mine påvirker humøret mitt. Jeg må videre piske meg selv når jeg hopper over spinning til fordel for et kinobesøk, og trøste meg med at jeg sikkert blir veltrent på en eller annen mirakuløs måte. Til slutt topper jeg hele tankemønsteret med å si til meg selv at visst er det kjipt, men ikke farlig, med svake armer og ben.
Fire uker etter nyttår, i februar, fikk deltakerne i undersøkelsen en ny telefon fra forskerne. Hvordan gikk det med dem nå? 64 % holder fortsatt løftet sitt. Hva er det disse stayerne gjør? Nå er det bare tre av de tidligere tilnærmingene som skiller dem fra løftebryterne: Viljestyrke, stimuluskontroll og unngåelse. Inspirerende! Jeg vil være en som holder løftet mitt, så jeg fortsetter å følge oppskriften i det vi går inn i februar måned. Jeg minner meg selv på viljestyrken min og har laget en liste der jeg noterer alle seirene i tautrekkingen med den lille djevelen som frister meg til å gi opp. Jeg har tatt kontroll over hovedårsaken til manglende trening, nemlig tidsklemma, så nå planlegger jeg treningen nøye i stedet for å gjøre det spontant – da kommer nemlig trening alltid bakerst på prioriteringslisten.
Dessuten holder jeg hyppig blikk-kontakt med fru Obama som på sin stillferdige måte minner meg på hvorfor jeg drar ut i sno og vind for å trene. Og hva med den siste strategien? Hva må jeg unngå for ikke å fristes til å hoppe over trening? Akkurat nå i mørketiden må jeg unngå sofa, TV-serier, bøker, peis og stearinlys før klokken ti om kvelden. Denne hyggelige pakken utgjør en alvorlig trussel mot nyttårsforsettet mitt.
Nyttårsforsetter er bedre enn sitt rykte, og fortjener slett ikke at vi latterliggjør dem.
Kilde
Norcross, J. C., Mrykalo, M. S. & Blagys, D. (2002). Auld Lang Syne: Success predictors, change processes, and self-reported outcomes of New Year’s resolvers and nonresolvers. Journal of Clinical Psychology, 58, 397–405. doi: 10.1002/jclp.1151.